lørdag 31. juli 2010

Svele og kaffi


Hver sommer er det om å gjøre å få med seg så mange fergeturer som overhode mulig! For på alle ferger der vi ferdes, så er det svele... mmm... riktignok heter ikke båtene MFR lenger, men svela gjør det. (Min innvending mot alle disse broene og tunnelene som skal gi fastboende fastlandsforbindelse... hvor er svelene? De burde selge dem i bompengeboksene!)
 
Oppskriften er ikke hemmelig, men litt prøve og feile for å få til riktig steketemperatur og -tid når man har gasskomfyr og ikke takke... Vel, resultatet ble topp, denne gangen også.

5 egg
1,5 MRF-kopp sukker 
ca. 1 l hvetemel
1 l kulturmelk
1 toppa ts natron
1 toppa ts hjortesalt
ca. 75g smeltet margarin- eller smør

Pisk sammen egg, sukker, natron og hjortesalt, Pisk i kulturmelk og mel og ha i avkjøt smeltet smør til slutt. La stå en stund i kjøleskapet før steking.



Klar for å bli påsmurt. Jeg har min egen smørblanding. Smør og sukker og en dæsj kanel. Ingen vits å spare... mmm...



Og da er ettermiddagskaffen klar!

Sommerferie



I denne ferien kan jeg notere følgende regnskap:

3 regnværsdager (den ene var hjemreise i bil, så det var greit)
7 solskinnsdager
Et titalls flåtter av tre raser, noen krypende og noen som hadde satt seg fast på lilledude
En svigerfamilie
To tanteonkelfamilier
Én brorfamilie
To fettere
Én kusine
Én olsokfeiring
Én porsjon rømmegrøt
Én neve nevøer av store og tremenninger av barnet mitt
Én grillings i fjæra
3 bokser cider
1 flaske rosèvin
Én gang i et pariserhjul for barn som var altfor høyt!
1 runde i en magisk karusell
1 tur med hest og kjerre
1 2 3 veldig mange flasker med Oskar Sylte pærebrus
Plukket blåbæær og blitt plukket blåbær til av en svett fireårshånd
1 porsjon fishan
1 stk sjøbad - utført av fireåringen
1 blandaballmiddag
Én bursdagsfeiring
Ett besøk på et fyr
To fergeturer
6 7 veldig mange sveler
3 bøker
1 båttur
3 maxiyatzykvelder
1/2 gatekonsert på jazzfestivalen
3 pizzamiddager
1/2 besøk i Atlanterhavsparken - avbrutt av rabiat 4 åring
7 dager helt uten nett
3 kvelder hvor jeg som Kommandora fikk tre gutter mellom 3 og 4 år gjennom kveldsmat, utetissing og film og i seng
Noen få migrenedager fordelt på to store og en liten
4 passeringer over Ørskogfjellet
1 softis
1 2 3 veldig mange kroneis
1 heliumballong
4 bambier i villmarken
1 ørn
1 hegre

Det må vel kunne oppsummeres som en tilnærmet perfekt møresommer!
Avbrudd pga sykdom er selvsagt ikke optimalt, et par besøk og aktiviteter som måtte utgå til alles store skuffelse, men man kan ikke styre alt - alltid. Og har man èn gang stått med kroppen i øspøsregn på Ringebu med hodet inn i baksetet for å smøre en kløende unge i pannen med hvitvask, så vet man at opplevelser man husker, kan man ikke alltid planlegge.

torsdag 22. juli 2010

Potensgiverne

Mer enkel sommerlitteratur blir det ikke. Men jeg tok min vanlige runde inne i en tilfeldig bokhandel.
Og der fant jeg et nydelig omslag på en bok og en setning som sa at "gamle damer sitter ikke der man setter dem". Bare utsagnet er jo til å bli glad av!

Boken er herlig i sin form, en liten bok som beskriver et persongalleri som gjør at man føler man kjenner dem. Det er sjarmerende, man kan se det for seg, man kjenner kaffelukten, og har man noen gang sittet på en utedo så vet man hva de snakker om.

Den Norske Bokdatabasens sier:
Søstrene Tilda og Elida på 72 og 78 år bor fortsatt i barndomshjemmet i en liten svensk by hvor tiden nærmest har stått stille. Da den sjarmerende Alvar flytter inn i nabohuset og begynner å pusse opp, skjer det store endringer i søstrenes liv. De kjøper seg nye kjoler og de vil ha et skikkelig innendørs toalett. Men det koster mye, og nå er gode råd dyre. De to søstrene får en idé til hvordan de kan skaffe seg pengene: postordresalg av potensmiddel.

Jeg koste meg mens jeg leste boken. Et døgn etterpå så tenker jeg nok likevel kanskje at andre bøker er bedre bøker sånn sett... men jeg blir glad i de gamle frøknene med ild under strikketeppet og pågangsmot og knert.

Kos deg med en god bok!

onsdag 21. juli 2010

Lilleputthammer




Noen ganger må man utforske nærområdet litt. Og nærområdet vårt strekker seg ganske langt. Denne gangen til Lilleputthammer. For en fireåring å få lov å gjøre alt... det er en opplevelse i seg selv. Det er ikke mange fornøyelsesparker vi har besøkt underveis. Men det er liksom alltid noe de ikke får lov til, de minste. I Lilleputthammer kan de små gjøre alt, så sant de har strukket seg over 90 cm. Og noen timer med en hylende begeistret unge er jo en fest. Til slutt klarte han også å si "berg- og dalbane". Og da må han få kjøre. og unna gikk det - huhei!
En liten tabbe da mor ville bli med opp i pariserhjulet, fortsatt for småunger. Tabbe tabbe. Det var høyt, altså!

Ellers var det nesten bare å slippe ungen løs på bompebåter, naturstier, klatretårn og selvsagt den magiske karusellen. Å, der var mor i sitt rette element igjen. For en perle. Hele parken er egentlig bare til å bli glad av om man ser bort fra pengene man la igjen i inngangen. Da vi også ble frarøvet 270,- kroner for tre pølser med fritter og fem nuggets fra i går og kaldt var det også og to brus og en liten juice (jeg kjenner jeg blir aggressiv bare jeg tenker på det!). 

Gratis ansiktsmaling og en liten trett spiderman i baksetet på vei hjem igjen, veier imidlertid opp for mye. I det hele tatt veier en fireårings begeistring og perspektiv opp for mye. Kanskje vi voksne er for voksne og for kritiske? Og kanskje tar vi med oss matpakke neste gang. Men definitivt et sted å besøke om man kjører forbi, eller på dagstur.

Parken presenterer seg selv på www.lilleputthammer.no

Vann til elefantene

Dette er er varm og herlig bok, og en god historie. Jakob står plutselig alene og hjemløs i verden. Som er akkurat såvidt ikke ferdig veterinær fra det anerkjente Cornell, havner han tilfeldigvis på sirkus, det berømte sirkuset til Benzinibrødrene. Et skikkelig annenrangs sirkus som byr på spennende mennesker og historiene ders, en god dose dyremishandling - og menneskemishandling i og for seg. Og kjærlighet. Å... kjærlighet. Og sjalusi.
Og en suveren slutt. Jakob, jeg heier på deg!

Den norske bokdatabasen sier:
USA, 1931. Jacob er en 23 år gammel veterinærstudent. Skjebnens luner kaster ham ut i en vagabondtilværelse sammen med et annenrangs sirkus hvor han får jobb som dyrepasser. Her møter han Marlena, en av stjernene i forestillingen, og Rosie, en elefant som ikke vil la seg trene. Dette er en burlesk fortelling om kjærlighet, vennskap og mot i depresjonstidens USA.

Kos deg med en god bok!


mandag 19. juli 2010

- Vår beredskap svekkes

 - sier Høyres forsvarspolitiske talsmann, Ivar Kristiansen.
I Aftenpostenn i dag følges HV-debatten opp med Høyre som er går ut og anklager... ja, det må jo være andre politikere da... for nedbygging av HV, Hæren, ja hele Forsvaret. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen advarte mot dette for flere år siden. Dessverre ser det ut til at han får rett.

De av politikerne som faktisk har faglig kompetanse for å kunne vurdere dette, er alle egentlig ganske enige. Vi bygger ned forvsaret til et minimum. Vi klarer ikke øve, vi er ikke i stand til å opprettholde en skikkelig nasjonal beredskap. Det sier seg jo egentlig selv. Nå vi bygger ned styrker, ikke øver - og i tillegg kjøper inn masse avansert teknologisk utstyr som ingen håndterer... vel... la oss håpe at historien ikke gjentar seg. På 20- og 30-tallet bygget man også ned forsvaret; man hadde ingen umiddlerbar trussel vi skulle beskytte oss mot...

I dag tenker man ikke angrep på en nasjon som en tradisjonell invasjon med tramping over riksgrensen, men et mer teknologisk cyberspace-aktig "noe". Likevel, å stå ubeskyttet er jo helt vanvittig i mine øyne.

Hele artikkeln i Aftenposten kan du lese her: 
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3737192.ece


Sommerens leseliste


Dette er noen av de bøkene jeg skal gjennom i sommerferien og jeg gleder meg til å ta fatt! Enda koser jeg meg med "Vann til elefantene" av Sara Gruen... men snart, lille bokstabel... snart kommer jeg.

søndag 18. juli 2010

Kjøkkenhaven


Lill-bondens poteter står i frittstående potter ved mors urtebalje. 
Er man fire år, bor på landet og har Gråtass, må man ha potetavling også. Mangler bare FK-dress så er rekrutteringen til Bondelaget i boks.

Kaptein Corellis mandolin - boken


Dette er en av de nydeligste bøkene jeg noen gang har lest. Så vakker, så var, så nydelig, beskrivende, rørende og full av kjærlighet, humor, politikk spedd på med grusomme skildringer av en grusom krig. 

Den Norske Bokdatabasens sier:
Handlingen foregår på den greske øya Kefallinia fra starten av den andre verdenskrig. Ungjenta Pelagia, datter av den selvlærte legen og historiekrønikeren Iannis, har nettopp forlovet seg med fiskeren Mandras. Men da den italienske invasjonen kommer, slutter han seg til de kommunistiske partisanstyrkene, og doktor Iannis blir pålagt å innkvartere den banjospillende kaptein Corelli fra invasjonsstyrkene. For Pelagia, som for alle andre på øya, blir det snart klart at krigen fører mange forandringer med seg

En bok som sitter fast og som jeg vet sitter fast i andre også. En gang var jeg på et kurs og ved middagsbordet kom jeg til å overhøre en som snakket om en bok... etter tre setninger skjønte jeg det var den boken og resten av måltidet ble vi sittende og lovprise den og det den gjorde med oss. Lois de Berniere er et glitrende forfatter, jeg skal skrive om Fugler uten vinger en annen gang. Jeg blir glad i personskildringene og det historiske påfyllet. 

Når det gjelder filmen... å, en slik vakker film. (bildet er fra filmen, bokomslaget er kjedelig) Handlingen er selvsagt mer overflatisk i filmen, men bildene er nydelige. Slutten liker jeg nok bedre i boken, den er mer ekte... men lese boken først, så se filmen. Ingenting er bedre på en lys sommerkveld.

Kos deg med en god bok!

En HV-soldats bekjennelser


Debatten om Heimevernet har pågått i årevis. Bygger man i praksis ned styrken? Skal den inngå i Hærens styrker? Skal vi i det hele tatt ha et Heimevern? 

Jeg ble mobilisert inn i styrken før Den Store Omleggingen (eller nedbyggingen om du vil) i 2006. Da jeg ble innrullert i HV var slagordet Heimevernet overalt alltid. Så kom omleggingen og vi gikk inn i et nytt HV med nytt slagord; Verner Vokter Virker.
HV skal i dag verne viktige samfunnsinstitusjoner, vokte lokalsamfunn og virke mot terrorisme.
HV teller i dag 45.000, på papiret. Akkurat nå tilhører 3800 det som kalles innsatsstyrker.

Problemet til HV og oss som er der er at vi ikke får øve. Skal du og jeg bli gode i noe, enten det er løping, sykling, eller matematikk, så må vi øve. Øve, drille, øve og drille. HV-områdene har tradisjonelt øvd en gang i året, den såkalte Årets Trening. Da øver man sammen med området sitt, troppen sin og man øver på oppgaven sin. Da blir man god i samarbeid, man kjenner de man skal gjøre en jobb sammen med og man blir god til den jobben man skal gjøre.

Å frata et menneske, en soldat, muligheten til å øve på det det skal mestre til fingerspissene er virkelig ikke fint gjort, for å si det sånn. Dersom jeg for eksempel skulle bli utkalt til en skarp situasjon, har jeg til opplysning ikke trent på 6 år. Hvordan kan noen forvente at jeg skal kunne gjøre jobben min som korporal og troppsassistent så godt som jeg kunne ha gjort hvis jeg hadde fått trent. Ok, det gjør de kanskje ikke heller, og aldri har jeg gjort noen dårlig jobb som HV-soldat, det er ikke det, men her handler det om helt normal tankegang; skal du bli god så må du øve.

Jeg er aktiv som lotte. Som leder av Oslo lotteforening tar jeg oppdraget fra GIHV (Generalinspektøren for Heimevernet) på alvor; nemlig å få flere jenter inn i HV. I foreningen vår bruker vi mye tid og krefter på å rekruttere HV-personell. På den måten har jeg styr på utstyret mitt og uniformen min. Men andre har kanskje ikke en gang en uniform som passer. (Det kan skje endel med voksent folk sin kroppsbygning etter fylte 33...) Men altså, HV forventer at jeg skal kunne stille på et skarpt oppdrag ved behov. Med hva da? Og hva med de som har våpen? Jeg har IKKE våpen hjemme, mange har ikke det, men likevel. Jeg har rent filter i vernemasken min, men det er av personlig interesse. Det er ikke alle HV-soldater som bryr seg. HV bryr seg jo ikke om soldatene, hvorfor skal soldaten bry seg om HV?

Men det er en annen side i debatten. Det er det disse årvisse artiklene i alle aviser; sånn omtrent en uke eller to før Norway Cup. Da er det nemlig alltid en veldig travel familiefar med høy inntekt som intervjues med tårevåte øyne over at han må forlate jobb og familie i en hel uke for å gjøre en innsats på Landsskytterstevnet. Forsvaret og HV støtter kraftig opp om dette stevnet, og stevnet er selvsagt avhengig av mannskaper for å kunne avvikle arrangementet på en tilfredsstillende måte. Men det er ikke bra nok for en tøff HV-soldat, ser du. Han eller hun vil heller skyte og øve på skarpe situasjoner. Og selvsagt er det mye morsommere, jeg vet da vel det! Men til dere vil jeg si: Ok, det er kanskje ikke skytetrening og stridsteknikk i Sibo-anlegg. Men dere får sjekket utstyret deres. Dere får trent på samarbeid i troppen. Du som har lederutdanning får trent på å være leder. Her sitter det en korporal som ikke har trent på 6 år. Nei, jobbe som frivillig mannskaper er kanskje ikke verdens kuleste, men dere får trent - på viktige ting. 

God trening!

Blogging og dertil hørende etikette

Jeg er nyblogger. Jeg har ikke holdt på lenge, men har allerede oppdaget at dette er gøy. Det er artig å legge ut nye innlegg, det er morsomt å oppdage at jeg tar et bilde eller sitter og snakker med noen om et tema og så tenker jeg "dette er noe jeg vil legge ut eller skrive om"
Andre blogger leses til øyet blir stort og vått (eller pc-tørt) og jeg observerer omgangstone, meninger, "gjøre og ikke gjøre". Jeg ligger litt lavt, for jeg tenker at det blir litt som å komme ny på en jobb; sitt stille og se hva og hvordan de andre gjør og vent litt...  Samtidig har jeg jo en mening... etter flere år som "skriver på nett" og å ha vært på med på utforming av forum, så anser jeg meg som nettvant.  

Jeg blir inspirert av andres blogger. Som regel handler det om "å, det bildet skulle jeg ønske jeg hadde tatt" eller "det var et godt tema". Temaer kan jeg nok tenke på og ha en annen mening eller innfallsvinkel. Bilder på andres blogger er finest der de er, jeg har mine egne. Selv om de slett ikke alltid er like gode. 

Så oppdager jeg på mine inspirasjonsrunder at to anerkjente blogger legger ut samme innlegget! Hvem skal jeg tro på? Ja, jeg ser selvsagt hvem som la ut innlegget først, men hva forteller det? Kan manglende identifisering av bloggeren tyde på at det er samme menneske bak? Eller er man også i bloggverdenen utsatt for plagiat og stæling. Det er realt nok å ha to blogger, om samme tema også, samme for meg. Men noen fremstår useriøs når jeg ikke vet hva som ligger bak. Risikerer jeg at hvis jeg presterer et glitrende innlegg, at det finnes igjen hos andre? Smigrende det, i og for seg, men uten kreditering av tekst og bilder... nope, ingen respekt fra meg. Jeg kjenner jeg blir litt skuffet.

Hva tenker du om dette? Er jeg helt på jordet eller er jeg faktisk inne på noe? Er det min naivitet  som gjør at jeg må sette meg ned og skrive noe om det? 


Mammas lille fotograf


Guttehvalpen har fotografert i et par år allerede. I fjor var første sommeren vi faktisk kunne ha glede av bildene han tok. Da var han tre og et halvt.  Mamma stolt.

Jentecamp- høsten 2009




I all evighet - World without End


Dette er det frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormenes tid". Vi er et par hundreår frem i tid, middelalderen.

Forlaget sier; På allehelgensdag i året 1327, sniker fire barn seg ut av katedralbyen Kingsbridge. I skogen ser de to menn bli drept. Som voksne vil livene deres flettes sammen av kjærlighet, ambisjoner, grådighet og hevn. De kommer til å oppleve fremgang og sult, pest og krig. En av guttene reiser over hele verden, men kommer hjem til slutt. Den andre blir en mektig, korrupt adelsmann. En av jentene trosser den sterke, middelalderske kirken. Den andre forfølger en umulig kjærlighet. Og alle lever de i skyggen av de uforklarlige mordene de bevitnet den skjebnesvangre dagen i barndommen. I all evighet er en frittstående oppfølger til Stormenes tid. Handlingen er lagt til den samme byen, Kingsbridge, men to hundre år senere. 

Det er bare å rydde plass i kalenderen og gi seg over. 1100 sider spenning, historieundervisning, glede, sorg, leve seg inn i... Dette var, som Stormenes tid, en bok jeg simpelthen elsket og som bare kan anbefales på det sterkeste.

Kos deg med en god bok!


Stormenes tid - Pillars of the Earth


Noen ganger skal man lese noen verk, bokverk, Sommeren synes jeg er en fin tid for tykke bøker. Jeg vil derfor i anledning, nettopp sommeren og ferietiden, anbefale Ken Folletts Stormenes tid. (Pillars of the earth) Det kommer i to bøker; 

Den norske bokdatabasen sier: "Vi er i Kingsbridge i 1100-tallets England, en tid med borgerkrig og stor uro. Grevedatter Aliena kjemper en tapper kamp for tilværelsen. Byggmester Tom leter etter arbeid. Abbed Philip blir det godes symbol gjennom stormen. Disse tre menneskenes skjebner kastes mot hverandre mellom fredløse og adelige, rikdom, vakre kvinner og sterke lidenskaper. Tom drømmer om å bygge en katedral - og om den mystiske Ellen."

Det dreier seg om makt, posisjonering, fordommer og bygging av en katedral. Uendelig mange sider med spennende historisk lesning. Dette er en bok, et bokverk, om gjør at man virkelig får lyst til å besøke Kingsbridge i dag og forsøke å se seg for seg hvordan det var.

Perfekt sommerlitteratur, og av den sorten som man tenker når man blar over siste siden; "hva gjør jeg nå?" Jeg har noen slike bøker, herlige, men trist når de er ferdiglest.
I dette tilfelle går man selvsagt et par-tre hundreår frem i tid og kaster seg over "I all evighet" - en frittstående fortsettelse... den står det om et annet sted.

Kos deg med en god bok!

 


lørdag 17. juli 2010

Urtebord



1 stk lackbord fra IKEA
1 stk stiftepistol
1 bit gøyal voksduk

Og vips så har mor et bord til å ha urtene sine på.
Perfekt å ha ute på balkongen i 2. etasje.
Dekorativt og lett tilgjengelig fra kjøkkenet.

fredag 16. juli 2010

Rød sommer

Små har også ferie...


... og når man får lov å være oppe så lenge man vil og se film og spise potetgull. Omtrent tre minutter etter dette bildet er tatt, sjangler Lilledude fornøyd i seng. Man er da fire år og har fått bestemme leggetiden selv!

Å forsove seg...


... er helt fryktelig. I dag forsov jeg meg. Å sette på vekkerklokken er en utfordring i seg selv. Å stille den når den én morgen har vært stilt på et annet klokkeslett er (tydeligvis) umulig. Så der jeg lå og hørte fuglene utenfor, tenkte på ferie... så hadde dagen plutselig nådd en hele time lenger enn jeg trodde.

Da jeg oppdaget det var det så mye armer og bein og høy puls og rykkete kroppsbevegelser at man ville ikke trodd det. Så mye feil man gjør i en slik tilstand! Nå skal det også sies at jeg har en forholdsvis fleksibel arbeidstid. Jeg har ingen buss jeg må rekke heller. Jeg bare kommer litt senere enn jeg hadde tenkt. Ikke kaster jeg meg avsted med vått hår og brødskiven i hånden heller. Frokost spises ved kjøkkenbordet mens jeg drikker kaffe og leser avisen, like herlig. Jeg bare blar litt mer frenetisk og tygger litt fortere. På vei til jobb kjører jeg litt fortere og mer aggressivt og jeg hang på hornet to ganger som en finger til "idioter" i trafikken. Brukte jeg kortere tid på vei til jobb? Nei. Kom jeg mye senere enn vanlig? Ja, en sånn 10-15 minutter.

Så hvorfor sitter dette fortsatt i kroppen flere timer etterpå?
Jeg vet ikke, bare at en kopp kaffe gjør susen nå.

Ha en god dag alle sammen!

torsdag 15. juli 2010

Rosa sommer



Høysommer i haven


Jeg har en lettstelt have. Eller mer korrekt; jeg har en have jeg steller lett. Pelargonier er noe jeg trives med, og de trives med meg. Det er jeg glad for. For så kan også jeg ha blomster.


Gi oss Fedrelandssalmen tilbake!


Alle vet hvilken salme det er snakk om. "Gud sign vår Konge god.."  av Elias Blix. Alle hører den nyttårsaften før Kongen taler. Dette er en kulturskatt og en arv vi beholder og synger til spesielle anledninger. Ok, ikke alle synger den, men alle vet hvilken det er. 

Mange av oss, jeg tør hevde de fleste, har ikke visst at hver eneste søndag morgen i flere tiår, har den startet morgenen på P1. Fra den gangen det ikke var mange kanaler å velge mellom, da det var radio, rett og slett. . 

Rett etter krigen, da den hadde spesielt stor betydning for veldig mange, startet den søndagens sending. Denne tradisjonen har fortsatt og frem til i dag har den startet morgenen på P1, til stor glede for mange. Men nå er den forsvunnet som fast innslag.

Noen hevder at dette har med tilpasninger til et nøytralt samfunn hva religion å gjøre, det er tross alt en salme vi snakker om her... Hvis det er tilfelle tar det jo helt av, det er da virkelig forskjell på forkynning og formidling av kulturarv...?
— Dette faller inn i et mønster som vi kjenner igjen. NRK prøver å tone ned alt som har med vår nasjonale kultur å gjøre til fordel for sitt multikulturelle eksperiment som nå rir vårt land, sier Hallgrim Berg, tidligere stortingsrepresentant (H) og medlem i Norsk Kulturråd. Berg har også sittet i Kringkastingsrådet.

Det kan godt hende det er det som er årsaken, i all stillhet liksom... men nå forholder jeg meg kun til det Jon Branæs, kanalsjef i NRK P1 uttalte i debatt med Hallgrim Berg på her og Nå i ettermiddag. Da  handlet det nemlig ikke om at dette var en salme, men at man ønsket å frigjøre tid for å være mer fleksibel. Vi snakker 3 minutter en søndags morgen.  Jeg hører ikke på den salmen søndag morgen. Jeg hører ikke radio søndag morgen en gang, annet enn reiseradioen, og det er jo langt på dag for en småbarnsmor. Men jeg klarer virkelig ikke å forstå at det er så viktig å få den fjernet? 

Fungerende radiosjef i NRK, Leif-Kjartan Bjørsvik, kan bekrefte at den kjente salmen nå er tatt av sending klokken 6.57 på søndager.
— Vi ønsker heller å bruke de minuttene til musikkprogrammet «Sent og tidlig». Fedrelandssalmen er et etterslep fra den tiden da P1 var eneste radiokanal i landet, og dette var starten på sendingene på søndager. Vi tror at tiden har gått fra avspillingen av fedrelandssalmen, og dette var også med å gi kanalen et offisielt preg, og det ønsker vi ikke i 2010, uttaler Leif-Kjartan Bjørsvik.

Hallgrim Berg trekker også frem i radioen i ettermiddag om musikken i statskanalen som har vært heftig diskutert i det siste; om at all musikk skal passe inn i egne spesialprogrammer med musikk av en spesiell genre. Det tror jeg han har rett i... selv hører jeg mest på P3, må jeg innrømme, men jeg ser tendensen. Hvorfor skal alt klassifiseres og være for spesielt interesserte?  Hvordan kan fleksibiliteten økes så betydelig ved å fjerne en tradisjon som har pågått i flere tiår? Hvorfor skal ikke de som har glede av den få lovå beholde den?

Jeg er ikke mot fremskritt. Jeg er ikke for å beholde tradisjoner for tradisjonens skyld. Men jeg kan jammen ikke holde kjeft når noe fjernes bare for å fjerne det heller.
Jeg koster på meg et godt gammeldags "makan" og håper NRK tar til fornuften igjen.


 

onsdag 14. juli 2010

Lotter på tur - diverse bilder

Å være lotte er noe jeg har vært i mange år, siden 1998, faktisk. Det er lenge. Jeg har lært enormt mye disse årene; om meg selv, om forsvar og samfunn, og om andre mennesker. Jeg har også lært meg et godt stykke historie i tillegg til respekt og forståelse. Jeg skal legge ut litt bilder etterhvert av ting jeg og vi som lotter har gjort og vært med på.

Bildene her er fra det som het grunnkurs A den gang; en slags rekruttskole i komprimert utfoldelse. Vi var slitne og skikkelig mos, men jeg har bare gode minner.

Det andre bildet er fra Norges lotteforbunds 75-årsjubileum, da vi hadde æresvakt ved gravstedet til Jacobine Rye, grunnleggeren av lottebevegelsen i Norge, Foran ser vi er kjær lotte som i sin glansperiode  var Lottesjef og også mottok Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats som lotte, Trude Støve.


















Bruker kirkegården som park

Noen ganger må jeg si jeg stusser over andre mennesker. Deres oppførsel, fremferd, anstendighet og i og for seg bluferdighet, kan av og til fascinere meg til det morbide. Noen ganger er jeg som en nysgjerrig fireåring som legger hodet på skakke og sier "hvorfor det?" uten at egentlig noen har et fornuftig svar å gi meg. (som man sjelden har til en nysgjerrig fireåring, har jeg oppdaget)

I går var en sånn dag. Da det kom på nyhetene om at Oslos borgere bruker kirkegårdene som parker. Først stusset jeg ikke; det er flere av hovedstadens stjerneskuespillere som leser manus mens de går på kirkegården. Jeg og min mann besøker ofte kirkegårder; her hjemme eller andre steder hvor vi reiser. Det er alltid mange som tusler rundt på kirkegården, og jeg tenkte for ikke så lenge siden at jeg aldri skikkelig har vært inne på den som ligger nærmest oss.

Men å bruke som park er tydeligvis så mangt i folks oppfatning. Da jeg hørte at folk soler seg på kirkegårdene, griller, lufter hundene sine og ikke engang plukker opp så det bokstavelig talt ligger hundedritt på gravene ble jeg helt satt ut. Hva er det som går av folk??!! Unnskyld meg, men hvor er oppdragelsen, eller den manglende sådan? Hva har du tenkt i det du legger solteppet ditt mellom eller oppunder eller på en grønn flekk i nærheten av? Vi snakker en kirkegård!
Vi snakker om et for meg hellig sted som skal preges av respekt og kanskje en liten dæsj ærefrykt. Ja, jeg har spist formiddagsmat med familien under gravstøtten på familiegravstedet. Jeg gumlet i meg en diger baguette faktisk, mens jeg snakket med besteforeldrene mine som døde for mange år siden.
Ja, jeg har latt deres oldebarn få løpe fritt, men av respekt og glede over å ha et sted å gå til. For eksempel for å fortelle om dem, minnes og vise frem han de aldri rakk å treffe.

Jeg synes det er så stygt når jeg leser om hærverk på kirkegårder; enten det er veltet gravstøtter eller stjålet figurer fra barnegraver (som i vårt område nesten er å regne som en tred... fy!). Men å legge igjen hundedritt og grille der andre mennesker har lagt sine kjære er jammen ikke langt under på skalaen over ting man bare ikke gjør!

Hva tenker du om dette?



Foto fra Vår frelsers gravlund: Oslo kommune, Gravferdsetaten

Gi blod!



Blodgivere mangler fortsatt over hele landet! Meld deg og gjør en virkelig samfunnsnyttig tjeneste!

Jeg tenkte jeg i den sammenheng skulle vise frem "vampyr-hyllene" mine. 5 Mummikrus fra Arabia, to Mummi-glass, tre Hanna-krus fra Rörstrand. Dette er bare noen av de premiene jeg har fått gjennom årene. Jeg ønsker meg boller og alle Mummi-krusene, og selvsagt kunne jeg gått og kjøpt og supplert selv. Men jeg gjør ikke det,det ville ikke vært det samme. Det er noe helt spesielt å vite jeg har ervervet meg så lekre ting samtidig som jeg egentlig har gjort noe jeg bestemt mener bør være enhver borgers plikt (som har anledning).


Tiden

Vi har tolv ure i huset
alligevel slår tiden ikke til.
Man går ud i sit køkken
henter kakaomælk til sin spinkle søn
men når man vender tilbage
er han blevet for gammel til kakaomælk
kræver øl, piger, revolution
Man må udnytte tiden, mens man har den
Ens datter kommer hjem fra skole
går ud for at hinke
kommer inn lidt efter
og spør om man vil passe den lille
mens hun og manden går i teatret
og mens de er i teatret
rykker den lille med noget besvær
opp i 3G
Man må udnytte tiden, mens man har den
Man fotograferer sin hidtil unge hustru
med blodrigt sigøjnertørklæde
og som bakkgrund et yppigt springvand
men næppe er billedet fremkaldt
før  hun forkynder at det så småt
er hendes tur til at få folkepension
så sagt vågner enken i hende
Man vil gjerne udnytte tiden,
men den blir væk hele tiden
hvor blir den af
har den nogensinde været der
har man brugt for megen tid
på at trække tiden ud
Man må benytte tiden i tide
flakke om en tid uden tid og sted
og når tiden er inde
ringe hjem og høre
"De har kaldt 95949392?
Der er ingen abonnent på det nummer"
Klik

 - Benny Andersen -

Lykke


Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.

- Einar Skjæraasen -

Morgenstund

En morgen for ikke så lenge siden fikk jeg denne e-posten fra Storedude:

"Dagen begynte meget bra for Lilledude, han var våken da pappa kom ned med tre druer klokken kvart over sju. (å bli vekket med druer på sengen er gjevest i verden. red. anm.)
Så fikk han spise pappabrød med mammasyltetøy og selv bestemme om han ville ha biola eller cultura. Etter å ha kost seg på do (med et barn som var ostopert til han var tre, vektlegger vi å kose seg på do hos oss. red. anm.) fikk han gå i klesskapet og velge klær. Så skjedde "ulykken" da vi skulle gå. Lilledude stoppet foran hekken (gjennomgang, red. anm.) fordi det var så mye vått gress, og så gikk pappa forbi. Verden gikk i tusen biter, og etter at pappa hadde gått inn for å hente briller (som vi nesten glemte) bestemte Lilledude seg får å gå i barnehagen selv. Og det gjorde han, med pappa tyve meter bak. Satte seg ned rett innenfor døren og ville ikke nsakke med noen, selv ikke bestisen som ville leke. Pappa bar ham inn på sofaen og der hvisket han at han ville vinke i vinkevinduet. Og det gjorde vi. 

Klem fra småbarnspappa"


Mammahjertet smelter av disse dudene som ikke tillater den andre å gjøre feil... i hvert fall er det i den minstes verden svært lite rom for noe som strider i mot det han har tenkt seg.

En annen småbarnsmor, sa forøvrig svært så klokt at "Av og til tenker jeg at vi voksne også burde hatt følelsene litt lenger ut, la verden gå litt i knas i stedet for å bære alt inni."
Det tror jeg er helt riktig.


Gjør noen glad!



Det har vel skjedd noen og enhver at man er litt frekk i parkeringen... hvem har vel ikke bannet og svertet og sett lekre vesker og sko fly ut av vinduet med en hilsen fra en trafikkbetjent i hånden...? I Bodø passer de også på at biler ikke står til hinder for ferdsel. Men skulle du ha bommet litt, så håndteres det på en litt annen måte enn med et glefs... en liten hilsen med isskrape, et ark med parkeringsbestemmelser og et oppfordring om å ikke parkere ulovlig neste gang. Snakk om å gjøre noens dag litt lysere! Et eksempel til etterfølgelse.


tirsdag 13. juli 2010

Sommerservietter


Nydelige sommerservietter som koser seg på terrassen i sommer. Kjøpt på Søstrene Grene.

Bulder og brak


Tordenvær. Juli i Norge er statistisk sett den måneden som har mest tordenvær. Foreløpig har vi på det sentrale Østland vært spart sånn noenlunde, men i natt kom det. Skikkelig. Tor var illsint og hadde mye på hjertet i natt! Og i natt skulle det meste ut, tror jeg. Jeg våknet av at soveværelset ble flombelyst. Å hjelp, jeg hater tordenvær. Virkelig hater. Og vi snakker ikke bulder og brak, men smell av dimensjoner. Jeg har vært nok på skytebanen til å vite hva et smell er. Hos oss var det i natt smell på smell på smell. Og jeg hadde ikke hørselvern... 1000 lyn i timen ble det sagt at det var. Det syntes. Jeg skulle ønske jeg hadde vært tøff nok til å gå ut og tatt bilder av det som må ha vært et spektakulært lysshow. Der vi har stått og sett nyttårsfeiringen med utsikt over halve Romerike for eksempel. Men det ble dyna for meg, under dyna. Jeg er noen ganger alene som sommeren mens gutta er på ferie, det er jeg ikke nå, og veldig glad for det. Som om min tøffe sterke husbond hadde kunnet gjort noe...

Min sønn har et godt sovehjerte. Han har sovet seg gjennom nyttårsaftener og brannalarmer. Men dette kunne han umulig ikke merke. Joda, han sov godt gjennom det hele. Så all konkurranse om det beste soverhjertet er herved feid av banen...

Meterologene heller vel til den naturfaglige forklaringen på hva torden er. Jeg siterer Wikipedia:
Tordenvær oppstår når store mengder vanndamp kondenserer til vanndråper og iskrystaller i en ustabil atmosfære med kraftige vertikale luftbevegelser. Dette skjer som regel når tre vilkår er oppfylt: Nok fuktighet i den lavere atmosfæren (høy duggpunkttemperatur), temperaturen faller raskt med høyden (stor adiabatisk temperaturendring) og en kraft som mekanisk konvergens langs en kaldfront eller kraftig konveksjon for å øke de vertikale luftstrømmene.

Men jeg er jammen ikke sikker. Det som var i natt var ikke naturlig. Jeg heller derfor mer til den ikke vitenskaplige forklaringen (og ikke vitenskapelig betyr ikke at det ikke er sant) om den rasende norrøne guden Tor. Når han kjørte, eller kjører... over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham. Jeg vet ikke om det betyr at jeg er en jotunkvinne, men jammen gjemte jeg meg i natt jeg også.
Foto: Kirkenes skole

mandag 12. juli 2010

En skulle vøri fire år om sommeren...


... og plutselig og midt på formiddagen bli hentet i barnehagen av kjæresten for å bli med på bondegård. 


Foto: L. Bakken

Reiseradioen



Solfylt hyttetrapp... badetemperaturer på steder man aldri har hørt om. Dramatiske telegrammer og oppfordringer om at familie på fem i hvit volvo må ringe hjem... dette var før mobiltelefonens inntog i den vanlige norske familien. Det var den gangen solen alltid skinte om sommeren og myggstikk bare var gøy fordi noe måtte man telle.

I dag står Reiseradioen seg fortsatt på en glitrende måte. Den intelligente pludringen og sommerintervjuene med mening som fortsatt appellerer til meg på en nydelig måte. Musikken er oppdatert - og ikke. (men hvem vil vel være uten de skikkelig gode og gamle sommerklassikerne?) Værmeldingene stemmer - og ikke. Det uforpliktende og veldige sommerfølelsen man får, selv om man sitter på jobb og overhode ikke bryr seg om verken bortkomne undulater eller festivaler langt i nord.

Det er sol og sommer med Reiseradioen, uansett vær og føre og hva man gjør og hvor man er.




Foto: NRK




søndag 11. juli 2010

Rabrabrasmoothie

Jeg satt litt fast i smoothietradsisjonen; det ble mye jordbær og vannmelon.

Men siden jeg er selverklært rabarbrakone, så måtte jo en rabarbrasmoothie komme. Jeg googlet etter oppskrifter og fant egentlig ingen som passet perfekt... men med inspirasjon herfra og derfra og med litt husmorerfaring, kom jeg frem til en skikkelig nam oppskrift jeg vil dele. Mengdene er mye for en blender, så bland alt sammen og ha stående klart til whipping i kjøleskapet. Eller reduser oppskriften, det er forholdet som er viktig.

Kok 600 gram rabarbra (fortrinnsvis fra fryseren på denne tiden av sommeren) sammen med to dl sukker og 250 gram jordbær. La blandingen kjøle seg. Dette bør altså ikke påbegynnes når man skal ha det... når blandingen er kjølnet, rør i 7 dl lettmelk. Så har du basis som kjøres i blender etterhvert som du skal servere. Ha i høye glass, pynt med et jordbær og en myntekvast. Sommerdessert!



lørdag 10. juli 2010

Lørdag morgen...


Drømmer noe fint, tror jeg... men hvor kommer den stemmen fra? "Mamma jeg vil se barne-tv" Tilbyr kos og klem i sengen noe som blir blank avvist med et, "jeg vil se barne-tv!" Mer bestemt nå. Jeg sender ungen i seng igjen. Det funker faktisk, men jeg vet at jeg kan styre selv, eller bli styrt. Som den gode mor jeg er, går jeg inn og henter ham etter noen minutter. Vi tusler opp med møkkete briller, håret i en krøllete vase. Smører frokost og kryper opp i sofaen. Mor med dagens agurknytt og Lilledude med all verdens amerikansk barne-tv (og sørger for gnagende enerverende melodier av enkleste sort retsen av dagen). Godt å få en tidlig start på det som skal bli en fin sommerdag, tross alt.


fredag 9. juli 2010

Sykle hjem fra jobb. Og til...




Jeg har etterhvert kommet til at jeg kan sykle. Og jammen klarer jeg ikke å sykle det som for meg er langt også. 15 kilometer sykkelvei mellom jobb og hjem er så det greier seg for meg, Og selv om jeg sykler på en av de mest trafikkerte innfartsårene til hovedstaden fra en av de tettest befolkete kommunene, så er det ikke bare biler og støv og asfalt.


Heldigvis sykler jeg ikke så fort at jeg ikke får med meg vakre ting underveis. Ting andre kanskje ikke ser fordi de kjører fort, sykler fort eller ikke har tid til å se etter. Her er noe av det jeg passerer mens tunga henger lengst ned og noe har bundet fast lodd i anklene mine.




 





















Jeg må forresten dele en hemmelighet - jeg ikke har tatt bilde av - i hvert fall tror jeg at dette er noe folk ikke vet; siden jeg ikke sykler så fort, ser jeg svært ofte ryggen på sprekinger som sykler forbi meg. Og jeg kan fortelle at alle sykkelbukser er gjennomsiktige. Man skulle ikke tro det, men... de er det. Billedbevis kommer ikke!