tirsdag 31. august 2010

Om leseglede

Jeg fant en historie på Mammadamens blog. Historien er hennes. Sitatet derimot, tillater jeg meg å publisere hos meg selv også, for hvem kan vel være uenig?

Å mektige feer! Gi mitt barn i faddergave ikke bare helse og skjønnhet og rikdom og alt det der som dere pleier å komme stikkende med. Gi mitt barn lesehunger, det ber jeg om med brennende hjerte. For jeg vil så gjerne at mitt barn skal få i sin hånd nøkkelen til eventyrlandet, hvor man kan hente den skjønneste av alle gleder - slik burde hver eneste mamma tenke.

Astrid Lindgren   

søndag 29. august 2010

På hjørnet av bitter og søt

Dette var en bok jeg tilfeldig kom over i sommer og som ble med på ferie.. Historien er rørende og søt. Den dro meg inn i en helt ukjent verden som handler om "gamlelandet", motsetninger, ungdomsopprør og fordommer. Boken brukte litt tid på å fange meg. Den står kanskje ikke helt øverst på listen over gode bøker jeg har lest. Men det er likevel en grunn til at jeg vil anbefale den. Interneringen av japanere i USA under 2. verdenskrig.

Jeg er muligens uvitende og ignorant. Men interneringen av japanere i USA var for meg et ukjent historie. Amerikanske borgere ble satt i digre leire med mange tusen innbyggere (kan man kalle det det). Etter angrepet på Pearl Harbour ville amerikanske myndigheter beskytte landet sitt. Og enhver innbygger, borger, statsborger av japansk etnisitet kunne være spion. Derfor ble titusener japanske familier revet ut fra hjemmene sine og satt i leirer. Riktignok fikk de komme ut igjen da krigen var over... men det sjokkerte meg. Hvorfor visste jeg ikke om dette? Vel, det viser at det er seierherrene som skriver historien og det er vel ikke det stolteste USA har gjort mot egne innbyggere.

En god bok er det, med mange fasetter og den anbefales!

Forlagets omtale:
Seattle, 1942; ungdomskjærestene Keiko og Henry blir skilt fra hverandre under dramatiske omstendigheter under krigen. En parasoll og en plate med jazzmusikk blir gjemt bort i kjelleren på Hotel Panama, sammen med minnene de har skapt sammen. 44 år senere er Henry blitt enkemann og bor fortsatt i Seattle. Plutselig en dag dukker tingene fra Hotel Panama opp. Målløs setter Henry i gang letingen etter sin ungdomskjærlighet. Hva skjedde med Keiko og familien? Vil han noen gang se henne igjen? Boken gir en unik innsikt i historien om interneringen av familier med japansk avstamming etter Pearl Harbor, og leserne får et fascinerende innblikk i Seattles Chinatown og Japantown. Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt er en følsom kjærlighetshistorie som lever opp til ordene i tittelen.

Kos deg med en god bok!


Barn kan godt ha litt feber

I dag kjenner jeg meg litt arrogant og bedrevitende. Bakgrunnen er gårsdagens artikkel i Aftenposten om barn som får mer paracet enn noensinne.
- Det er en feberfrykt blant mange småbarnsforeldre. Man er ikke klar over at feberen er en venn. Foreldrene tror at barnet blir friskt når feberen blir borte. Men slik er det ikke, sier lege og farmasøyt Per Lagerløv, som er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo.
Jeg ble overrasket, for jeg trodde alle visste at feber er kroppens måte å jobbe ut sykdom og elendighet på. Og nå snakker jeg selvsagt ikke om høy feber og sjansen for feberkramper... men vanlig feber, som alle barn får av og til. Feber er jo ikke farlig i seg selv! 

De barnehavene jeg kjenner til, har alle regler om en feberfri dag før barnet skal tilbake. Men jeg har altså lest på diverse nettfora om barn som får febernedsettende medisiner bare de er blanke i øynene. Jeg har lest om barnehagepersonell som får levert barn med paracet i rompa om morgenen i barnehagen - foreldrene må jo på jobb, må vite. Jeg har hørt foreldre fortelle om at de ikke anser det som feber under 38,5. Og visst er barn ulike i forhold til hva de tåler og utslag i allmenntilstanden, men likevel...!
Barn blir ofte syke og jeg har null problemer med å forstå at det er skrekkelig upraktisk å nok en gang måtte være hjemme. Ofte går det slag i slag gjennom høsten og vinteren. Jeg kan delvis også forstå at det er fristende å bare vippe inn en stikkpille og et problem er løst. Men bare delvis... for man skal tenke seg om. Og her nærmer jeg meg dagens pekefinger og poeng. Feber er sunt, feber er viktig og feber er naturmedisin i ordets videste forstand. At en unge er feberslapp og sover "bort en hel dag" gjør vel ingenting, det er bare bra det. Barnekroppene skal da bygge opp immunforsvar og å lære seg å tåle litt også.

Ok, jeg er på egne vegne dobbeltmoralistisk. Jeg orker ikke ha hodepine eller tannverk. Jeg tar meg gjerne en paracet til lunsj. Kanskje vi her er inne på det andre aspektet ved økt medisinbruk; tåler vi ingenting lenger? Ok, det er en annen sak. Barn - barnet mitt får ikke paracet ved vanlig feber. Har ikke fått og kommer ikke til å få. Ikke fordi paracet er farlig, men det er ikke feber heller.


Foto: Apotek1

Festival på Akershus festning

Jeg er veldig for å åpne alle byens arenaer for folk flest. Riktignok kan man ha litt skjerming av spesielle anlegg som Slottet og sånn, men at hele byen stort sett er åpen for fri ferdsel er jeg for. Og i går var det Akershus festning som ble tatt i bruk på en ny og spennende måte. Riktignok ikke fri ferdsel, billetter kostet et skatteoppgjør... men det sto noe på menyen som gjorde at vi betalte villig vekk for og hadde store forventinger til. Jean Michel Jarre var den store headlineren, tett etterfulgt av Röyksopp. The Very Best gledet vi oss også veldig til.

Regnvær og fortsatt regnvær gjorde ikke så mye. Vi hadde kledd og oss og hadde med ekstra klær. Vi syntes nok inngangen, kontrollen og dårlig varslete regler om hva som var lov å ha med eller ikke, faktisk var under enhver kritikk. Det er helt greit med sånne allmenne greier som kamera og colabokser... men mat og kaffe i pappbeger... litt dårlig start. Ikke en gang en potetgullpose var lov å ha med inn... Skal man være på et festivalområde i 10 timer i regnvær, trenger man noe annet enn øl, som vi ikke ville ha - og det var stort sett dyrt og utilgjengelig. (30 kroner for en kaffe i pappbeger når man må legge igjen kaffe ved inngangen, blir folk bare sure av!) Nuvel, det er egentlig det eneste jeg vil kritisere. 

Vi fant oss en plass ved et tre på en plen og fra der bare nøt vi musikken. Vi kom da The Irrepressibles holdt på. Sær og fin musikk. The Very Best gjorde en strålende jobb med sine herlige rytmer som gjorde at en regntøykledd festningsplass svingte på hofter de ikke visste de hadde. For en varme, humor og glede! Akkurat det vi trengte!

At Forsvarets stabsmusikk spilte der er bare gøy. Det var litt sånn "skal dere leke i vår teig, vil vi være med". Men de spilte vakkert med Oslo filharmoniske kor og Helen Bøksle var solist og de dro gjennom Age of Conan, til særlig glede for husstandens gamemaster.

Röyksopp! Det er så bra og vi hadde store forventninger! De fikk dessverre litt tekniske problemer, men det dro de inn igjen med stil og humør. De fortjente ikke trøbbel, men tok seg inn, leverte med humør  og spilleglede sammen med Anneli Drecker. At de plutselig dro opp Robyn og Robotsangen var ekstra stas. Herlig musikk, alle "klassikerne" og varslig om ny plate som kommer om et par uker.

Jean Michel Jarre. Hva kan man si? Det var topp. Helt topp. Jeg synes ofte det periodevis kan bli litt langdrygt, men det gjorde ingenting. Spillegleden var stor og det var en opplevelse av de sjeldne. Da lasershowet virkelig kom i gang og med pyroteknikk av verdensklasse, så er det høytid. Det er stort og vakkert. Regn? Hvilket regn? Jeg var veldig begeistret over å ha fått oppleve det. Storslagent og fabelaktig!!!

Aftenposten har mye finere bilder enn meg og har anmeldt evenementet her.

(også håper jeg det er tatt med penger til rulleplen på budsjettet. Stakkars grønne festningsplen. Går ikke an å få mer deng enn den gjorde i går...)


fredag 27. august 2010

Drømmehjerte

Jeg har lest flere gode bøker i sommer. En av dem var Drømmehjerte av Cecilia Samartin.

Nok en nydelig bok fra forfatteren av Señor Peregrino. Det var en bok som fanget meg, men denne var bedre. Beskrivelsen av Cuna før revolusjonen og hvordan livet kunne bli så forskjellig for de to kusinene, er en vekker. Javisst begynte historien før castro kom til makten, men den forteller også om dagens Cuba.

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Castros revolusjon på Cuba i 1956 skiller de to bestevenninnene Alicia og Nora. Mens Nora flytter til USA med familien blir Alicia igjen og opplever fattigdommen som preger landet under Castros regime. Flere år senere blir Alicia alvorlig syk, og Nora bestemmer seg for å reise til Cuba for å hjelpe henne.

Denne boken kaller på latter og tårer og er slett ikke alltid forutsigbar... en nydelig bok jeg anbefaler på det varmeste.

Kos deg med en god bok!

Fredagsmiddag

Pizza er fast meny hos oss på fredager. Godt å lage selv. Litt skinke, kokt eller speket, ost og litt  ruccola på toppen og det er god middag for store og små. Også når små venner blir med hjem etter barnehagen og innleder helgen hos oss.


torsdag 26. august 2010

Sommerservietter

Hvem trenger ikke litt ekstra sommer på kjøkkenet når det regner ute?

Deilige sommerservietter kjøpt hos Åhlens.

onsdag 25. august 2010

Epleslang - da klokka klang...

Forleden sto det en artikkel på Klikk.no om epleslang. Er det å stjele? Hva gjør man hvis poden kommer hjem med lommen full av epler og det ikke er fra familiens have?

Mange har vært på epleslang, jeg vil hevde de fleste. Og jada, jeg også. Jeg har til og med vært på appelsinslang på Mallorca, men det er en annen historie.
Er det stjeling? Ja, selvsagt er det det. Privat eiendom har man ikke lov å ta. Det er ikke lov å ta et eple i fruktdisken i butikken heller! Og jeg håper virkelig du ville reagert dersom barnet ditt tok frukten til kompisen i barnehagen eller på skolen!

Så hvorfor er det da liksom greit å ta epler i naboens have? Er det det?
Hvis eller når min sønn kommer hjem med stjålen frukt, så kan jeg ikke synes det er greit. Da er vi nødt til å forklare forskjellen på rett og galt. Man tar bare ikke noe som helst fra noen. Ikke naboguttens sykkel, ikke noens jakke i barnehagen og ikke epler hos naboen. Selv om naboen har mange tusen epler så er det ikke greit å ta.

Finnes det gråsoner? Javisst. OM en gren med epler henger utenfor gjerdet, kanskje. Eller om eplet ligger på bakken? Mulig. Men vi må lære barna at det er ikke greit å stjele.
Epler er det nok av i vår del av verden. Epler blir ikke en gang plukket og brukt slik de ble, ikke en gang av de som er så heldige at de har store, flotte trær med mye frukt på. Eplerkoster ikke all verden. Alle kan få et eple. Så hvorfor går ikke barn i fruktbollen og henter ett? Eller ringer på og spør om å få?

Det er jo ikke så spennende da... som å luske seg inn i en have i høstmørket og forsøke å ikke bli sett? Eller bli skutt etter med hagle som lensmann Øyvind Rosseland i Hardanger ble...
Epleslang er en type aktivitet jeg likevel vil definere som g
anske nær en rampestrek og er en av de tingene jeg politisk ukorrekt nok anser som endel av oppveksten. Det er ikke lov å slå eller skyte noen med krampesprettert heller, det lærer da alle hjemme. Likevel så gjør unger det. Overfor min sønn vil jeg aldri avfeie det som greit... men i mitt politiske ukorrekte mammahjerte vil jeg nok kanskje krysse av på listen over nok en ting en liten gutteramp skal gjennom.

Hva synes du? Er jeg en ubrukelig mamma med slett moral eller er det noe du stilltiende er enig i?


Foto: ukjent for meg

tirsdag 24. august 2010

Godsaker for overlevelse...


... når høststormene kommer. Kretiske oliven, gresk nescafe, retsina og timianhonning produsert på Kreta. Mmmm...

mandag 23. august 2010

Sommer på hell

Sommeren er nesten over og skolen har begynt. For oss som bor litt mer landlig til enn midt i en bykjerne, vi kjenner lukten av kornet. Vi kjenner vi den klare, litt skarpe luften om morgenen. Da vet vi at noe nytt begynner. Mange, mange år etter at vi sluttet på skolen, så kommer følelsen i august: skolestart. Nye muligheter.

Jeg skal ikke kjøpe bokbind, nytt pennal, ransel eller nye bøker. Men en ny og fin notisbok, er det flere jeg kjenner som unner seg. Jeg også. Jeg kjøper alltid en notisbok på høsten. Den bruker jeg til å notere morsomme ting, ideer, handlelister og litt sånn som egentlig er et alibi for at jeg så gjerne vil kjøpe meg en skrivebok. Helst vil jeg kjøpe fire ruller med bokbind og merkelapper hvor jeg kan skrive navnet mitt. 

Aviser, blader, reklame; det hele fokuserer voldsomt på skolestart. Og resten av samfunnet roterer også rundt denne begivenheten. Det er en ny start. Vi er ferdig med å krangle på familielandstedet, vi er ferdig med å lese agurknytt, Kirsti Sparboe har sunget "En sommer er over" i årets siste reiseradio, våre favorittserier begynner på tv, vi tar et raskt overblikk i speilet og innser at vi må gjøre noe med den lekre beachlooken på håret som var så fin for bare to uker siden. Den som vi lagde helt selv med saltvann og sitron...

Selv om det bare er kort tid siden vi lå og stekte oss på et svaberg eller i en park (eller på Kreta) er det lenge siden. For nå er verden helt annerledes. Nå dreier det seg om nye klær. For når man begynner på et nytt år på skolen, så må man ha minst ett nytt plagg. Gjerne flere. Og hvorfor skal det kun være for skoleelever og studenter? Det er da ikke bare et nytt skoleår! Det er en ny årstid, eller sesong om du vil. Augusthøsten er ikke det samme som oktoberhøsten. Og selv om det er to måneder til høstutstillingen og et par uker siden ferien, så må du bare innse det; de sandalene du ikke fikk brukt i sommer, kan du like gjerne bare pakke vekk. (om du da ikke er så heldig som meg og har en liten sensommertur på lur om noen uker) Nå handler det kun om høstens mote. Og høstens mote tar ikke hensyn til at det fortsatt er noen av oss som enda ikke vil bruke ytterjakke, men peprer oss med den siste kolleksjonen i ull. Med skjerf. De tar ikke hensyn til oss sokkeløse som ikke har hatt annet enn remmer på føttene eller ikke har brukt langbukser siden mai. De snakker støvletter. Jeg kan ikke annet enn å undres litt, vi sitter fortsatt noen av oss i sommertøyet og planlegger tilbehør til den nye ullkåpen vår.

Nå er tiden snart kommet for å rydde vekk parasoller og puter til terrassestolene. Nå kommer de store, deilige og søte muskatelldruene med masse veps, vi svetter ikke lenger, vi friskner litt til etter en sløv sommer. Fryktelig fort kommer tiden da vi skal sette løk i haven. Soppturer pågår for fullt rundt omkring. 
Det er en fin sesong vi har i vente nå.
Jeg gleder meg litt til å drikke te om kveldene for å hygge meg. Saft og iste er godt i varmen, men har aldri representert den samme kosen. Solnedgangene er flotte nå. Men litt vemodige, fordi man ofte ser gjessene i sin karakteristiske v-stil på vei sørover. Da er liksom sommeren over for alvor.

Jeg er et septemberbarn - et høstbarn. Jeg elsker den klare luften om morgenen, varmen og solen som kommer utover dagen. Jeg hater vepsen, men innser at det i det minste ikke er mygg... I over 20 grader på ettermiddagen synes jeg nok ikke sommeren er helt over enda, men jeg velger å nyte de varme dagene som fortsatt kommer til oss. Visst blir det dager med regn og 14 grader også, men la oss forbigå dem med en sommergul sydvest og la sensommerdagene gå så sakte at vi kan nyte dem lenge?

Liker du sensommeren?


søndag 22. august 2010

En fantastisk bragd!

For mange år siden ble jeg kjent med Hege. Vi var jobbet begge for Kvinneguiden og kom hverandre nær og kunne snakke om både dette og hint. Noe vi snakket veldig mye om (fordi jeg var nysgjerrig og fascinert) var at Hege var født som gutt. Dette var feil. Veldig feil. Og så etter en lang og vondt vei, så kom Hege til verden. Da jeg ble kjent med henne, levde hun som kvinne, men hadde da ikke gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon. På det tidspunktet var det heller ikke noe hun ønsket.

Likevel, det er lov å ombestemme seg og jeg fikk dele den reisen Hege gjorde med legebesøk, tenking, vurdering, godkjenningen som kom fra GID-klinikken på Rikshospitalet, designpuppene som etterhvert kom på plass og til slutt den endelige operasjonen. Og alt det medførte.

I arbeidslivet gikk Hege på en smell. En vond smell som hadde knekt mange av oss. Men å møte veggen, behøver ikke bety slutten. Å ha evnen til å ta seg selv i nakkeskinnet og heise seg opp igjen er avgjørende. Den evnen har Hege vist. For sin egen rekreasjon eller rehabilitering, helse og jernvilje til å gjøre noe med sin egen situasjon har hun selv tatt et tak som gir de fleste av oss bakoversveis.

Fra sitt hjem i Finsland, har hun etter lang forberedelse, syklet til Nordkapp. Dette har hun klart på tre og en halv måned. Hun har syklet delvis med en diger trehjulig og delvis med en tohjuling. Og hele veien har hun hatty med Buddy. En god gammel hund med stive bein og grå snute. Han har gått og løpt ved siden av Hege som har gått og syklet. Og ble det slitsomt hadde matmor selvsagt sørget for hvilke til ham, i en sykkelhenger som han kunne ligge i.

På Heges egen nettside, Jegerjenter, kan du lese litt reisebrev.
Facebook har det også dryppet inn litt meldinger underveis. Les og kos deg og bli rørt og imponert!
De har trosset vær og føre, de har oppdaget ferger som var blitt til digre undersjøiske tunneler, de har møtt venner og støtte. De har testet lavvuer og telt for produsenter, de har mekket sykler og overnattet ute og blitt intervjuet av lokalaviser underveis. Og de har sikkert slitt og kost seg om hverandre mer enn noen kan forestille seg. Og nå er de fremme. Fremme på Nordkapp. De har nådd målet. Jeg er skikkelig stolt av deg Hege, du er en flott venninne å ha.


Mitt Kreta - glasskunst

I Chania ligger det en forretning som selger glasskunst. Jeg er blitt veldig tilhenger av "skikkelige butikker" de siste årene. Javisst kan jeg kjøpe en badeball i en turistbutikk, men når det kommer til shopping, så har jeg blitt en lykkelig bruker av mer ordentlige forretninger.

I år som i fjor, oppsøkte vi Signes. Her kjøpte vi i fjor glassklokken som er på bildet over. Bildet under er årets kjøp, begge deler glassprodukter fra Eratini. 
Er de ikke vakre?



lørdag 21. august 2010

Bevegelse uten treningstøy

I Aftenposten lørdag, skriver Erland Kroken om bevegelse, masseidrett, statusidrett, idrettslag (og han nevner spesielt Friskis & Svettis, det er gledelig for en mangeårig vert og leder) og alle de nye treningsstudioene som dukker opp fler og overalt. Likevel blir vi fetere, latere, tyngre og sykere. I dag vet vi at diabetes ll for eksempel kan kontrolleres med mosjon fremfor medisiner. 

Direkte inspirert av denne kronikken fikk jeg med gutta på sykkeltur. Vi skulle til Lillestrøm og sjekke ut livet på torvet der Røde Kors med alle sine filialer hadde slått leir. Det var oppholdsvær, vi har noenlunde velfungerende sykler og ingen grunn til å ikke ta dem i bruk denne lørdagen. Vi snakker en 3-4 kilometer hver vei med lite bakker, og vi tråkket avgårde fremfor å velte oss inn i bilen. Barnet var slitent altså. Men så flink og sto på som bare det. Det var nok ingen stor bragd for oss voksne, skal ikke påstå det, men vi gjorde det. Og koste oss. Vi beveget oss, gjorde noe hyggelig som familie - og sparte litt bensin og noen CO2-utslipp.

La oss gjøre mer for å finne hverdagsbevegelsen - i tillegg til oss voksnes innsats i smekkert treningstøy, selvsagt.


Mitt Kreta - blå stoler




Mitt Kreta - fint å se på...Chania og Platanias














Mamma lukter kjærlighet


"Mamma lukter kjærlighet", sa poden og trykket seg inntil meg da jeg kom hjem fra jobb i går.

At dette handler om en melontyggis som luktet som godterikjærlighet, velger jeg å se bort fra. For min sønn sa det så fint at det varmer i alle fall;

Mamma lukter kjærlighet. 

Mitt Kreta

Da er det hverdag igjen. Selv om det er lørdag, altså. Mandag er den offisielle høstterminen i gang igjen med jobb og ny jobb og barnehage og fritidsaktiviteter. Godt å ha litt brunfarve og noen retsinaflasker å møte høsten med.

Kreta er vakrest tidlig på sommeren. I juni, før solen har svidd av det grønne gresset, når farvene på blomstene er på sitt mest kraftige, og når den tørre heten ikke helt har festet grepet. Likevel velger vi august for det årlige besøket på den øya vi trives best på. Med den norske høsten som kan være så regnvåt og guffen er det godt å ha vært gjennomvarm for kort tid siden. Ofte tilbringes også en del av ferien på Møre, det er slett ikke alltid så mye sol og sommerfølelse som vi opplevde i år.  Derfor altså august på Kreta.. Herlig.

I år har vi sammen med gode venner bodd litt lenger bort fra kjerneområdet i Platanias. På hotell Isida i Agia Marina har vi likevel bodd sentralt i forhold til "sentrum", gamlebyen og Chania. Bassenget er mest attraktivt for de minste - som i år var så store- men vognen kom til sin rett i år også, siste året. Neste år blir sportsvognen hjemme, da snakker vi skolegutt.... men sene kvelder, vanvittig trafikk og mye folk OG mors og fars mulighet, lyst og behov for å kunne utforske Chania og andre steder som ikke var type lekeland, gjorde det vel verdt det. 

Nå kjenner vi også at den verste småbarnsperioden er over, så neste år legges det inn rom for mer reising rundt på øya, en litt lenger periode med spesialtilpassete aktiviteter. Med en to-tre-fireåring er det i praksis svært lite. Men utrolig godt for foreldrene likevel. 

Takk for ferien, vi sees neste år!


fredag 20. august 2010

Mitt Kreta - god spis med drikke til

Jeg elsker gresk og kretisk mat. Å sitte gjennom et gresk måltid er noe helt spesielt og jeg blir nok litt rar da. Det er for eksempel ikke mulig for meg å spise lammekoteletter med kniv og gaffel... Det begynner å bli noen år siden jeg har sittet til bords med kreter, men jeg koser meg med min egen familie og gode venner. Her er noe av maten - og drikken - som jeg synes utmerker seg som skikkelig god spis.

Lammekoteletter. Og frittene da...mmmm... smakfull mat servert på en restaurant i gamle Platanias.

Småfisk som etterhvert skal fritteres og serveres på et digert fat hvor hele langbordet kan pille til seg godsaker.
Torghallen i Chania er vakker med alle sine lukter, smaker, lyder og bilder.

Det er noe annet enn fruktdisken på Rema, eller?

Dette er en diger fisk. Tunfisk? Skulle lagt fireåringen ved siden av og tatt i mot veddemål om hvem som veide mest...dette er torghallen i Chania.

Kalamare (blekksprut) med kretisk øl til. Nytes på restaurant Zephyros i Agia Marina.

Har du sett sånne herlige mengder med deilige oliven?
Fra torghallen i Chania.

En ferdig skrellet kanin, men fortsatt med mansjettene på, venter på å bli en deilige stifado. Fra torghallen i Chania.

Restaurant Platanos i Platanias er en av yndlingsrestaurantene våre. Denne gangen fikk vi en nydelig grillet dorade.

Ost på Kreta er mer enn fetaost. Her er noe av utvalget fra torghallen i Chania.



Retsina, denne sære hvitvinen som drikkes overalt på Kreta. Den skal jo egentlig serveres i kjøkkenglass, men jeg klarer å drikke den av vinglass også. Retsina, oliven og tzatziki hører med til ethvert måltid,

Gresk salat. Det er noe som heter kretisk salat også, men det blir gjerne med denne da.


Sjefens anbefaling på Limanaki.. Også en restaurant som har vært der siden tidenes morgen. (i hvert fall så lenge jeg har vært på Kreta)

onsdag 11. august 2010

Blir det noen gang godt nok?

Det er noe  mennesker som aldri får det bra. Det er mennesker som klager. Alltid. På alt. som klager på været; noe som forøvrig er superpopulært. I disse sommerferietider har det jammen meg vært mye drittvær...! Og har det vært fint vær i ferien, så er det i hvert fall drittvær når ferien er slutt. Noen mennesker starter dagen med å klage på været. Det har alltid fascinert meg at folk klager på været. Det er jo virkelig ikke noe man kan gjøre noe som helst med. Bortsett fra å kjøpe deg et par røde gummistøvler hvis du er lei regnværet og en fargerik strikkelue og en tøff flanellspysj om det er for kaldt. Så hvorfor bruke all denne energien på å klage? Min mann sa så klokt "fordi du ikke kan bli bedt om å gjøre noe med det". Hm... kanskje det er noe i det.

I alle fall. Været er ikke det eneste folk klager på. Naboen skulle mange ønske de kunne gjør enoe med, andre bilister, syklister, fotgjengere (alt etter hvilken posisjon du selv har i trafikken). Andres barn, barnehagens behandling av deg og ditt barn, skolevesenet, helsevesenet, arbeidsgiver... noe er det å utsette på det meste. 

Jeg irriterer meg også. Over alle de som klager. Hele tiden. Som regel holder jeg meg unna. Jeg blir sur av å høre på klaging hele tiden. Og jeg vil ikke  bli det. Det betyr ikke at jeg til enhver tid er fornøyd med alt rundt meg, slett ikke. Men det jeg kan gjøre noe med, kan jeg gjøre noe med - eller holde kjeft. Det jeg ikke kan gjøre noe med, må jeg ta for det det er. Og holde kjeft.

"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres" sa Ibsens Peer Gynt til mor Aase.
Sånn føles det noen ganger. Det blir bare aldri godt nok.
Ingebrigt Steen Jensen skrev i 2003 et innlegg i Vårt Land om sutring. Sutro, ergo sum. Jeg sutrer, altså er jeg. Det jeg kaller klaging kaller han sutring. "Kjært" barn har mange navn. Sutring, klaging, tyting surving... jeg skulle ønske vi alle kunne være litt mer positive, mot oss selv, med hverandre. Som Steen Jensen sier, det påvirker oss. Begge veier. Så smil, bruk en rosa paraply og gjør dagen din glad for deg og andre!


Foto: ukjent - men ikke mitt.

tirsdag 10. august 2010

En veldig trivelig ettermiddag og kveld

Mammaer og koner trenger også litt alenetid. Jeg elsker å noen ganger ha en ettermiddag for meg selv. Denne gangen var kombinasjonen alene for meg selv til å ta på alle tingene på designtorget, se på folk, tusle - og et møte til en koselig prat, avsluttet med et kinobesøk sammen med en venninne.

Tenk at det finnes en butikk for undertøy og badetøy med en slik utstillingsdukke i vinduet! Her kan også jeg gå inn og be om en bikini. Ok, jeg er fortsatt ikke dukke og det er salg, men hos Next to nothing i Vika får man hjelp. Flinke damer som dytter og drar og kjenner etter. Takk for en flott bikini jeg kan bruke på de resterende feriedagene!


Hos Springbook i House of Oslo har de muffins med squash og ridderost!

Hvem blir ikke godtesugen etter et besøk hos Illums bollighus? Og etterpå er det deilig å sitte med verdens største caramellatte hos Waynes coffee og bla i katalogen - heretter kalt ønskelisten...

Senere møtte jeg min venninne, men ingen grunn til å flytte seg når kaffen er god. Bortsett fra kanskje denne karen.

På Waynes bør de kanskje være litt kjappere med rydding av bord. Dette er ikke en søt spurv som tigger en smule. Dette er et beist som er ikke hyggelig å få i tallerkenen.

En venninnekveld som avsluttes med kino for å beundre Carrie og jentene... en skikkelig feelgood-film som vi koste oss med. Jeg er ikke så opptatt av kritikken filmen har fått, dette er en film man må ta for det den er. Og det er vakre mennesker med kjappe klesskift og god musikk. Herlig!

Takk for en flott ettermiddag og kveld!