Let the sunshine in

Det er fredag

Det er vår

Det er snart påske

Det er snart ferie

Ta på deg danseskoene og slipp solen inn!

Ser det kan være trøblete å få lyd bare ved å klikke på play - vel, her er youtube-lenken.

http://www.youtube.com/watch?v=YI7V63vo_xA

Kokebok for søte, rosa småpiker

Det er små, rosa hjerter på det (riktignok) lyseblå omslaget.
Jeg blir helt matt.
Dette er hva vi selger til barn/jenter i 2012.

Jeg bare sier det.

Industriområdet jeg jobber i...

... ligger nå tross alt på landet.

Dette ser jeg hver ettermiddag når jeg kjører ut av garasjen på jobb.

Og snart blir trærne lysegrønnere. Deilig.

Jeg er her!

Siste innlegg ga vel et hint om ei som var hekta på WF. Joda, er det enda. Litt fortvilet... kan bare se repriser på tv, ikke nye ting man må følge med skikkelig på mens man spiller. Jeg visste det ville skje. Men da jeg oppdaget at det ikke kom noe blogginnlegg på en uke... da altså! Det går ikke an.

Jeg har også hatt problemer med å legge inn bilder fra pc-en min hjemme. Håpet er at han far fikset det mens mor var på vift i helgen.

Uansett; det er vår og sol og sommer her også. Og snart påske!

Jeg er litt opptatt...

... men regner med det går over snart. Bare liiitt til...

Alvor

Mens man sjonglerer baking av tre kaker (sorter) til helgens bursdagsfeiring av min elskede... begynner bekreftelser om funn av vrakrester etter herculesflyet å komme. Man skal sitte som vanlig å få med seg Nytt på Nytt, Skavlan hvis interessante gjester. Som vanlig skal jeg bare nyte at det er fredag og helg. 


Så har det skjedd en fryktelig ulykke. Som fryktet. Dessverre. Sannsynligvis. Fortsatt er de savnet. Dette er godt trent befal. Men likevel sitter det familier, pårørende, venner og kolleger og savner, venter, håper og sørger.
Noen bryr seg ikke om kaker og Skavlan. For noen er nok livet endret for alltid.

Jeg føler med de som savner og sørger og er redde.


Alvor.

Jeg har mistet noe jeg egentlig ikke hadde lenger.

Så er det altså helt slutt. Vennskapet med deg som egentlig tok slutt for mange år siden, er nå ugjenkallelig slutt fordi nå er du død. Så altfor ung.

Så mange minner over flere år. Så tette vi var, vi to og med alle rundt oss. Så ble livet for  vanskelig og du fikk behov for avstand, starte på nytt. Gjennom Facebook fant jeg deg igjen. Det gledet meg at livet var godt, kjærligheten i livet ditt... og jeg tenkte hele tiden at "jeg håper vi kan treffes en gang".
Sånn skulle det ikke bli.
Altfor tidlig forlot du denne verden i akutt sykdom. 
Du har ikke vært en del av mitt liv på mange år. Likevel kjenner jeg tap over at jeg ikke fikk se deg igjen. Se deg i ditt nye og gode liv. Få ta del i, og uttrykke glede over at det ble bra for deg etter mange år med vonde ting, slit og strev.


Vi har tent lys sammen, du og jeg, for andre som forlot oss så tidlig.
Kanskje dere treffes nå?
Nå sitter jeg alene og tenner et lys. Hvil i fred, kjære deg.

Spretne, små kalver...

... som har begynt med lettere sko, går med genser uten ulltrøye under, slipper stillongs og med bare et pannebånd (ørevarmer) og ikke lue. En lett jakke som ikke var noe kul og tøff lenger (selvsagt!) og solbriller for sikkerhets skyld.

Seksår spretter bortover råtten is og over en dam og det er vår. Mor og far er også lettere kledd og har solbriller og småsko. Og ganske snart en slankere lommebok.

For jammen meg har ikke ungen vokst i vinter også. Nå skal der handles solide utesko, joggesko, gummistøvler og ny ytterjakke.

Å spise sunt

Foto stjålet fra Dagbladet.

Jeg leser i Dagbladet om kosthold. Det er vel egentlig ikke noe spesielt i seg selv, siden forbrukeravisen ofte skriver om dette. I en undersøkelse (som ennå ikke er publisert), kartlegges nordmenns middagsvaner. 

Analysebyrået Nielsen har på oppdrag for Opplysningskontoret for frukt og grønt spurt et landsrepresentativt utvalg på 1766 personer om deres middagsvaner.Det er, som veldig vanlig i slike artikler, mye kritikk av at nordmenn spiser for dårlig. Lite fisk, mye ferdigmat og for lite frukt og grønt. Det jeg imidlertid reagere på, er følgende:

"I undersøkelsen kommer det også fram at en stor del av de spurte mener at andre en dem selv har ansvaret for at de spiser rett mat.

19 prosent av de spurte sier at matprodusentene skal ta ansvaret for at de spiser riktig og 14 prosent mener norske dagligvarebutikker skal sørge for at de får i seg rett mat."

Hva skal man si? Er det virkelig noen som mener for alvor at det ikke er dem selv om har ansvar for hva slags mat en får i seg? Ok, tydeligvis...
Jeg velger bolle og pottis og det er Rema sin skyld. I og for seg, hevder min mann at han bare må ha bussbolle på vei hjem fra jobb hver dag og at det er Narvesens skyld. Han hadde nok falt om død om ikke de hadde bidratt med litt karbo for at så ikke skal skje.. men seriøst...?

Lenger ned i artikkelen står også det sedvanlige omkvedet om all den dyre maten i Norge. 
Da vil jeg bare nevne et par ting:
- aldri har vi kastet mer mat. Hvis den hadde kostet så inmari mye, hadde vi nok giddet å sniffe litt på skinke, melk og gravet frem heimkunnskapen og lært oss å gratinere og lage suppe på rester.
- dessuten er matprisene her i landet svært lave - faktisk! - i forhold til inntekt.

Og hva skal Siri lage til middag i dag? Brødskiver? Pølser? Nei, ovnsbakt klippfisk i dag.
Du kan lese hele artikkelen i Dagbladet her.

Jakkereparasjonsengel

Forrige uke skrev jeg om min ødelagte parkas. Du kan lese her. Nettet er bare fantastisk dere. En nydelig bloggedame tilbød seg å hjelpe meg å forsøke og reparere. Og søndag stablet jeg meg selv og jakken og barnet i bilen og dro avgårde.

Det var en veldig hyggelig søndag formiddag hvor nye barn ble kjent og nye voksne kjent og deilig kaffe drukket og skravla satt løst, og så ble yndlingsplagget så godt som redesignet til dette:

Jeg har fått kommentarer om at jeg nå må begynne å twitre siden dette er tweets...
hehe - vi får vel se.

"Når man intet annet haver...

... tager man da seks vaktler". Eller noe sånt? Var det ikke det det sto i Schønberg Erken?
Ok, jeg skal nemlig slå et slag for restemat. Og det er klart, pasta og restemat med andeconfit... vel, vi er vanligvis ikke så snobbete altså.
Men vi hadde da noen lår igjen. Det ble nyyydelig pasta for sultne små fra barnehage og skole. Og "jeg liker ikke sånn" ble til to porsjoner rett ned. Det er restematen sin på en vanlig onsdag, det!

Gratulerer med Kvinnedagen

All ære til de kvinnene som gikk foran og brøytet. Lot oss få valgfrihet. Vi har det langt på vei i Norge. I mange land er de langt fra å være likestilte og likeverdige menn. Jeg føler det er på globalt plan at den store jobben er nå fremover.
Vi må bare slutte å mobbe cupcakes-bloggerne.
Og så må vi slutte å si at likestilling og likeverd er det samme.
Så må vi se utover vår egen glossy verden - utover.
Og se at voldtekt brukes som våpen i krig og konflikter.
Kvinner blir solgt og lemlestet.
Kvinner er ikke likeverdige.
Langt mindre likestilte.
Her har FN-sambandet litt mer facts om den internasjonale kvinnedagen,

Men la oss samtidig være glad for at vi her til lands tross alt har kommet dit vi har.
God 8.mars

Seksår forstår en hel del.

Samtale i bilen på vei fra skolen:

Mamma: Jeg er så heldig som får lov å være mamma til verdens fineste gutt.

Seksår: Snakker du om meg nå?

Mamma: Ja, det vet du vel.

Stille.

Seksår: Mamma, jeg tror de som eier de andre barna også sier det.

Det tror (håper) jeg også.

Er det noen bloggesydamer jeg kan kjøpe en tjeneste av?

Jepp. Fine parkasen min er ødelagt. Kjøpt på Island, brukt så godt som hver dag i hele vinter. Men veldig varm når man skulle grille pølser for alle barna og prominente gjester under en offisiell åpning av verdens flotteste skole. Parkasen måtte av. Ble lagt under et bord. Avlastingsbordet ved siden av grillen. Der var det varmt der... og smelt.



Ingen vits å late som det digre såret ikke er der. Jeg ble skikkelig lei meg, men nå er tårene tørket, jeg har en ide, men jeg trenger en flink sydame. 

Sometimes a banana...

... is just a banana. Men hva bananaen og eplet har gjort...?

vel, det svarer vel kjære pære på?

Starbucks - igjen

Jada, jeg testet Starbucks igjen. Det er fortsatt veldig hype, men jeg så til min glede at Macchiato Caramel, var på salg for 65 kroner. Ikke verst, ned en tier på få dager.
Ok, den var god. Jeg er den første til å innrømme det. Var den så god? Vel... ikke 65 kroner god, men veldig god.

Jeg mener fortsatt Starbucks er oppskrytt. Ikke noe galt, bare seriøst gode på merkevarebygging. Og veldig veldig dyrt.

Du kan jo sjekke hva Aftenposten skrev forleden her.

Før dagen starter...

... sånn på ordentlig, så tar seksår en pause i bilen.

Mammas islandslue på. Veldig på og over.

Bernhoft på spilleren.

Snart klar for en ny dag.

Siris kulturuke vol.ll - Vi som er hundre

Sist uke var en skikkelig kulturorgie for meg. Både kino og teater.
Som referanse til min post om valgene vi tar... det går et teaterstykke på Det Norske Teateret nå, som kanskje kan interessere, dersom temaet fenger.



Fra teaterets omtale:
Jonas Hassen Khemiri kom som ein komet inn på teaterscenen med dramatikardebuten Invasjon (2007). Han bryt med dei fleste konvensjonar for dramatikk og blei hylla for å vere både leiken og teatral i forma. I Vi som er hundre studerer han vårt forhald til identitet. 

Menneska er ikkje heilskaplege. Du eller eg er ikkje éin person, men mange – til dømes hundre. Vi møter ei og same kvinne i tre ulike aldrar, dei snakkar med kvarandre, og dei blir aldri samde.


Nei, vi er vel ikke det - alle maskjerringene inni oss. Hadde vi gjort det samme om igjen, og hva med livsløgnen? Hva skjedde egentlig der og da? Har vi pyntet på fortiden og hvilke tanker gjør vi oss om fremtiden?



Jeg har aldri vært på scene 3 på Det norske teateret før. Det er en loftstue på toppen, stykket var ribbet for jålete rekvisitter og skuespillerne var gode. Temaet er spennende og viktig - gjenkjennelsen pirket oss alle på skulderen, men jeg har nok hatt mer spennende teaterkvelder. Når jeg forteller om det, så anbefaler jeg det jo egentlig. Ja, jeg gjør det. Mine venninner som jeg var sammen med, elsket det.


å der altså; ukens kulturanbefaling; Vi som er hundre