Legg til bildetekst |
Det er hvordan man føler seg og tar det, ikke tallet, som betyr noe. Likevel, etter storstilt feiring med venner og familie, så rømte jeg landet med en venninne, jaget av intet mindre enn en midtlivskrise.
Da jeg i unge år, jobbet som reiseleder på den vakreste øya, Kreta, var jeg utfluktsguide. En av utfluktene var gjennom Samariaravinen, en av Europas lengste raviner.
Det er faktisk mye fjell på Kreta, de har endatil en skiklubb oppe i Lefka Ori, fjellene på Vest-Kreta.
Og fra 1250 moh, går Samariaravinen 16 kilometer ned mot sjøen. Det er mye stein og ujevnt underlag, man må finne veien over små og store steiner. Når man starter med at de første 4 kilometerene er 600 høydemeter nedover, så sier det seg selv at knærne og tærne får juling.
Jeg hadde med meg gode sko, trodde jeg, men ble litt butt i tærne etterhvert. I tillegg burde jeg visst at knærne mine og denne midtlivskrisen ikke gikk sammen.
Jeg var nok også ganske overmodig med tanke på at det var ikke i går jeg vandret gjennom her en gang i uken. Det hjelper ikke at man har gått et titalls ganger, når det var et titalls år siden...
Overmot i bøtter og spann, nydelig vær og avsted bar det.
Krikri-geita har jeg aldri sett før. Nå vaset de rundt stiene. Moro. |
Kan du forestille deg deiligere skilt når du er utkjørt? |
1990. Det var ikke så sprek meg som endte i Agia Roumeli i år. På stive bein, en tå som ikke virket, skrubbsår etter et lite grasiøst fall og noe som jeg ikke vet om var brutalt blodsukkerfall eller heteslag. |
Men jeg gikk Samaria, jeg kom inn i grei tid før båten gikk videre, selv om jeg brukte mye lenger tid enn normalen som er 3-6 timer. I ungdommen var jeg gjennom på 3,5...
Men jeg har gjort det igjen. I går var det en uke siden og så lang tid tok det før stølheten forsvant fra beina.
Gode og store sko, hodeplagg og spis og drikk nok; turen anbefales!