tirsdag 10. november 2015

Lekser...

... en stadig tilbakevendende debatt som pågår i de tusen hjem hver dag, i aviser og på nettet.
Lenge før jeg fikk barn, var jeg mot lekser. Av prinsipp og som "fritidsaktivitet". Jeg er ikke mot pugging og mener selvsagt at det må være greit å holde på med prosjektoppgaver og lesing til prøver etc hjemmefra. Det er daglige lekser jeg ikke synes noe om. Heldagsskole, derimot, er jeg veldig for. 
Dette er fordi jeg mener at etter en lang arbeidsdag, bør man ha fri, enten man er voksen dame eller mann, eller 8 år og går i 2. klasse.

Så fikk vi et barn med spesielle behov. Et barn som skal ta hensyn til migrene og også fordøye et vanvittig kaos inne i hodet sitt, som sleper seg hjem. Skal han begynne med lekser da?

De fleste av oss, har evnen til å skille ut inntrykk som renner mot oss i en ujevn strøm.. Vi hører ikke viften før den slås av, vi kan lese en bok i stuen mens tv-en står på. Vi klarer å kjenne igjen stemmen til vårt eget barn som roper "mamma" i en folkemengde, og vi trenger ikke engasjere oss i absolutt alt som foregår i et klasserom eller kontorlandskap eller delta i alle samtalene rundt lunsjbordet.
De med Asperger syndrom klarer ikke dette. De hører alle lyder like høyt, de får med seg alt som skjer selv om de ikke har noe med det... hjernen deres blir rett og slett overstimulert. For å roe ned, slappe av, trengs det tid hjemme. Min gutt vil gjerne sove en time eller to. Hente seg inn igjen.
Er det da vi skal mase med lekser?

Ja, jeg maser om lekser. Ikke fordi jeg er så mye mer for det enn tidligere. Men fordi det foregår mye i den sekken som er lekser, at om han ikke deltar der, så går han glipp av endel, mer enn repetering og ren øving.
Mange barn med diagnoser får leksefritak. Det kan sikkert min gutt også få. Men foreløpig ønsker vi ikke det. Vi ønsker bare at lekser er noe annet enn i dag og at det samme gjelder for alle.
Sønnen vår kommer til å slite med mye her i verden. Å henge etter på skolen i femteklasse, gjør det ikke bedre!

Bilde rappet fra klikk.no


tirsdag 27. oktober 2015

Ja! til julebukk. Nei til halloween?


En gruppe på Facebook sier at man får komme tilbake i romjulen, Nei til halloween og ja til julebukk. Jeg har spurt i gruppen og mange mennesker irl om man virkelig må velge. Er det virkelig sånn at fordi om man omfavner en ny tradisjon i oktober, så kan man ikke omfavne en gammel tradisjon i desember?
Hva er dette for (unnskyld meg) bullshit?

Jeg kan forstå at man er kritisk til "handelsstandens" påvirkning og amerikansk drittkultur og alt det der. Men nå er det en gang slik at halloween egentlig kommer fra Europa. Du kan lese mer på Wikipedia, om du vil vite mer.
https://no.wikipedia.org/wiki/Allehelgensaften

Før jeg fikk barn selv, hadde jeg ikke sett julebukker - eller hørt om familier som gikk julebukker - siden jeg selv var barn. Jeg tror ikke et øyeblikk at de som går runde på halloween, hadde gått julebukk om ikke halloween fantes. 

Sånn som dette foregår her jeg bor, så er det greit. Vi har en bolle med smågodt og vi bruker skje til å øse oppi hva de nå kommer og samler inn i. Det er mange forskjellige kostymer og det er fint å se at barna har det gøy. Vi voksne trekker også ut i gata og treffer andre voksne, tar et glass med noe godt og passer på barna. Jge må innrømme at jeg setter pris på at barna anstrenger seg litt. Ungdommer som ikke har kledd seg ut og strekker frem en åpen Rema-pose er det ikke mye sjarm over. Men vi kan alle gjør noe for at dette kan være en morsom dag for alle. Og vil man ikke ha besøk, så slå av utelyset. Verre er det ikke. 

Jeg tror vi som som voksne må lære opp barna våre, som med alt annet. Nytt betyr ikke at gammelt må forsvinne. Tvert i mot, det kan være en fin mulighet til å snakke om tradisjoner generelt, finne ut av hva som er gammelt og nytt, hva vi liker og ikke liker, hvilke tradisjoner som er verd å ta vare på og hvilke vi ikke bryr oss om.
Sånn sett tror jeg kanskje alt oppstyret om dette, kan inspirere flere til å ta opp igjen julebukktradisjonen. Det ville være veldig koselig, her er de så velkommen. Men jeg vil ha en julesang for julegodteri.

Og til alle dere som vil ha julebukker på besøk; husk å ha barnevennlig godis - og at de voksne som eventuelt følger med, i følge tradisjonen skal ha en dram.









torsdag 8. oktober 2015

Unnskyld

Unnskyld, det er vanskelig. 
Det er vanskelig å be om unnskyldning og det kan være svært vanskelig å ta i mot. Barn blir i dag lært å be om unnskyldning allerede fra barnehagen. Eller; de lærer å si unnskyld. Si ordet. De lærer fort at å si unnskyld, er et fripass for å leke videre, jeg mener det ikke betyr noe for dem. For de minste i hvert fall.

Jeg har alltid vært opptatt av at dette går begge veier. Jeg har bedt sønnen min mye om unnskyldning. Da han ble større og kunne forstå hvorfor og ta innover seg konseptet, hendte det vi ba hverandre om unnskyldning hvis vi havnet i krangel om noe.

Nå er han stor gutt og burde strengt tatt forstå at det er godt folkeskikk å be om unnskyldning når man har gjort noe dumt. Dumme ting sier og gjør vi hele tiden. Det er viktig å være ydmyk og tørre å innrømme det.

Asperger syndrom er vanskelig å leve med. En av utfordringene er at man lett misforstår hva andre mener og sier og gjør. Unnskyldninger er en av de tingene. Så når min sønn har blitt plaget på skolen og de tar tak i det der og da - så er det ikke bare for den ungen som har gjort noe å be ham om unnskyldning. Det er nemlig ikke bare å ta i mot en unnskyldning og tro på den. Så mange har lovet bot og bedring, så mange har sagt... og ikke holdt ord.
Så når gjeldsarvingen kommer hjem og har vært i konflikt som var en misforståelse og har tatt i mot en unnskyldning med stort alvor og forteller hvor stor troverdighet "synderen" har - ja, det er stort og viktig. Det er en milepæl og det gjør så godt i mammahjertet.



tirsdag 6. oktober 2015

Bølgen - en litt annen versjon (et terapiinnlegg)

Her var det en tid siden jeg var. Oppdaget en del halvskrevene innlegg, får se nærmere på de ved en senere anledning. Jeg har fortsatt endel på hjertet, men livet, hverdagen, tar meg igjen noen ganger.
Og noe som tok meg veldig igjen her forleden, vil jeg fortelle om nå.
Litt som terapi, snakke meg ut av det.
For jeg ble tatt av bølgen. Og noe så veldig også. Det var vitner, det var vondt, det var frykt og redsel og inmari ubehagelig.

Forrige uke var det høstferie. Jeg pakket bilen full av kid og fleece og så dro vi til Kristiansund. Der er familie, fishan og blainnabaill og ofte ikke særlig godt vær. Og der er også Atlanterhavsbadet. Er ikke så veldig glad i slike steder, men via timeplanen navigerte jeg utenom treningssvømming, seniorgym og skolesvømming og høstferien deres er denne uken... så vi koste oss. Ungen hoppet fra altfor høyt, skled fort i sklie, ramlet og kuttet kneet mens jeg satt i heitapottur inne og ute, med og uten bobler. Til slutt skulle vi dra og i det vi var på vei til garderoben, kom det kjempeplingplong over høyttaleranlegget. De skulle sette i gang bølgen. Siden det var onsdag skulle det til og med være store bølgen. Altså en bølgemaskin. Ungene ryddet ivrig vekk badeleker, det kom beskjed om at barn under ti år måtte være med en svømmedyktig voksen, og hu hei, vi skulle bade i bølger.
Det med svømmedyktig voksen var jo bare tull. Jeg var ubrukelig. Mistet fullstendig kontrollen. Det var helt jævlig. Jeg husker jeg fikk dyttet barnet mitt vekk fra det helvetet og selv ble jeg slengt under gang på gang som en dupp. Jeg fikk ikke puste, jeg klarte ikke holde hodet over vannet, jeg svelget vann og på ett tidspunkt strakk jeg armen i været for å signalisere til badevakten eller hvem som helst at dette går faktisk ikke bra. 
Jeg klarte å komme meg bort til en kant, men hver gang jeg trodde jeg klarte å holde meg fast, ble jeg slengt under igjen. Til slutt klarte en mann som var halvannen ganger min vekt å dra meg ut. 
Da jeg kom meg ut og fikk satt meg ned, eksploderte hodet mitt. Jeg har fått en skikkelig strekk i nakken og har hatt migrene siden.

Det var terapien. Nå advarselen. For de advarslene de kom med i badet, sa meg ingenting. Jeg ante jo ikke hva dette innebar. Jeg skal aldri i nærheten av noe slikt igjen, selv om jeg egentlig er glad i å bade og leke i bølger. Jeg vil ikke kritisere badet, de slo av maskinen da de så jeg hadde trøbbel, det tar bare litt tid før det stopper. Men alt de fortalte om dette dugde ikke, så lenge ikke jeg visste.

Jeg bare sier det.



torsdag 30. juli 2015

Forundringens dal - av Amy Tan

Forundringens dal
Jeg har lest mange bøker i sommer, og flere skal det bli. Men jeg må bare få anbefale denne boken som jeg fikk i bygave fra gutta da de kom fra ferie.
En bok jeg forkortet nettene meget med. Lå og leste til langt på natt og våknet tidlig for å fortsette. Skal du finne deg en bok som gir deg lykke, romantikk, sorg, tragedier og himla barske kvinnfolk, så er det denne.

God lesning!

Forlagets omtale:

FORUNDRINGENS DAL er en stemningsfull og episk fortelling om to kvinners sammenflettede skjebner og deres søken etter identitet. Handlingen foregår gjennom 40 år og beveger seg fra de overdådige salongene i Shanghai til bortgjemte, fattige fjellandsbyer. FORUNDRINGENS DAL er en stemningsfull og episk fortelling om to kvinners sammenflettede skjebner og deres søken etter identitet. Handlingen foregår gjennom 40 år og beveger seg fra de overdådige salongene i Shanghai til bortgjemte, fattige fjellandsbyer.

onsdag 22. juli 2015

Telefonen miiihiin...


Jeg er på jobb og ser ut som om jeg er rammet av tics. Hele tiden går høyre hånden ned på rompa... men det er ikke hensikten. Hensikten er å forsikre meg om jeg fortsatt har telefonen min i baklommen. Hjemme fyker hånden min frem i løse luften og bråstopper, mens jeg leser videre i den tykke boken. Når jeg leser, så liker jeg å google og se bilder av byer jeg ikke har vært i, sjekke matretter etc som omtales i boken.

Sånn kan jeg fortsette... men saken er den at jeg hadde mobilen i baklommen. Og jeg glemte som vanlig det da jeg skulle på do. Det velkjente klasket av telefonen i gulvet kom ikke og jeg innså at det jeg har fryktet lenge, hadde skjedd. Telefonen lå i do.
Faenfaenfaen

Også mens gutta er på ferie da. Ingen å hyle til og med... men man har da fasttelefon. Som omtrent ikke har batteri... og dette skjer selvsagt også mens jeg har en masse finn-annonser ute. "Svarer kun på sms". Særlig.

Nei, jeg har ikke fått tørket den, skal prøve en stund til i ris. Sannsynligvis har jeg kortsluttet den... men jeg får alltid hjelp og støtte av windows-telefongutta på Facebook. Vi sære som ikke bruke i- og tror at android er bikkja til naboen...


Så oppdager jeg at Lumia fases ut av flere. I hvert fall i de karakteristiske fargene. Min første Nokia smarttelefon var i cyan. Love it! Men Microsoftstore har godt utvalg og det blir nok en cyan 640 på meg. Kraftig telefon, mer enn godt nok til mitt bruk. Og i cyan...

Microsoft Lumia 640 LTE
Ellers er det en feriefri sommer, med lite mammatid selv om gutta er borte. Nå kommer de hjem og det skal bli så fint. Du da? Ferietid?

mandag 6. juli 2015

Ferdig hos tannlegen - for denne gangen

Det er ingen hemmelighet at jeg hater å gå til tannlegen. Virkelig hater. Alt gjør vondt hos tannlegen. Fra røntgenbildene som skjærer inn i ganen og skaper brekninger, til pirking, blåsing, vanning, skraping av tannstein og det hele. Alt er vondt og ubehagelig. 

På denne årskontrollen gikk det skikkelig gæernt. Mye har skjedd på et år. Jeg hadde fått en sprekk i en fylling og det har lusket seg inn bakterier bak den og nesten hele tannen var spist opp. Nesten helt inn til nerven. Det var nære på en rotfylling, men det slipper jeg foreløpig. Men det måtte mange sprøyter med bedøvelse, hyling, grining, trøsting til. Noe skal man da også bruke skattepengene på... og for meg er det migreneanfall etter hver gang. Seriøst. 

Vi har også en gutt som slurver med tannpussen, og tar gjerne kampen. Jeg vil ikke skremme ham til tannpuss, men det er frustrerende. Han skulle ha visst... ingen smerte er som tannsmerter.

Vel, ferdig for nå. Nytt besøk til høsten, det er stadig mistenkelige ting i nærheten av nye fyllinger som har erstattet amalgam...


torsdag 2. juli 2015

Gutter med neglelakk

Ja... etter å ha stått på for gutters rett til langt hår, uten å få tyn for det... flytter vi oss over til neglelakk.

Min gutt er ikke særlig glad i å klippe negler. Og han tar gjerne diskusjonen på hvorfor jeg får ha lange negler, og neglelakk.

Så da fikk han vel ha neglelakk da... med litt snakk om at det nyttet ikke å komme hjem og klage på erting. Om neglelakk på kule duder ikke er helt ukjent, så er det ikke direkte vanlig da.

Han er på barnecamp denne uken og gruppen hans er oransje. Oransje neglelakk har jeg, bare mistet oversikten over hvor. Så da fikk han lete blant de andre. Tegninger av Spiderman og denslags, ble avslått. Men grønn hadde jeg, matchet My ID, så da ble det sånn.



Vi ble da fine?


mandag 29. juni 2015

Å sende barnet sitt ut i verden...

... uten mamma og pappa. Det kan være en påkjenning for alle involverte parter. Og skrekkelig sunt.
Da jeg var liten/ung/yngre, ble jeg sendt avgårde på leir med gammelt telt og 20 kroner i lomma og klarte meg helt fint. Nyttig, lærerikt og jeg følte meg stor og ble selvstendig.

Vår gutt var på sin første helgetur alene da han var seks år. Han klarer seg selv, ordner opp og har ikke pleid å ringe hjem om natten og gråte etter mamma. Ikke før det var korpstur i vinter...pappa skulle være med og ble syk og hjemme. Høytfungerende asperger eller ikke... forutsigbart skal det være.

I helgen var det korpskurs på Ringerike folkehøgskole. Fire dager. Første morgen var det hårkrise (floke)... så gikk det greit, inkludert pauser, han trekker seg unna for å lade om noen ganger.
Men - siste kvelden, da han hadde fått "flis i halsen". Vondt og ubehagelig var det. Og da klokken nærmet seg natten og det kom telefon fra skolen og det var panikkanfall og pusteproblemer...da var mamma langt unna. Jeg var nemlig også på tur, og minst tre timers kjøretur unna.
Ikke noe behov for lege, men fred og ro for kiden og masse kos og omsorg.

Slipper du barnet ditt avgårde?

Foto: musikkorps.no





mandag 22. juni 2015

Jeg - en puritaner? Om drikkepress

Foto: Colorbox
Det er drikkepress i Norge. Her i pottittlandet hvor vi er tuftet på potet i flytende form, og hjemmebrent så det holder. Vi nordmenn samles rundt alkohol, hyller alkoholen og kan ikk eomgås uten alkohol - helst litt for mye.
Vi kan i hvert fall ikke fly eller reise til "syden" uten alkohol og mens vi er på ferie skal det drikkes. Ikke en facebookstatus legges ut i helgene uten noe "godt i glasset"  - for ikke nevne sommerfester og julebord. 

Jeg drikker ikke. I hvertfall svært lite. Her i huset er vi plaget med mage og migrene og det blir derfor lite rødvinsglass om kveldene. En dram til jul er vel ikke utenkelig, men det begrenser seg stort sett selv. Ikke for det, sånne bokser med svake drinker, type rusbrus, på en varm sommerkveld, er ikke å forakte. Og jeg har vel mer enn en gang blitt sett drikkende retsina på Kreta. Men, stort sett ikke.
Jeg synes heller ikke at barn og alkohol går sammen.

Nå skal jeg ikke benekte at jeg bidro litt til ungdomsfylla da jeg vokste opp. På frislepp som utenlandsarbeider og litt etter det, spyttet jeg vel heller ikke i glasset... Men så skjedde det noe. Jeg ble lei, voksen - et eller annet. Jeg begynte å se folk som drakk og det var ikke pent. Senere da jeg var gravid, oppdaget jeg det vidunderlige det var å kunne kjøre til og fra fest. Det har holdt seg. Jeg orker ikke nattbusser og taxi til en formue. Jeg kjører, koser meg så lenge det passer og drar hjem.

Hva og hvis folk drikker, må de bestemme selv. Jeg mener, ingen tar det positivt hvis jeg går og sier at "du burde ikke drikke". Hvorfor er det da greit å si det motsatte til meg? Hvorfor kritisere meg for at jeg ikke gidder å drikke? Det er ikke av religiøs overbevisning, men av lyst og praktiske hensyn og mine prioriteringer. Men jeg opplever det stadig. 
Stadig er det noen som skal "omvende meg". Jeg har fått høre det i årevis, men jeg er gammel nok til å bestemme selv.

Det har vært skrevet mye om unge, muslimske særlig kvinner, som faller utenfor det sosiale i arbeidslivet fordi de ikke drikker. Det skjønner jeg. Jeg er norsk, voksen og synes det helt ærlig begynner å bli plagsomt med drikkepresset. Enda verre må det være for dem som kanskje ikke har begge beina innenfor vår fabelaktige drikkekultur.

Snart begynner feriebildene å hagle inn på Facebook. Noen viser glade familier på ferie, som slapper av og koser seg. Andre er kroniske på å vise bilde av ølseidler, drinker etc. Hvis det er det du velger å vise fra ferien din, er det vel du som har et problem... ikke jeg.


torsdag 18. juni 2015

Sebastian Faulks Fuglesang

Jeg er akkurat ferdig med Fuglesang. En nydelig roman av Sebastian Faulks. En bok av den sorten hvor man leser saktere og saktere mot slutten, for man vil ikke at den skal ta slutt. Nå er det skrevet to løse oppfølgere; Charlotte Gray og Piken på vertshuset - som jeg har bråbestilt fra favorittleverandøren min Haugen bok... men likevel.
Denne bok satt seg fort fast i meg. 

Den handler om første verdenskrig, en krig mange ikke kjenner så godt til. Her får vi vite mer enn vi ønsker om skyttergravene, grusomhetene, møkka, og alt det vi helst ikke vil forholde oss til. Det setter også ørlite fokus på at dette er ikke noe de hjemme heller ville eller kunne vite noe om. Kjærligheten til mennesker, kjærligheten til en selv - boken er en tankevekker på mange måter.

Jeg minnes for noen år tilbake, at det ble sendt en tv-serie basert på boken. Tror jeg syntes den var litt kjedelig, men nå kunne jeg tenke meg å se den igjen. (finner den ikke på Netflix eller på cdon,no)

I alle fall, dette er boken jeg anbefaler at du tar med deg på en strand, under et tre eller opp i sofaen i sommer.

God lesning!

Forlagets omtale:
En gripende roman om helvetet i skyttergravene under 1. verdenskrig. En varm og overraskende kjærlighetshistorie og slektskrønike. Sebastian Faulks er en svært etablert forfatter i Storbritannia. Bøkene hans er oversatt til mange språk, men dette er aller første gang han utgis på norsk! Den populære forfatteren sammenlignes med store navn som Remarque og Hemingway. Fuglesang er blitt en klassiker som det ofte refereres til både i litteraturomtaler og i andre romaner.


tirsdag 16. juni 2015

Middag på terrassen

Ingenting er vel mer sommer enn å spise ute. Fyre opp grillen og dekke på utendørs og nyte finværet og at sommeren endelig er her. Vel fortjent etter en lang og kald vår.

Jeg må være den eneste som synes det er et styr. Ikke å spise ute, det er veldig hyggelig. Men alt rundt. Ja, far står og kremerer på grillen. Tilbehøret derimot, skal klargjøres. Det blir fort et par sauser og dipper, en salat, og annet. Det skal ut tallerkner, servietter, glass, drikke etc. 

Vi bor sånn at vi har kjøkken i annen etasje. Alt dette skal dermed bæres ned og ut. Etter at vi er ferdig med å spise, skal alt ryddes sammen og bære opp igjen.
Jeg har ytret ønske om en diger kasse vi kan heise opp og ned fra balkongen oppe. Det blir litt kortere å bære alt. Det ble nedstemt med 14 dobbeltstemmer.
Særlig på en dag som i dag. Fortsatt hverdag. Mat skal spises, så rekker ungen kanskje en is, før han raser avgårde til siste fellesspilling med korpset.
Litt bedre i helgene når vi i det minste blir sittende en stund. 

Jeg står igjen med opprydningen. Som er kjedelig nok når det skal ryddes av kjøkkenbordet og løftes over på benken og inn i oppvaskmaskinen.

Måltider ute er digg. Men styret rundt er masete. Og så er det herlig at sommeren er her!


onsdag 10. juni 2015

PC-pute

Jeg sitter mye i sofaen med laptopen. Det er både varmt på lårene og klønete. Så jeg fant ut at skjærefjølene ikke lenger dugde og fikk meg en skikkelig pc-pute.


Det som jeg egentlig ikke visste hva het og som jeg kalte fangpute, ble en pc-pute fra http://www.littxtra.no/ - retro blomster.

Jeg liker denne butikken. Den er tuftet på sosial samvittighet. De hadde butikk på mitt nærsenter før, dessverre la de ned, så jeg ble veldig glad da jeg fant igjen de kule tingene på nett.

Men tilbake til pc-pute. For en fabelaktig oppfinnelse. Life is good. 



søndag 7. juni 2015

Loppemarked

I helgen har det vært loppemarked. Dugnadene er ganske greie i korpset til duden. Det er ett loppemarked om våren og ett om høsten. Et av Norges største også faktisk.

Det er en slitsom helg. Fredag ettermiddag og kveld bæres det inn fra containere og pakkes opp og ryddes og rigges.

Lørdag morgen klokken 10, løper folk som gale inn. Mange rutinerte loppekunder, de vet hva de vil ha og hvor de finner det.
Dagen forløper stort sett i virrvarr og pruting, de fleste koselige og blide. Når markedet stenger, er det å hente flere varer i containere, rydde, kaste, rigge til. 
For oss ble det et fullverdig måltid fra McDonalds og føttene høyt...
I dag kreket vi oss opp, følte oss som 120 år i kroppen og dro avgårde. 

Igjen en morsom dag, fine folk.
Og ikke minst et fantastisk samhold med andre foreldre. Det er utrolig å se barna selv deltar, at de selger lodd og er med på avdelingene med vester og pengevesker. Det er flott å se hvordan de selv bidrar til inntekter for sin egen fritidsinteresse.

Når undertegnede nå en gang har omgåttes masse folk, så villle det ikke være helt meg uten litt furting og snurping. For eksempel... når man går på loppis, så skjønner jeg at man vil se hva som er inni esker, pakke opp soveposer og se hvordan ting ser ut. Det jeg ikke forstår, er at man bare slenger det fra seg og endatil tråkker på det etterpå. Jeg forstår heller ikke hva slags skatter man tror kan åpenbare seg i en eske med spillekort.



Legger ved en kul film fra lørdagen. Jaggu fikk ikke jeg bli med på filmen også...

onsdag 3. juni 2015

Ferdig med våronna?

Foto: rb.no
I dag er det skoklefallsdagen. Nå skal våronna være ferdig, spenn skjækene fra hesten og slipp den på beite.

Her har epletreet tatt seg et hvileår, løvetannavlingen blir massiv (ikke lett å klippe plen når det aldri tørker opp), men våronn har det ikke blitt mye av, må jeg innrømme.

Skoklefallsdagen er mest en merkedag på Østlandet. På kysten kommer våren gjerne tidligere og onna var ferdig i slutten av april eller mai. 

Men drittvær eller ikke, våronn eller ikke... det er tredje juni. Sommeravslutningene hagler på, hverdager fortsatt, men de rykkes ved, Det skal sommertures og roes ned før ferien.

Ellers forstyrres hverdagen min at det ikke kommer avis før utpå dagen for tiden. Åååå... så irriterende å ikke få Aftenposten og lokalavisen til frokostkaffen. Jeg er et vanedyr. Men jeg har også vært avisbud i mange år... så jeg klager ikke. Enda... Hmpf!


I postkassen min før kl. 06. Takk!

tirsdag 2. juni 2015

Ja, det er drittvær

Jeg er absolutt for varme, solfylte somre, jeg. Like mye som andre. Jeg synes også våren er sen og at det blir litt mye regnvær. Jeg savner også grillkvelder og lyse sommerkvelder på terrassen. For all del. Jeg blir også våt på beina og frisyren blåser til helvete. 
Men - blir det bedre av å klage på været? Må vi snakke om det hele tiden?
Jeg var i rimiposten forleden, og tror du ikke hun som ekspederte meg la ut om skrekkelig vær.
I et serviceyrke er det vel også ganske vanlig å la kunden eller gjesten slå an tonen.
Man kan si at man ikke har mye å klage på siden man må klage på været.... men altså.
Været skal jeg tåle, men jeg klikker snart av all klagingen på det. Vi kan ikke gjøre noe med været, men vi kan faktisk justere hvordan vi håndterer det. Pr. akkurat nå, er vel halvparten av Facebook-statusene på feeden min, om været.

Været er rævva. Det regner, det er kaldt, det blåser og vi lengte etter sommer. Alle enige? Fint!
Ferdig snakka!


torsdag 28. mai 2015

Mystisk dame

Jeg har lyst til å være en mystisk dame et lite øyeblikk. Kanskje et par dager. Hvordan kan jeg det, jeg deler ogsnakker og kjenner masse folk. Og jeg tror mystisk ikke akkurat er det folk forbinder med meg.

Men jeg snuser på en liten husmorferie.
Og da skal jeg være mystisk. Hun der mystiske som reiser alene, har med stabler med bøker, ikke snakker med noen, og sitter for seg selv og taster på en pc, kun avbrutt av å sitte helt stille og se ut i luften og sippe langsomt til en martini eller tre.
Hun damen med lange skjørt og stor solhatt og mørke solbriller og som du vet obsererer og dømmer (jada!) andre.

Jeg har valgt meg ut et lite sted i Skagen. Det er helt perfekt for denslags. På et lite badehotell ute ved kysten, hvor de serverer nydelig mat og har utsikt utover marker og sanddyner. Dit vil jeg. Helt for meg selv. Der skal jeg senke skuldrene, forventningene og lade opp batteriene.
Det blir fint.



tirsdag 26. mai 2015

Barn og hårsveis

Kuleste duden.
Langhåret slamp.

Eller egentlig skulle det stå "gutter og langt hår".
I en artikkel på Mammanett blir dette temaet tatt opp. Gutter med langt hår. Det er visst noen i samfunnet som synes dette er en uting, at det er litt frekt og rampete. Og stygt.

Min gutt har langt hår. Det er noe han selv velger å ha. Han er gammel nok til å bestemme slikt selv. Han er en gutt i vekst og utvikling. Utseende er en del av utviklingen. Han må få prøve seg frem og kjenne etter hvordan han vil ha det. Han opplever ofte at han må fortelle både voksne og barn at han er gutt. Og ja, barn som han ikke kjenner, synes dette er gøy da. Han lar seg lett terge opp og hyler fort og da er det spennende å dra den videre. Men barn er barn og blant de han kjenner er det ikke så mye snakk om dette håret.

Voksne er verre. Jeg har fått mange kommentarer på det lange håret, og en gang ble jeg til og med fortalt at "det er så stygt med langt hår på gutter". Jeg blir satt ut av sånn. Er det vanlig oppførsel å fortelle folk hvor stygge ungene deres er? I så fall er det noen som ikke har fått med seg nok hjemmefra etter min mening.

Ja, min sønn har langt hår. Han har valgt det selv. Og det er greit. Han er nydelig med kortkort hår, for han har så jevn og fin hodeskalle. Han er råtøff med sånn halvlangt, uklippet 70-tallshår. Og han er verdens fineste gutt med langt hår nedover ryggen. 
Vi snakker av og til om at det er en del av pakka at noen tror han er jente med en gang. Det må han tydeligvis tåle. Men det er bare hår. Om han har det langt, farger det blått, klipper det kort eller hva han gjør... det er bare hår. Han skal trives med det selv, foretrekker han ikke ser ut som en dass. 
De som ikke synes det er greit, får ta seg en bolle.

Ellers er det noe med annerledesbarn. Jeg har skrevet litt om det her.

Neste gang en voksen kommenterer håret til min sønn, for jeg synes ikke det gjør noe om han ser at jeg sier fra, skal jeg kommentere pulesveisen din, røttene dine, eller noe annet. Jeg kommer nok på noe... *tigermamma hiver rundt seg med trusler*


Langhårete rebeller som skapte furore i sin tid.
Vi kan le av det nå, men har vi egentlig
kommet noe lenger?

fredag 22. mai 2015

Hage - hagearbeid

Jeg er en av dem som skulle ønske jeg syntes hagearbeid var gøy. Jeg liker pelargonier. De er ikke kravstore, det kan jeg like. Jeg synes jo det er tilfredsstillende og plante ut i krukker og sånn... men grave i bed, gleden av å få ting til å gro - og synes det er spennende... not. Men en fin hage er jo kos da... egentlig mangler jeg bare et lite tak over den ene delen av terrassen...
Et pergolatak som jeg kan sitte under når det er nedbør men varmt. Det er så lite som skal til, men for meg ganske uoverkommelig. Men et hyggelig utested er det jeg ønsker meg veldig. 
Skal ta fatt balkongen også. Den bruker jeg ganske mye. Et perfekt sted for morgenkaffen...
Mye som skulle vært gjort. Hardt å være kjerring på stor gård.

Det hadde vært hytta si det. Inkludert en person som kunne snekre,
pille på blomstene, plukke brunsnegler og alt man må
gjøre i en hage... mens jeg koser meg med kaffekoppen.

onsdag 20. mai 2015

En fin onsdag i midten av mai

På hjul med veteraner.
8. mai

Vi har akkurat feiret 17. mai. For oss ble det en svært våt og kald affære... men som korpsmamma (selv om jeg gjør alt jeg kan for å fremheve og fremelske korpspappaen) ble det noen kilometer i tre grader pluss og styrtregn. Men dagen er flott å feire uansett. Bunaden passet og regnet gjorde skjorten misfarget og det har jeg fikset på.

Nå raser vi i vei... det er innspurten på barneskolen og vi raser avgårde mot mellomtrinnet. Guttungen blir kjempestor og vokser til en bestemt ung prins som ikke lar seg målbinde. Og i dag kom hjem og fortalte at han er prøvekjæreste med en søt jente. De skal evaluere etter en uke og bestemme seg om de skal fortsette å være kjærester. Kyssing forbudt. Ja, altså, helt ærlig...

Sommeren er på vei. Joda. I skrivende stund er det nesten 16 grader her hjemme. Og pinsen er om få dager. Som alltid her i huset kan vi ikke planlegge for mye. Vi må alltid se an formen til både liten og stor. Men mat må vi ha, jeg kan jo planlegge god spis... og jeg og liten kan dra på tur selv om ikke far virker. Vi er en ganske liten familie når en er nede for telling, blir god plass i bilen. Men vi gjør så godt vi kan.

Jeg har en hel del hagearbeid som må gjøres. Dørstokkmila er som en flomvoll... men noe må jeg se å få gjort. Klippe plenen for eksempel.

Det har også vært frigjøringsjubileum siden sist. Jeg håper alle har hatt like mye glede som meg, av seriene som har vært sendt på tv om Milorg, hverdagen under krigen, Kvinner i krig osv. Hvis dette er ukjent, sjekk Nrk og se om de ikke ligger klare for titting enda. Viktig historie. Og veldig nær historie, selv om det er lenge siden.




mandag 4. mai 2015

Så ble det navn!



Charlotte Elizabeth Diana. Fine britiske prinsessen.
Litt rart med det navnet, hun heter så godt som det samme som kusinen til sin far. Charles Spencer, prinsesse Dianas lillebror, sin to år gamle datter, heter Charlotte Diana.
Så i en familie der de har mange navn og rare kombinasjoner og støvsuger historien for navn, så har de valgt noe lite originalt og jeg er litt skuffa.

Men det er ikke min datter, min familie og min avgjørelse. Ungen er søt hun.

Nå har de en heir og en spare. Men de leverer nok en til etterhvert.

fredag 1. mai 2015

Alice Diana Mary Elizabeth

Eller hva tror du den nye prinsessen i England kommer til å hete? Spekulasjonene går høyt, det er også tradisjon. Og bookmakerne sier at de går konkurs om det blir en liten Alice, siden så mange tror det. Charlotte har de siste døgnene seilt opp som en sterk kandiat, men det har ikke vært så lykkelig å være Charlotte, så...

Jeg tror ikke det går an å komme utenom Diana. Dronningen vil vel ta sin død av det... men det går ikke an å unngå Diana. Bortsett fra hvis det blir en gutt, men det tror vi visst ikke lenger.

Diana har forresten kommunisert med en clairvoyant og sagt fra det hinsidige at det blir en prinsesse, og det blir lørdag. Så selv om det etter alt å dømme nærmer seg, venter de vel til i morgen da.

Uansett, en royal fødsel er på gang.
Vi venter og gleder oss. Gleder oss fordi det er stas, og selvsagt gleder oss med det flotte paret.

Eller kanskje det blir Margaret? Ingen kødder med Goggen og Maggen!
Hva tror du
Bryr du deg?


Foto: VG
Det ventes. Foto: AFP

tirsdag 14. april 2015

Nevroseskvetter

Nå når mor har begynt som butikkjomfru... Kroppen har fått sjokk. Stiv og støl i hele kroppen, særlig i korsryggen. Ja, også føttene. Jeg er ikke særlig formell av meg og tasser rundt i Converse. Ikke optimalt det, heller, men...

Så har jeg møtt igjen en gammel, indre kjenning; nevroseskvetteren. Jeg har alltid vært det. Er jeg et sted man ikke kan gå på do, må jeg. I mange år hadde det også med endometriose å gjøre... det ommøblerer litt på innsiden. 

I alle fall... å jobbe alene uten muligheten til å stikke av, gjør meg nevrotisk. Og fryktelig trengt. Er det ikke rart hvordan kroppen spiller oss puss etter puss og hvordan vi selv klarer å stresse oss selv? Det er ikke sånn at jeg flyr på do mange ganger i timen hjemme.
Og hva gjør jeg med det? Nei, jeg har ikke flaske på bakrommet. I begynnelsen inntok jeg ikke noe drikke, omtret hele dagen jeg skulle på jobb. Med det resultatet at når jeg ikke var på jobb, lå jeg hjemme med migrene. Logisk... men nå går det litt bedre. Jeg skal klare å lure kroppen min jeg. Den er vant til det.

Og helt usjenert - nesten - legger jeg ut bilde av meg selv fra photoshoot-dagen vår. Bli modell for en dag. Ikke helt modell, kjenner jeg - men ikke så verst heller da...
(nevroseskvetter-bilde er ikke helt innafor å legge ut. Hva nå enn det skulle vært...)





tirsdag 7. april 2015

Hverdag igjen

Ferie er godt. Jeg elsker ferie. Har lest tykke bøker så tunge at armene verker. Har fått sett rare filmer og serier. Og har stappet i meg uanstendige mengder med påskegodterier.

Samtidig har det vært et overordnet mål at barnet, med sine utfordringer ikke får spise så mye sjokkis som han vil - eller nyte fullt så mange timer skjermunderholdning som han vil. Men - det blir jo alltid for mye, uansett hvor gode intensjoner man har.

Men vi har vært litt på tur også. Ikke så langt, men et hyggelig vårt sted hvor vi samles i påsken, hele familien, eller så mange som mulig, i hvert fall en dag. Fettergutta løper rundt i skogen, bygger hytte, kaster kongler på hverandre, finner sjokolade lagt ut av påskeharen og bruker en hel dag på å leke - det er godt å se det finnes noe annet en spill og snap og alt det greiene der.

Med ryggen til - over en grillgrop

Vi har også vært så heldig å ha gode venner på besøk. De fikk bacalao og is. Lammelåret kom på bordet 1.påskedag, da de gamle kom på middag.
Legger ved bilde av før og etter... vi var bare fire og et barn, og etter å ha renset det låret, blir det enda noen middag på oss.

Nå er det hverdag igjen. Rutiner passer våre utfordringer godt. Men det er slitsomt. Ungen ligger på sofaen, helt slått ut etter første skoledag. Jeg har hatt indretjeneste i hele idag, ispedd groteste historier fra Dr. Phil... seriøst bunnslam, både de som er med og de som ser på, inkludert meg selv.

I morgen er det jobb. Working girl, ass... 

Har du hatt en fin påske?

Før


Etter

fredag 27. mars 2015

Working girl - with curves

... eller altså, det er noe annet. Men jeg er altså i jobb igjen. En liten jobb som passer hverdagen vår nå. Med en særdeles brokete fortid, klarte jeg likevel å finne noe jeg aldri har forsøkt meg på før, og selv om det er helt ferskt, virker det som et godt valg.
Jeg selger klær. Selger klær for tøffe damer med runde former. Siden jeg er i kundegruppen selv, så hevder jeg å ha en egen kompetanse for det. Det koster noen ganger mer enn penger å stå i et prøverom og kle på seg noe man aldri har turt å kle på seg før. For det er nemlig sånn at man kan ha midje, selv om man er stor, å gå ut og inn på de rette stedene.
Jeg vet hvor skoen trykker (eller klærne strammer, om du vil) og jeg digger at det er et godt utvalg man kan boltre seg i.

Jeg får ikke til å stæle bilder fra der jeg Zizzi.no... men kan jo lede oppmerksomheten mot en inmari kul blogg: Girl with curves - henne klarte jeg å stæle bilde fra. Hun er så utrolig velkledd alltid - og utfordrer konvensjonene om "hvordan man kan kle seg" når man er stor. 



tirsdag 24. mars 2015

Konspirasjonsteoretikere og vaksiner

Dette er jo et hett tema om dagen. Med meslingeutbrudd både her og der og en oppblomstring i debatten om vaksiner eller ikke, så kan det engasjere den sløveste.

Nå må jeg bare få si... da jeg vokste opp oppfattet vi ikke at meslinger var farlig. Jeg har selv hatt meslinger og "ikke helt skjønt" hvorfor unger ikke skal ha det. (Bruker meslinger som eksempel, siden det er dette som har vært mest diskutert)

Jeg "stempler" også alle vaksinemotstandere som konspirasjonsteoretikere - siden det er de som skriker høyest og jeg oppfatter at de er i mot fordi de tror at alle sykdommer er stemplet som farlige av legemiddelindustrien osv.

I alle fall, jeg er for vaksine. Jeg stoler på min "indoktrinerte" fastlege og tenker at uansett hvor mange artikler jeg googler og leser (de som er enig med meg selvsagt) så vil ikke det kunne slå en syv års legeutdannelse og en videre allmennspesialisering. Hvis jeg skal slutte å stole på flinke som folk som har lært seg det de driver med, ja, da blir verden slitsom.

Men nå er det en ny tematikk. Revaksinering. Man mener at hvis det er "noen" år siden man ble bør man revaksinere seg. Jeg skal det. Det er en god stund siden jeg var barn - og hadde meslinger, i og for seg.

Det vaksinemotstanderne nå krever (faktisk) er for det første, at alle som er for vaksiner skal revaksinere seg. Stå for det du mener liksom. Så, når du har gjort dette, skal du legge ut bilde av vaksinasjonskortet ditt på Facebook, som bevis. Bevis for at du gjør det du sier. Jeg viklet meg inn i en diskusjon om dette. For hvis jeg revaksinerer meg, så gjør jeg det. Jeg har ingen forpliktelse overfor fremmede mennesker som skal se på dette.
Han ene fyren gikk til og med inn på profilen min og hentet ut argumenter fra tidligere arbeidsgiver og hevdet at det var meget betenkelig at siden jeg hadde jobbet der, så kunne jeg ikke være mot bevis. Jeg tilbød å legge ut resultater fra siste gyn-besøk... siden andres personlige helseopplysninger skal være allemannseie. Ikke populært.

Så, husk dette - hvis du mener at vaksinasjon - og revaksinasjon - ikke er en privatsak, som så mange, så holder ikke det. Du har en haug med folk som ikke mener det som du skal gi bevis. En slags truth or dear-greie.
Har du hørt på maken?

Skal du revaksinere deg? 

lørdag 14. mars 2015

Å høre på radio i bilen og Nansen

Vi har radioen i bilen stort sett på P3. Det passer både mor og far og barn.
Forleden kveld var jeg kk vi og poden på shoppingtur etter middag og radioen sto på. Vi var så heldige at vi akkurat rakk Juntafil. Som ig og for seg er ok, mye bra musikk og jeg innbiller meg at temaene går niåringen i baksetet hus forbi.
Denne kvelden skulle det handle om kjærlighetsbrev. Og Junatfil er Juntafil, det legges ikke mye mellom. Introduksjonen var utdrag fra et av Fridtjof Nansens kjærlighetsbrev. Jeg er ikke veldig bluferdig, men ble plutselig veldig oppmerksom på tween-en i baksetet da de høyt og tydelig leste:

Og jeg tar deg i armene mine, kysser deg vilt, mine lår drar knærne dine fra hverandre, de kommer inn mellom dine lår, blir sødmefullt sammenholdt av dem, jeg trykker dem voldsomt, jeg glir inn i skjødet ditt, inn mellom disse deilige leppene, inn i det skjelvende kjærlighetskjødet, dypt, dypt inn i deg, jeg drukner i deg, smelter inn i deg som om vi blir til ett; det er som om våre hele liv, våre sjeler, våre tanker, våre drømmer, våre kropper er fullt ut konsentrert om våre kjærlighetsorgasmer, og alt annet forsvinner, er glemt, og du og jeg er ikke mer, vi er ett, i en annen verden.
FRIDTJOF NANSEN I BREV TIL BRENDA UELAND






En liten råtass...
Jeg forsøkte å legge ut nakenbildene av mannen, naturligvis gjorde jeg det.
Men de lar seg ikke stæle... 















torsdag 12. mars 2015

En gang vil han kanskje se...


... at mamma og pappa var her og gjorde det vi kunne.

Det er nå engang slik at å ha et barn med spesielle behov, krever endel ekstra arbeid, og tilrettelegging og dette skjer naturligvis i kontortiden til alle involverte instanser. At jeg ikke kan jobbe som jeg vil og familien dermed går ned i inntekt, at tid, tanker og ikke minst følelser sluker hverdagen, det er sånn det bare er.

Det er ikke noe offer. Det er barnet vårt, jeg og vi gjør det som trengs. Jeg forventer ingen takk. Ikke en gang et kaffekrus med "Verdens beste mamma". Men jeg håper en dag, når ungen er større, voksen, vil tenke tilbake på disse årene og tenke at vi i hvert fall var der for ham. I alle konflikter hvor det ble skreket og hatet... vi var der og gjorde vårt beste. Jeg håper han vil se det. Det er fint hvis han ikke ser en mamma som "bare var hjemme". Håper han en dag forstår hvorfor, jeg sluttet i full jobb og var her. Jeg håper han vil huske at vi satt timesvis sammen med lekser han ikke ville gjøre fordi de er teite. At han husker hvor fint det er å bli kjørt til skolen når alle andre går - siden mamma har måttet gi seg på det og heller lette trøkket de dagene det er så vanskelig å gå på skolen. At han husker at mamma lærte ham noen skikkelige kraftuttrykk som han kunne ta igjen med når han ble plaget og til og med sa oss enige i at noen unger er skittunger.
At jeg var her for ham og familien. 

tirsdag 10. mars 2015

Siden sist...

Med tre personer i huset, svinger forkjølelse og luftveisinfeksjoner fra den ene til den andre. Vi klarte til og med et par runder på et par. Da hoper klesvasken seg opp og humøret siver sakte ut dørsprekkene, kan jeg love.

Foto: NHI

Vi kom oss gjennom vinterferien og uken etter med periodevise diskusjoner om tv-er og skjermer og sånn. Mor klarte å holde seg noenlunde på trening. Under hostende tvil. 

Nå er i hvert fall far på jobb igjen, ungen er på skolen... og mor er i gang med diverse møter og aktiviteter på vegne av sønnen. 

Men det er hyggelige dager også. Som super korpskid har det i helgen vært Distriktsmesterskap, de har spilt og ledd og løpt rundt, fått en fin pris og medalje - som seg hør og bør. En sprudlende hornspiller som ble veldig sliten og trøtt av en innholdsrik helg er fint å se på for mor og far.




Og for å være helt ærlig når det gjelder mor... med pt som er sykemeldt og sesong 3 av House of cards er ute... sukk... alltid rom for forbedring.


søndag 1. mars 2015

Søndagsfrokost - alene

Når guttungen ser søppel på tv og far sover ut VM-rusen før kraftanstrengelsen femmila er, da spiser mor søndagsfrokost alene. Hyggelig og fredelig det også.


fredag 27. februar 2015

Sommerdrømmer

Det er lov å drømme om sommer når vi nå nærmer oss påske.




Dette er greske drømmer. Men de er ikke hvert åt vi kan dra så langt på tur. Det blir noen Møre-somre på oss også... det blir da fort 12 grader og bortoverregn. Men hyggelig for det.