mandag 29. september 2014

Ytringsfrihet

Jeg har kommet over Facebook-siden til en tidligere bekjent. Dette er et såkalt kunnskapsrikt menneske, i hvert fall høyt utdannet, men også, etter min mening, svært udannet.
Det er storstilt fronting av anti-islamistisk propaganda. Ja, det er propaganda. Det er særdeles hatefulle ytringer som jeg føler meg skitten av, etter å ha lest.
Noen ville si at "ja, han må vel ha rett til å mene hva han vil" - og det er sikkert riktig.
Men har man lov å skrive alt man mener? Og er det greit?
Jeg er for å få trollene ut i solen så de sprekker, for all del. Men... så mye hat? Er det virkelig nødvendig? Er det dette ytrngsfriheten skal brukes til?
Ekstremister og fanatikere kommer i alle former og fasonger. Det er jammen meg sikkert!




fredag 26. september 2014

Mot hvilken side ammet du?

Det står i dag en svært interessant artikkel i Aftenposten i dag, om høyre og venstre hjernehalvdel som påvrker babyen etter hvilken side man ammer og koser på.
Jeg klarer ikke helt å lage et fornuftig sammendrag av alt som sto, jeg synes nesten hver setning inneholdt noe fornuftig. Du kan lese artikkelen her. 

Jeg syntes hørtes fornuftig ut - og ja, jeg holdt min usynlige baby mot venstre.
Hva tror du?


torsdag 25. september 2014

Fårikålens dag


I dag er det fårikålens dag. Jeg er en sucker for slike dager, tenker at det er en fin påminnelse om å ivareta tradisjoner. Og selv om det er et reklamestunt, eller utnyttes til det, så er jeg med.

Vi snakker hodekål og sauekjøtt (lam, får...) og svart, hel pepper. Av bildet mitt ser dere at jeg har jukset med en pepperbeholder (heter det det?), men har strødd noen overraskelser i gryta også. Det er også tradisjon - at noen tygger pepper. 

Faar i kaal er en god, gammel - og forholdsvis rimelig - tradisjonsrett i Norge. Kåret til Norges nasjonalrett. Og så så enkel å lage da!

Wikipedia har mer. Les og løp til butikken og kjøp faar og kaal.

God middag!

Og i kveld får jeg venninnebesøk, da blir det eplekake og vaniljesaus. 

tirsdag 23. september 2014

Når små gutter møter store menn.

Slik gikk det for seg da en avgått Secret Service-ansatt fikk lov til å ta med seg kona og sønnen for å hilse på president Barack Obama. Foto: Lawrence Jackson / Det hvite hus

For mange år siden, da gutten min var sånn omtrent i treårsalderen, møtte han Gunnar Sønsteby.
Jeg kjente Gunnar. Han hadde kontor ved siden av Oslo Lotteforening, og en god venn av lottene, og en hyggelig mann å omgås. Ofte møttes vi i korridoren, og han gjorde oss også tjenester ved å være foredragsholder for oss flere ganger.
I alle fall, denne ettermiddagen for mange år siden, skulle vi ha styremøte og Gunnar var på kontoret sitt. Han ropte oss inn for å snakke om noen bøker, eller var det filmer... ikke husker jeg det. 

Det jeg husker er at han hadde en skål med twist på pulten sin.
Mn sønn, som var (og er) svært lite opptatt av store menn og kjendiser som sådan, styrte rett mot sjokoladen. Ikke at han likte noen av dem, til dags dato er det kun melkesjokolade og smarties som godtas, men det betyr ikke at en treåring kan drive dype undersøkelser.
Utrolig kjipt at jeg ikke hadde åndsnærværelse til å ta et bilde av den store mannen - og min gutt på hue i sjokoladeskålen. Litt flau mamma, må få si det.

I alle fall. Episoden er definitivt konfirmasjonstale-materiale, som vi ble så sjarmerende påmint om da Dagbladet presenterte dette bildet av president Obama og hans gjester.

mandag 22. september 2014

Høstjevndøgn

Egen eplehage.
(eller et halvannet meter stort epletre)

I dag er det høstjevndøgn - equinox.
Jevndøgn (ekvinoktium av latin aequus «lik», «natt») inntreffer de to dagene i året da dag og natt er like lange, og skyldes at jordas akse står vinkelrett på en tenkt linje trukket mellom sola og ekvator.

Det er høst og her hvor jeg er, skinner solen som bare solen kan skinne, og det blåser så inni h*****e.
Jeg hater vind, men synes høst og sol er kjempefint.

En fin anledning til å nvise noen høstbilder.

Har sansen for rotfruktpakkene de selger på Rema.
De stripete betene er morsomme.
Fine farger og mønstre i hagen om morgenen.

fredag 19. september 2014

Å leve med Asperger - for hele familien


Å ha et barn som har Asperger, er en utfordring. Selvsagt er det som regel vanskeligst for barnet selv, men det er jammen ingen frøkensport for resten av familien heller, det må jeg få si. Det viktigste er at barnet får hjelp og får en bedre hverdag og skoledag.

Mange som har barn med AS, har kanskje siden barnet var lite, tenkt at "hm...her er det noe som ikke stemmer". Vi har aldri tenkt det, Vår gutt har før skolestart omgitt seg med barn som har sett på ham som den han er, ikke noe mer dilldall enn det. Det ble annerledes da han begynte på skolen. Da økte kravene til sosial intelligens, noe det ikke var så mye av. Han hadde noen skikkelig "hang-ups"i oppførsel som irriterte vettet av de andre ungene, samt at han ble plaget og mobbet selv.
Vi tok tidlig kontakt med skolen, som umiddelbart så problemet og ville komme med løsninger. Det ble satt inn tiltak på SFO, det ar forsterket inpeksjon i friminuttene i skoletiden, vi hadde møter med kontaktlærer, SFO-leder, inspektør, sosiallærer... det som kom ut av alt dette, var at dette ikke helt bet på min sønn.

Han har fra han var baby, hatt migreneproblematikk. Han har derfor sin egen nevrolog, migrenelege, som hele tiden har vært nydelig, forståelsesfull og svært fornuftig. For et år siden, så sa han de forløsende ord "nå er det på tide vi tenker annerledes".
Dette innebar henvisning til BUP.
Jeg kom på skolen med skjema, siden skolen også skulle skrive en kommentar til henvisningen. Skolen sa da jeg kom med dette "dette tror vi er lurt". 
Vi ble forespeilet lang ventetid.
Etter en måned fikk vi innkalling. En nydelig dame som ga klar beskjed om at når hun fikk nye saker, så jobbet hun intenst. Å dra ting og avaler utover i det uendelige, hadde ingen godt av. Og dermed startet en utredning. Som involverte nevrolog, tester, samtaler, diagnoseintervju og hele pakka.
Hun var helt klar på at en henvisning til BUP er en diagnosebestilling. Ingen napp er også en diagnose...
Underveis fikk vi også vite, at guttungen trengte hjelp, og diagnose eller ikke, så skulle han få hjelp.
Er det ikke fantastisk?
Så kom diagnisen da, Asperger. Ingen stor overraskelse, men veldig greit å få vite. 
Dette fikk vi vite rett før skolestart, og lærer fikk selvsagt vite dette med en gang, selv om det ikke var innkalt til noe formelt møte enda.
Vi har vært klare på at vi vil være åpne om dette. Det har vært mye kræsj og bang underveis, konflikter med andre barn, jo, alle rundt oss fortjener å vite dette.
Så kom det mer formelle møtet med skolen.
Jeg hadde fått høre at det var i hvertfall tre stykker på ungdsomstrinnet som har samme diagnose og nevnte dette. Skolens svar er "Det vet vi, og nå må vi bare bli gode på dette". Er det ikke nydelig?
Lekser er et tema hos oss. Vi lirker og lokker og bestikker. Vi lar ham kladde stilene på pc, for å føre inn. Lærer er på tilbudsiden hele tiden, sier at stilene kan printes ut (det får han ikke av oss, han trenger å trene håndskrift), det er bare å sende sms eller mail hvis han ikke får gjort det han skal.
Nå nærmer det seg en konklusjon fra PPT, det blir spennende å se hva de lander på. Hun vi har som kontaktperson der har aldri sett så høy score på WISC-testen, så her må det legges en plan så han får utfordringer nok.
Ting skjer kjapt, folk tar tak, og mens ungen går til terapi på BUP, får vi foreldreveiledning. Eller som en gang, at jeg ble fisket inn til saksbehandler så hun kunne sitte sammen med meg og søke hjelpestønad.
Det finnes koordinatorer i kommunen som kan samordne møtevirksomhet, følge opp med alle som skal følges opp med. Vi har ikke søkt om dette. Foreløpig har vi oversikten. Og det vi ikke vet om, forteller andre oss om. Som dette med hjelpestønad. Aldri hørt om det en gang.
Vi er heldige, det har jeg skjønt. Vi går på rød løper og får alt vi ber om. Og alt vi ber om er hjelp. Den tilbys fra alle instanser; hva er bra for sønnen vår, hva fungerer, hva fungerer ikke. Støtet settes inn der det virker.

I kommunen vår har vi også noe som heter Psykisk helseteam. Dette er et lavterskeltilbud for mennesker som trenger å prate, får hjelp til å sortere tanker og følelser og hverdag. Jeg begynte til samtaler der allerede i vinter og føler meg takknemlig for at jeg har muligheten.

Skolen har flere utfordringer med ungen vår, vi har flere utfordringer enn jeg skriver her. Alt trenger ikke utleveres. Poenget mitt er bare at ikke alle trenger mase, ikke alle må vente i årevis og ikke alle skoler er ignorante duster. Det finnes mye bra som skjer i barne- og ungdomsspykiatrien, det er mange kommuner som ivaretar og det finnes enormt mange lærere og andre ansatte på skole og SFO som er store, varme og vakre mennesker som gir alt og enda litt. (en av grunnene til at jeg støttet lærerstreiken).

Jeg vet mange sliter med skole og BUP og det hele, Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være å hele tiden måtte kjempe for at ungen din skal få det som egentlig alle unger har krav på; en ålreit skolehverdag og et fint liv.
Det er ikke meningen å gni det inn til de som nå bare blir kvalme og tenker "så fint for deg da!".

Jeg vil bare fortelle at de finnes mange liv, mange folk, forskjellige folk; både barna, vi foreldre og de som jobber med barna våre. Det er viktig å se at noe fungerer faktisk også.

Asperger-barn er annerledes enn mange andre barn. De er artige, snurrige og snåle barn. De er like forskjellige som andre barn, men krever litt ekstra omtanke. Det er mange grader, noen er svært velfungerende, noen er det ikke. Uansett - alle er vi avhengig av rause mennesker rundt oss som forstår oss, gir oss litt slakk - enten vi har en diagnose eller ikke. 

fredag 12. september 2014

Kakeforvirring

Nå går det helt rundt i toppen på meg. Til helgen er det fest. Fine piker og godt selskap lørdag og familiebesøk søndag. 
Jeg synes det er hyggelig å planlegge menyen, dvs mat og kaker. Maten er ganske grei, det blir verdens beste fiskesuppe lørdag og røska gris søndag.
Men hva med dessert og kaker?
Etter fiskesuppe, så kan man være ganske mett. Jeg har lenge tenkt å teste ut key lime pie, men det stoppet på kondensert melk. Vet bare om Vikingmelk på boks, og det funker tydeligvis ikke.

Tenkte en diger daimkake (type brownies) for den kan vi også ha søndag. Men nei, det kan vi ikke, for lillefetter har glutenallergi, så den kan ikke han spise. (Freia-produkter lages i samme maskiner og lokaler som kvikk-kunsj). Ok, for å få han "av veien", så blir det en toro-brownies ferdigpose. Toroprodukter går fint.
Far har ytret ønske om en eller annen gang i løpet av helgen, få en snickerskake.
Den tar vi søndag.
Og så har jeg oppskrift på en vidunderlig banankake med krem og sjokolade, den tar vi lørdag. Men nei, da kommer en med bananallergi, så da må jeg har noe i tillegg i så fall. Ok, snickerskake lørdag, banankake søndag. Men, da er det en som ikke liker krem...
Er vi på oreokake? Men oreokjeks er fulle av palmeolje... ok, ser på key lime pie igjen... sukk.
Ja, også vi skal såklart ha eplekake, smuldrepai, med epler fra egen avling. Nå er det noen som ikke tåler epler, og å ha to kaker og en som ikke kan spise noen av dem, det er dårlig gjort.
Tiramisu? Det er lenge siden. Hm...

Fillern. En lollipop til hver.

Noen andres snickerskake


onsdag 10. september 2014

Ønskebarn

Ønskebarn er en dokumentarserie som går på TVNorge for tiden. Det følger ufrivillige barnløse, som gjør alt for å bli foreldre. Det er en rørende, og svært godt laget serie synes jeg. Det gir et godt innblikk i både hvordan det er å ikke få det man ønsker seg, det største av alt. Og hva de ulike gjør for å få det til å skje likevel.

Jeg har selv et miraklebarn.
Det var mange medisinske årsaker til at våre IVF-forsøk ikke funket som det skulle. Det ble noen runder med "hva nå" - og hvor vi til slutt endte på at vi gjerne ville adoptere.
Vi gjorde alt det rette. Vi fikk hjemmebesøk, sosialrapport ble sendt inn og vi ble godkjent for å bli foreldre til en pike fra Kina. Hun hadde navn. Hun skulle kanskje rekke å komme til jul.
Men hun kom aldri.
Vi ventet på telefon. Og tok en graviditetstest da mor følte seg uggen.
Så til oss kom det en langhåret slamp med tuba under armen og masse attitude og morsomme tanker.
Han er ingen jente fra Kina. Men en gutt vi lagde selv.
Og noen ganger kjenner jeg at vi mangler en pike fra Kina. 

Jeg følger Ønskebarn med stor glede. Jeg kjenner meg igjen hos alle sammen. Bortsett fra at vi aldri fikk telefonen. Men når jeg ser på det herlige, rekelet som vi tross alt er velsignet med, så går det faktisk helt greit.



tirsdag 9. september 2014

Hvor mye veier ditt barns skolesekk?

Ikke for å drive reklame, men det var nå en fin illustrasjon på det jeg skriver om i dag...
Jeg og guttungen skal sykle eller gå hver dag til skolen. Det er sånn at jeg følger ham til skolen, og så går eller sykler han ofte hjem alene. Vi har fått en god rutine på det. Den varme, fine høsten har hjulpet godt; det er lettere å sprette avgårde i morgensolen enn en grå og våt tåke - som i dag.

Jeg føler at det er lett å skli ut. Og det er jeg som må kjenne på det, han setter seg helst inn i en bil, kan jeg love. Men gå er verre enn å sykle, så det blir ofte det.
I dag pakket jeg og bar sekken hans ut i gangen. (dette er noe han alltid har gjort selv, må bare få si det!) Den inneholdt vanlig mengde leksebøker, matboks og drikkeflaske. Og jeg undrer meg. Undrer meg på om dette virkelig er bra for barna. Ja, han har riktig sekk i riktig størrelse og riktig tilpasset. Men herregud så tung den sekken er!

Han har da også vondt i nakken.
Det forstår jeg. Hadde jeg syklet med en så tung sekk på ryggen, så hadde jeg også fått vondt i nakken. Dette er et tilbakevendende tema, han klager faktisk endel på det. Det er ikke hovedgrunnen til at jeg egentlig er imot lekser, men det betyr også noe. For det er mange kilo bøker som slepes frem og tilbake hver dag. Samtidig vil vi jo at ungene skal bevege seg, kjøre mindre bil, bli selvstendige - så selvstendig man kan bli på en skolevei... det er ikke lett, det der. Jeg synes ikke det, i hvert fall.
Vi kan hjelpe med å ha riktige sekker og riktige størrelser og sånn. Vi kan følge med på og ta eventuelle grep ved nakkevondt.
Men hva annet kan man gjøre? Og ja, vi bruker leksehjelp som avlaster noe.
Jeg synes det er vanskelig. Og jeg synes det er mye som er tøft med å være fjerdeklassing i dag.

Ikke for å drive reklame, men jeg ser mange barn med sekker som er for små (holder et år til!) og for store (skal vare noen år!) og er feil tilpasset. Jeg tenker dette er et minimum av hva man bør gjøre. Ryggen til barna våre skal holde i mange tiår til... Ja, sekker er dyrt, men jeg mener det er verdt det, tross alt. 
Beckmann sekkeskole

mandag 8. september 2014

Det er en bragd!

Vi har ikke helt styr på klesvasklogistikken her i huset. Når man har fått skittentøyet oppi skittentøykurven, skal det jo videre til vaskemaskin. Så skal det henges opp. Deretter skal det av tørkestativet og så brettes og der igjen legges i skapet til eieren av den aktuelle bunken med sokker, underbukser eller t-skjorter.

Som du skjønner; her er det mange ledd. Det tar sin tid fra en skitten sokk blir plukket opp fra badegulvet og den kommer ren i skapet via alle de nevnte operasjoner.
Derfor har man her i huset ikke alltid matchende sokker. Sånn cirka og -ish og lignende... ja... men det er altså ikke alltid at ting er helt på stell. Jeg har brukt mange år og morgener på å selge inn ulike sokker til guttungen. At jeg i alle år har gjort dette med en Asperger-unge - og lykkes - er jo en bragd i seg selv.
At han i morges hentet to ulike sokker selv, må vel regnes som et under. 
Altså - han kunne stupt ut i denne sofaen og funnet to like, men her seiret latskapen over Asperger.




søndag 7. september 2014

Alt for Norge


Alt for Norge, det stiligste realityshowet ever. Nå er sesongen startet opp igjen. 12 norskamerikanere, får reise rundt i Norge, i håp om å vinne hele greia. Premien er å treffe sin norske familie.
Og dette er morsomt. Man snakker ikke slekt, men familie, De gråter ved tanken på at de har familie i Norge. Hulker nærmest.
Mange har hørt historier om Norge fra besteforeldre, og det virker som om det i Norge er evig lykke å finne. I går så vi Beth som fant gården til sine forfedre i Sogndal. Det var helt uforståelig for henne at noen kunne forlate et så vakkert sted.
Hun var i og for seg inne på at det måtte ha vært skikkelig harde kår, for en så nydelig plass på jorden, hadde hun aldri forlat.
Og her er min første fascinasjon med programmet. Dette er voksne mennesker som reiser på sin livs reise (det er det ingen tvil om), og det virker ikke som om noen av dem har hørt om Google.

Vi er forskjellige. Jeg liker å vite noen om steder jeg reiser til. Hvis jeg hadde vært så oppslukt som disse er, er det faktisk merkelig at de ikke har googlet mer. Om ikke annet tidligere sesonger av programmet. Men på meg virker de altså helt blanke. De aner ikke hvor de skal., hvor de er, eller har peiling på det mest basale om landet vårt.
Jeg mener de bør vite
 - styresett
 - en viss peiling på (selv om det er vanskelig å forestille seg) hvor øde landet er
 - vi har fire årstider
 - hva 17.mai er
 - et par replikker på norsk (hei, hadet)
 - navn på minst to kulturpersonligheter (Ibsen, Ullmann og Stargate)

I dag kommer program to. Popcorn poppes og jeg er klar!