onsdag 23. april 2014

Liten gutt med stort instrument

Det blir en spennende 17. mai for oss i år. Den første som korpsforeldre. Også den 17.maien med mest trøkk på oss foreldre. På skolen hos oss er det en oppgave pr. trinn, for å få avviklet det tradisjonelle arrangementet i skolegården.

Men altså, korps. Ingen av oss foreldre har noe korpserfaring, men det korpset poden spiller i, har fra dag 1 fremstått som svært profesjonelle. De gjør en kjempejobb med ungene som har en super progresjon og kan masse. Det beroliger også foreldre som når aspirantperioden er over, skal sende avgårde barnet på turer, ikke alltid med foreldre.
(Takk for far som er korpsassistent)


Vår sønn valgte seg tuba. Det var tuba han skulle spille i korpset. Han fikk tuba. 7 år og fiskebollemuskler fikk utlevert en skinnende blank og ny tuba. Tubalæreren hans sa på foreldresamtalen, at det han måtte tenke på når løftene ble tunge, det var at instrumentet vokser ikke, det er det gutten som gjør.

Nå nærmer det seg 17. mai (joda, det gjør det, selv om påsken knapt er over) og vi er spente. Duden er den yngste tubaisten i korpset, ever, og den minste. Gå-sele er dermed umulig å oppdrive. Det er forsøkt mikset og trikset, men det lander på sittesele hver gang. De små skal gå i tog, de skal spille. Og min unge skal slepe seg avgårde med et digert instrument med en ikke egnet sele. 

Verden er litt kjip for tubaisten nå. Det kreves mye muskler og ikke minst øvelse frem til nasjonaldagen.
Vi har frigjort oss fra 17.mai-arrangementplikter i den perioden spillingen og marsjeringen skal foregå. Jeg håper det blir en god opplevelse, til tross for kort rygg og mye horn.
Det er bare i år dette er et problem, og knekker ikke ryggen, knekker ikke spiriten heller.



tirsdag 22. april 2014

Påsken 2014 - bildedryss


Ikke mye vinter over denne påsken, for vårt vedkommende i hvert fall. Her er det full vår, og påsken har bragt dager som en norsk sommerdag ikke kan konkurrere med. Vi har spist altfor mye god mat, godterier. Vi har kost oss masse med venner og familie, og huset ser ut akkurat slik, med rester av festen på de underligste steder. Denne uken skal brukes til nøsting i tråder, og planlegging... fra neste uke, så får jeg kanskje en annen hverdag.



Klar for Påskelabyrinten




Ny krimfavoritt: Frode Granhus

"bak i en bil" er stikkordet i påskeskattejakten

Green acres er godt synlige fra øvre balkong

Epletreet er klart for vår.

Svanesjøen i Son

fredag 11. april 2014

Siste uke før påske


Det har vært hektiske tider i det siste. For et par uker siden, var det korpsmesterskap. De korte, små aspirantene, klemte til og vant Samspillprisen. Første medalje er innkassert og det gledes til 17. mai.





Denne uken består av det ene høydepunktet etter det andre.
Vi har nå en ordentlig gulbelte i familien. Hard jobbing i to år og gult er kult! Og fortjent.














Vi er hundepassere denne uken. Fine, lille Lego, (regner med du skjønner hvem det er bilde av øverst) tasstasser inne og tripper avgårde i full fart ute. Han gjør fryktelig i begge ender, har sått seg til ro. Vi kommer til å savne ham når han skal hjem til folkene sine. Det er hyggelig med hund.



I går var skolens årlige Kunstutstilling. Eller egentlig er det SFO som står for det hele. Gjennom hele året, forbereder ungene seg. De lager flotte ting, de øver på sanger og show - samt at du for en liten mynt kan få både middag, dessert og kaffe. Laget av SFO, skolen - og endel foreldre.
Dette er et stort høydepunkt for både store og små. Jeg blir like stolt og ikke minst rørt hver gang. Og å høre "Vår beste dag" med solist og barnekor... det er litt mer enn jeg kan tåle. Snufs.


Nå er det straks påskeferie for mange. Vi skal innlede med gode venner og et skikkelig lammelår i palmehelgen og egentlig bare fortsette med feriedager, venner, familie, god mat og digre påskeegg.

tirsdag 8. april 2014

Sykt flinke piker

Snakkisen de siste dagene, har vært om kvinners høye sykefravær. Høyere enn menns. Hvorfor?
Det spekuleres fra fastleger, professorer etc. Aftenposten som har skrevet om dette, la dette også ut på Facebook. Det medfører kommentarer - noe som er vel så interessant å lese.
Lesere og kommentatorer lander i denne sammenhengen på at jenter stiller for høye krav til seg selv. Vi jager på det perfekte, vi bruker all vår tid på cupcakes. Og mange forstår ikke hvorfor alt skal være så mye. Hva er mye, liksom?
Personlig blir jeg vel så sliten av å skulle være administrerende i familien; holde rede på bursdagsinvitasjoner, klasseturer, inne- eller utegym etc, som en hel dag med klesvask. Sliten på en annen måte.
Det er meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan alle andre har det. Men det jeg vet, er at tøffe damer går til det stopper. Når det da først stopper, så stopper det brått, brutalt og ofte lenge. Det er ikke nødvendigvis tall som kommer på statistikken. Jeg ble sykemeldt for en tennisalbue. Ja, det hadde/har jeg. Men det er viktigere å forstå at den er et symptom. På noe annet.

Ok, tilbake til flinke piker som legger listen høyt. Vet du, mange legger ikke listen så høyt. Mange senker skuldrene og tar ting som de er. De har ikke strøkne hjem eller stryker klærne til barnehagebarna sine.
Det synes jeg er flott! Det er kjempeviktig at vi alle gjør det. Legg bort det som ikke betyr noe for deg, fokuser på det som er viktig for deg og din familie.


Jeg liker best at tomatene tas ut av posen og legges i en skål, at avisene brettes og helst fjernes etter de er lest,
Og at vi opprettholder en viss orden der vi inntar de fleste måltider. 
Hvor vanskelig kan det være? Og hvorfor rydder jeg ikke bare? 
Fordi jeg heller akkurat der og da og her og nå, heller vil drikke kaffe og klappe på en hund.
Men - og her kommer jeg med en flau innrømmelse... jeg måler likevel folk rundt meg etter min målestokk. Artikkelen i Aftenposten åpenet øynene mine. Kommentarene enda mer.
Jeg har en viss standard. Jada, de siste innleggene mine om alt rotet mitt, vel det tyder kanskje ikke på en veldig høy standard. Men rotet mitt er for meg en overgang, noe midlertidig. Tror jeg da.
Andres rot ser jeg på en annen måte.
Jeg sender aldri ungen min ut med møkkete tøy. Noen gjør det. De har kanskje prioritert annerledes. Og jeg tillater meg å legge merke til det. 
Jeg legger merke til hvis jeg er hos noen som ikke har vasket på lenge, eller andre småting som de velger å gjøre annerledes enn meg. Jeg vet hvilke foreldre som ikke følger opp barnas fritidsaktiviteter og jeg vet hvem som ikke stiller på dugnad, både der man bor og på skolen.


Det er ikke sympatisk, det er ufint og bidrar til unødig press. Det er faktisk jævlig slemt.
Neida, jeg sier selvsagt aldri noe. Men vi merker da sånt, vi jenter. Vi har raffinert følelsen rundt dette siden barneskolen, jenter. Dessuten tror jeg ikke på noen som sier de ikke legger merke til rot og skitt (i deres øyne) hos andre. Vi jenter ser alt. Dessverre.


Så ja, jeg - og mange med meg - må lære oss hva egen kapasitet tilsier vi kan gjøre og klare og hvor listen skal ligge. Men jeg skulle så gjerne ha avlært meg selv å legge merke til hvor andres list ligger også.


Hva tror du?



Du kommer hjem til meg og vi samles som vanlig på kjøkkenet
(oppi poser med tomater og gamle aviser..!), og du ser denne kummen.

Og du tenker, "seriøst, hvor lang tid tar det å putte inn i en oppvaskmaskin og skure en panne?"

lørdag 5. april 2014

Overalt alltid

Det var Heimevernets tidligere slagord. Det var intensjonen til HV, å være overalt alltid. Vi som var på øvelse og av og til fikk innblikk i politikeres tanker og prioriteringer... vel, vi pleide å si at HV var "her og der - av og til".


Nå har "overalt - alltid" fått en ny mening.
Det er nemlig hjemme hos meg. Støv, rot, ubrettete klær, møkkete klær, sko...  jepp, alt det der er virkelig overalt alltid. Og jeg er lei!
Det finnes gode tanker og ideer om hvordan holde orden. Esker, stablegreier, aldri rote, men legge ting på plass med en gang (der er det en leveregel som får meg til å klikke) - men inegn av dem ser helt ut til å fungere.
Noe av problemet er selvsagt at vi har for mye ting og greier - shait!

Men, det er vår og snart tid for å begynne å være mye mer utendørs. Det må bli en ordning på alt vi henger etter med. Det går faktisk ikke an hos oss, å ikke vaske klær hver dag. Og det er ikke mulig å ha tre digre baljer med rent tøy som ikke brettes og legges på plass, uten å drukne på to dager.
Det går fint an å brette tøy mens man ser på tv, det skal jeg klare. 
Lilleduden har fått å tømme oppvaskmaskinen som en av sine plikter.

Som gammel HV-soldat, skal jeg nok begynne å ta til meg Heimevernets nye slagord:
Verner - vokter - virker.

Der har du vårt hjem om kort tid. Ikke sant? Bare få tatt litt klesvask først...





onsdag 2. april 2014

Når jeg har så mye...




... klær at sofaen blir full av brettetøy (riktignok for hele familien), da er jeg rik. Så da er det vel ikke så farlig at NAV soser bort sykemeldingen min, eller plutselig har dritlang behandlingstid eller hva det måtte være som er årsaken til at jeg ikke fikke penger som jeg skulle.

Det blir kokte sokker og stekte t-skjorter til middag i dag.
Herlig.


tirsdag 1. april 2014

Å være engasjert - å slutte i et verv

Noen mennesker, som meg selv, klarer ikke holde smella i diverse sammenhenger. Det kan være i en forening, i et klasserom, senere i et klasserom som forelder etc. Greia er at man er engasjert og mener noe. Og klarer ikke la være å si det høyt.
Det forplikter.

For det er nesten ikke lov å sitte i alle sammenhenger, enten det er på borettslagets generalforsamling eller hva det måtte være; mene noe høyt og så ikke ville stå bak ordene.
Med det mener jeg å engasjere seg ytterligere.
Man kan bare ikke sitte og legge føringer på hva klassen skal finne på av sosiale tiltak, eller kritisere arrangementet av fjorårets dugnad i barnehagen, uten å bidra selv.

Ja, jeg vet det er mange som gjør det. Og "jeg har fjorten verv i 17 foreninger og kan ikke ta på meg mer, likevel mener jeg at skidagen burde være på det andre stedet".
Det er ikke deg. Det er du andre. Som aldri tar på deg verv, men alltid mener noe. Annet enn "alle andre".

I alle fall. Jeg er på avvenning. Jeg ga meg som leder av Oslo Lotteforening for noen uker siden. Etter tilsammen 10 år. Jeg har gjort min tjeneste, for nå. Jeg har valgt å ikke ha andre verv, som styremedlem eller noe også, jeg vil ha fri.
Problemet mitt er da at jeg fortsetter som representant for lottene i andres arrangement som sykkelløp og skirenn.
Og plutselig er jeg der at arrangøren av skirennet skal oragniseres på en annen måte... man ønsker deltakende klubber og foreninger i et styre, mer formelt enn det har vært. Og jeg er enig. Jeg synes det er en super ide.
Og håper de andre klubbene kan ta det.
For jeg er på nedtrapping av verv. Samtidig er det lenge siden jeg har vært på så mange møter om ting som egentlig angikk mine tidligere verv...

Og snart begynner 17.-maimøtene også. Og snart er det generalforsamling i borettslaget.
17. mai er stas.  




Borettslaget not so much.
På den annen side er det hjemmet mitt det dreier seg om, så man må jo være med...

Det kan være veldig slitsomt å være engasjert og mene noe, skal jeg si deg. Men givende og morsomt. 

Er du engasjert og bidrar i ditt nærmiljø?