Etterlysning - oppskrift på oreomuffins

Forleden vandret jeg rundt å Blogglandia. Jeg hadde litt tid, så jeg gikk gjenniom bloggrollene til de bloggene jeg var innom. I blant der, fant jeg en blogg med oppskrifter på oreomuffins. Den så bare så utrolig deilig ut.
Hvem sin blogg? Hvilken oppskrift?
Kan noen huske å ha sett den? sende meg en link?

Ja, jeg har googlet og funnet - men ikke akkurat denne. Det skulle legges en halv kjeks i bunnen på muffinsformen og bildet av kaka var en delt muffins.

Hjelp?
Jeg har bursdag snart og skal bake akkurat slike jeg så oppskrift på.

Fin oreomuffins. Men det var ikke akkurat sånn jeg så.

Kjære Venstre

Det er hemmelig valg i Norge. Men som medlem av partiet og med god tradisjon for å falgge når det er valg, kle barnet og oss selv i grønne klær, så er det vel egentlig ikke noen tvil.
For Senterpartiet vil jeg ikke ha på meg.

Uansett, nå er det jo valgkamp. En dempet sådan. Og det er greit det. Men det er ikke greit å putte hvem som helst på stand. Og da snakker jeg ikke om "ubetydelige partifolk som yter sin skjerv". Jeg snakker ikke om at målet er å få partitoppene (i kommunen) i form av ordførerkandidater og varaordførere på stand. De det er viktig å ha på stand, er de som tør å spørre forbipasserende "hva er viktig for deg?!" og så kunne svare på det i henhold til hva partiet synes er viktig.

Enhver kommune, ethvert sted har noen saker som skaper liv og røre, uenighet, betente naboforhold. Da snakker jeg ikke om skole, barnehage og sykehjemsplasser som jeg tror blir disukutert heftig alle steder.
Men for eksempel saker som Husebyjordet, som jeg er veldig opptatt av... Betente saker må alle partier ta stilling til, mener jeg.Jeg har skrevet om det her.



Jeg vil selvsagt at mitt parti skal være enig i det jeg mener. Det er de ikke. Men makan til diffust utenomsnakk da...! Der er dessverre partiet mitt ganske "gode".
"Mer til skole" - eehh.. ja, ok...? Hvor mye? I forhold til hva? Som et eksempel.
La sjarmerende og ivrige folk ta ledelsen på stand. Del ut ballonger til ungene (ikke la dem ligge uoppblåste i en pose). Snakk, dra i gang samtaler. Folk som kommer bort til standen er interesserte, spør, snakk, få folks meninger - gi partiets meninger.
Når jeg - som medlem - begynner å synes det blir slitsomt å dra ordene ut av munnen på representantene, er det for døvt. Inviter på valgkampsamlinger, grillfester. Vær engasjerte.

Nå skal sympatisører med andre partier, ikke lese dette. Jeg vil gi alle tips til kun ett parti. (det er derfor jeg skriver det i bloggen min og ikke i en e-post til kommunens varaordfører)
Men altså - nå er vi i den store politiske bølgen siden 70-tallet. Det er en bølge man skal og kan surfe på. Alle skal vi det. Alle skal engasjere seg i noe. Alle skal bruke stemmeretten og feire at vi har lov og mulighet til å stemme, bestemme. Min stemme teller like mye som din stemme og Jens og Ernas stemme.

Men først og fremst; kjære Venstre i Skedsmo - pimp dere opp litt da...!

Takk for de årene vi fikk sammen...

Man vil jo gjerne tro man er en raus og fleksibel person. Men gjennom flere år så må jeg nok innrømme at jeg kanskje ikke er det - på alle områder. Jeg blir urolig når mine faste trofaste medhjelpere som skal holde meg og kroppen min igang forsvinner. Det er tannleger, frisører, fastleger, gynekologer (ikke minst) byttes ut.

I voksen alder, brukte jeg lang tid på å finne en frisør jeg kunne leve med. En som ikke skravlet når jeg ikke ville (frisører og taxisjåfører må lære seg å være lydhør for ulike stemninger, jeg blir fort uhøflig når de insisterer på å føre en samtale når jeg bare vil sitte der) - en som forsto håret mitt og meg, en som mentalt banket meg opp når jeg slurvet. En frisør jeg kunne leve med. Da jeg flyttet ut av byen beholdt jeg ham, selv om jeg måtte inn til Oslo sentrum.
Da han flyttet, var det ikke greit og jeg har i årene som har gått siden, vært på leting.

Tannlegen min har jeg beholdt i Oslo også. Der har det vært utskifting og jeg har alltid vært svært tilbakeholden og skeptisk iblandet en god dose tannlegeskrekk. Men de er så søte, så det har gått greit.

Nå har jeg mistet linsemannen min. Jeg kjenner at det ikke er greit. De tilbød meg selvsagt en ny, men jeg drar ikke til Oslobyen for å sjekke øynene bare fordi det er gøy å kjøre til byen hver gang, men fordi Rolf og jeg har hatt et (linse)forhold i 25 år. Hva gjør jeg nå? Jeg skulle helt klart vært på kontroll. Jeg trenger linser.
Jeg kjenner til noen optikere, også i kjeden jeg nå forlater. Jeg er sensitiv, det er øynene mine det er snakk om, jeg har dårlig med tålmodighet hva gjelder dusteting. Den optikeren som ikke klarte å stramme brillene til barnet mitt for eksempel... dust. Går ikke dit. Den optikeren på det senteret jeg skulle bare kjøpe en liten pakke linser den gangen... dårlig service. Dust, jeg går ikke dit.

Jeg har nå bestilt time hos en god og solid romeriksoptiker. Så får vi se. Generelt skeptisk...
Savner Rolf. Takk for de årene du tok deg av øynene (og nykkene) mine.
Kanskje det er nå man skal gå til det grotesk store skrittet og bevilge seg en laseroperasjon...?

Oppsummering første uke i førsteklasse

Klasselæreren (som jeg helst vil kalle frøken) er søt og snill og jeg håper hun har en løve inni seg.


Det blir fort et sinnamonster av en førsteklassing om kveldene, så at hverdagen er annerledes og krevende er det ingen tvil om. 
"Leggetid" 
"Klokken er ikke halv åtte" smeller det fra han med ny klokke som han lærte seg med en gang. "Nei, men før du skal gå i seng skal du dusje, spise kvelds etc" 
"NEI!!!!"


Det er mye lekser og ting og følge med på. For oss foreldre. Det er stadig lapper som skal leses, følges med på, skrives på, leveres inn og gjøres noe med.
"Nei, det er ikke lekser, det må bare gjøres og du må gjøre det!!!"
 "Ok, gutten min, men jeg setter ikke bokbind på for deg til du er konfirmant, så du skal være med på det, holde tapen i det minste." 
"NEI!!!!"

Og kjære lærere (dette er til dere alle):
Når hjemmeleksene er å øve på ukas sang og melodien ikke er Napoleon med sin her, send en lydfil til hver av oss. Vi som gikk på skole for mer enn noen år siden, vi kan ikke låta. Da er det vanskelig å hjelpe med sanglekser. Pugge tekst kan vi, det er for lite pugging av salmevers i alle fall... men melodien er ukjent og jeg håper ikke min sønn får stryk i sang for det. Men det er kanskje derfor leksehjelp finnes?



Det kommer lapp fra et idrettslag - i foreldremappen, distribuert av skolen. Jeg tror ikke jeg synes det er greit, har jo ingenting med skolen å gjøre...?


Det er vanskelig å følge med på hva som skjer. En knallhard pære i matboksen som det er spist to musebiter av, hvor kom den fra?
"Vi bare fikk den" 
"Av hvem?" 
"En voksen..."
(mor håper her det er en ansatt på skolen) 

"Har dere fått faddere?" 
"Neiiii..."
"Har dere ikke vært sammen med fjerdeklasse?"
"Jooooo...." 

Ekstremt deilig med fredag. 

Lørdag fikk være helt som man selv ville. Det ble mye slapp skjermunderholdning i onepiece i regnværet - og en halvtimes sykkelrundtur på tunet i vill fart på kvelden.

Søndagen har vi brukt til å være i mer aktivitet. Vi tok med mors sunne vafler og nabogutten til skogs hvor ungene løp og klatret og skled, plumpa, slo seg og møkka seg til akkurat som unger skal. Etterpå plukket vi plommer og rips hos mormor og femår er klar for en ny skoleuke.

 

Keisersnitt?

Bare 4 minutter og kjempefin

I Aftenposten denne uken, har det stått artikler om økningen av keisersnitt i Norge.
Fakta kan du lese i denne artikkelen.

Min sønn kom til verden ved hjelp av keisersnitt. Hadde vi ikke hatt denne muligheten, hadde nok verken han eller jeg vært her. Sånn er det bare, takk til leger og vitenskapen for det.

Mange tror keisersnitt er enkelt. Fort gjort, slipper 36 timer med pressrier og et underliv som revner fra navlen til korsryggen for å klemme ut en 8 klilos unge i seteleie. (og jada, kvinner har sine jakthistorier, de...)
Det var ikke enkelt. For det første var jeg indusert i to og et halvt døgn før noen spurte om "jeg hadde tenkt på noen form for smertelindring". For meg som ville ha alt som gikk an og var dritredd, kom det da frem at epidural, også i fall keisersnitt, ville være passe.
Jeg ble kjempelei meg.
Jeg ville jo også føde. Ja, jeg var livredd, men dette er noe "alle skal gjennom".
Og det ble keisersnitt.
I dagene etter, kunne trengte jeg hjelp for å komme utav og nedi sykehussengen. Jeg bar rundt på ungen min. Jeg hadde heldigvis melk, jeg hadde hatt endel rier mens jeg var igangsatt, ellers kan det være et problem.
Jeg måtte være på sykehuset en uke. Var kjapt tilbake med en hissig sykehusinfeksjon.
Far måtte ha en ekstra ukes velferdspermisjon. Jeg var ganske så sengeliggende.
Jeg var nemlig operasjonspasient. Som husket de spreke snuppene på barsel som sutret over "alle de tre stingene". For jeg var jo snittet fra hofte til hofte med jeg vet ikke hvor mange sting.

Det er ikke alle som blir syke og får infeksjon. Men det er ikke uvanlig heller. Alle blir operasjonspasienter. Jeg hadde litt erfaring i akkurat det, likevel var dette verre. Fordi jeg ikke bare hadde meg selv å tenke på.
Så flott at vi lever i et land hvor dette er et reelt helsetilbud. Vi hadde også, alle tre, en nydelig fødselsopplevelse selv om den foregikk på en operasjonsstue.
Men når jeg hører om folk som ønsker å velge dette fordi de tror det er en enkel løsning, blir jeg uvel. Det er en legemedisinsk løsning, men personlig, naturlig og sunnest (i de fleste tilfeller) er det ikke.

 

Parkeringsutfordringer

Kjære Q-park, Europark, Norgespark, Dyrepark, Rådyrpark eller hva dere måtte være. Jeg har bodd i byen, og da snakker jeg Oslo-byen. Jeg har hatt bil i byen og jeg har parkert i byen. Det er ikke noe problem for meg å betale for parkering. Når jeg nå parkerer i Lillestrøm, så er ikke jeg som den jevne Lillestrømling som av prinsipp, ikke vil betale for parkering. Det går helt greit, så lenge jeg selv velger å ta med bilen.

Men la det nå for *stygt ord* gå an å betale da! Mitt betalingskort er av det mer moderne slaget. Det kom nemlig en ganske heftig oppfordring om at man må ha chip. Da jeg fikk det, forsvant magnetstripen. Og nå kan jeg ikke betale for parkering med kort. Ikke noen steder i Lillestrøm, ikke på Gardermoen (korttidsparkering i hvert fall) og jeg begynner å bli drittlei. Nei, jeg har som regel ikke et par hundre kroner i mynter liggende. Ok, jeg burde kanskje ha det. Eller dere som skal suge lønna ut av oss kunne legge til rette?

Nå har Lillestrøm torv gratis parkering om kvelden, hadde i hvert fall den aktuell kvelden jeg freste rundt etter et sted jeg kunne sette fra meg bilen en halvtime. Og takk for det. Så fikk jeg brukt litt penger den kvelden også.
Men seriøst...

Bilde fra VIP-parkeringen på Gardermoen.
Foto: Brede Lie Reime - VG

Første skoledag

Stolt Jens får hilse på fineste skolegutten

Stor stas og spenning. For alle involverte på så mange nivå.
Ekstra stas med nesten helt ny skole, og - det er jo tross alt vår sønn som skal begynne på skolen, ingen hvemsomhelst - og da kommer fiffen. Ikke bare Jens, men også Kristin, ordfører, han som vil bli ordfører, diverse kamerateam fra NRK og TV2. 

Vår sønn hadde etter et kvarter (romslig anslått) pratet flere ganger, mens han rakk opp hånden for syns skyld, korrigert lærer Stine og i det hele tatt vist seg som sin mors sønn... jaja, skolen lykkes kanskje bedre med ham enn med meg.

Uff uff..."Doffen har daua"

Etter en liten tids sykdom, så ga han slipp.
Vår kjære kampfisk Helge, kjemper ikke mer.

Sånn husker vi Helge

Fiskens eier, femogethalvt, hadde nok ønsket seg en annen oppladning til sin første skoledag i morgen, men sånn ble det nå. Vi kan ikke la ham ligge og råtne i vannet til "en annen dag".
I morgen etter skolen blir det begravelse. Barnet er trist, men snakker om det ene og det andre på barns vis... og gleder seg mest til å bli førsteklassing.

Helge, du var en fin fisk.

Shopping i Nidaros

Skikkelig bra billedkvalitet. Not. Sorry.
Men det er veldig fint altså.

Tidlig i sommer, besøkte jeg Trondheim. på tross av en hektisk helg med lottenes landsmøte, så ble det nå litt shopping da. Har litt lett for det.På Mercursenteret fant jeg en herlig butikk. Der har flere kunstnere som lager vidunderlige ting, slått seg sammen i et butikkollektiv. Der kan man kjøpe de morsomste, peneste, kreative ting. Det dårlige bildet som ligger ved, er resultatet av min handletur, et glasshjerte med bilde i, og påskriften "happy". Dessverre har jeg mistet oversikten over hvem som har laget det, jeg hadde en eske, men den er dessverre borte. Jeg ville gjerne ha kreditert henne. Men om noen vet, så opplys meg gjerne. Og er du i Trondheim, legg turen innom Mercursenteret, rett nedenfor Nidarosdomen, øverst på Nordre. (stemmer ikke det, tro...?)

Pryd Pop-Up

Pryd er et kreativt butikkollektiv på Bakklandet i Trondheim, som nå har fått en søsterbutikk på Mercur - Pryd Pop-Up. Butikken er full av unike produkter håndlaget av damene selv. Her kan du for eksempel finne spennende saker som tastatursmykker, funky sovemasker, lommebøker av melkekartonger og miniatyr LP-plater til ørene. Butikken er forøvrig innredet med interiør fra Fretex Unika, og møblene kan du legge inn bud på også om noe skulle falle i smak.

Kontaktperson: Ingrid Riddervold	Telefon: 47 30 41 27
Epost: i.riddervold@gmail.com	Hjemmeside: prydbutikken.blogg.no/

Plageånder

Foto hentet fra google, Vestre-Toten kommune, tror jeg.

Plageånder finnes overalt. Ofte kan man se fra bittesmå barnsben av, at her ligger det talenter. Noen barn synes det er greit at andre barn får vondt, noen barn synes ikke det gjør noe om de får andre barn til å grine, noen barn er bare innfule. 
Spørsmålet er hva man gjør med dem. I noen tilfeller burde PP-tjenesten involveres i det øyeblikket ungen setter bena sine på skolen. I andre tilfeller kunne bare en liten grad av engasjement fra foreldrene gjort en forskjell. De fleste plageånder er et sted midt imellom, tror jeg.


Hva er mobbing, hva er "bare" plaging, hva skal man lære barna sine?
Å si fra, selvsagt. "Nei!" "Stopp!"
Å lære barna (særlig gutter) at å begynne å grine kan falle uheldig ut, er også noe...
Så er det "å ta igjen" - i fysisk forstand. Men hva med de barna som er så utspekulerte at "alle" skjønner det er gjennomtenkt plaging, men at det (med en annen unge) være "en lek som gikk litt galt".
Hva da når den plagete får nok, hopper ned fra husken eller en annen leke og bare gruser drittungen? Hva da? Da synes bare den som gruser, og det foranliggende har ikke vært synlig, eventuelt kan bortforklares. Hva da?
Og er det ikke plaging/mobbing når en eldre, "kulere" unge lurer yngre til å gjøre gale ting?
Jeg bare lurer. For noen ganger er det vanskelig å være mamma og pappa.

I disse dager starter skolen for tusenvis av unger. Mange av dem i førsteklasse. Det er ikke det samme som barnehagen. De skal finne seg til rette i en ny verden, klare seg selv på en helt annen måte, finne nye venner, beholde noen gamle. Noen får ikke starte på nytt, men har med seg plageånden fra barnehagen, nabolaget...


Når skal man forelder blande seg inn? Si fra til skolen? Før en annen ny unge får presentere seg selv og dermed legge ut forutsetninger man kanskje ikke har noe med? Eller med en gang - din egen unge er tross alt viktigere enn noen andres. Hvordan vil skolen/SFO ta en slik henvendelse på dag 3? "Å det er de foreldrene det alltid er noe med...". Hvem vil bli dem?


Hvor gamle er barna før de kan bli fortalt at "nei, han/hun er ikke vennen din. Han/hun er jo ikke grei med deg og det er helt greit å ikke leke sammen". Det er jo ikke sånn at selv om foreldre ser og legger merke til, at barna gjør det samme, og man skal ikke som voksen og forelder slenge dritt om noen heller. Ikke andres drittunger heller. Mener nå jeg.


Hilsen Tigermamma som ikke vil utlevere noen, verken egen eller andres barn, men synes dette er viktig nok til at man må tørre å vise seg sårbar.

Hvorfor blogger jeg...

Jeg begriper ikke

Carl Ivar gjør nytten for oss andre da, selv om han sårer noen forferdelig underveis. Oss som ikke vil ha Frp, verken her eller der, og som vil beholde Fabian som ordfører i Oslo, selv om vi ikke bor der.

Hagen til VG: «At noen av foreldrene skal vite om rekkefølgen og nøyaktig sted og alt sånt noe, det begriper ikke jeg.»



At den mannen får lov å snakke fritt for partiet sitt, det begriper ikke jeg.

Søte søndag

Turdagen søndag. Ikke-fint-vær-søndag.
Foreløpig i hvert fall.
Nuvel, grove vafler var lovet som formiddagsmat.
Dette er dagens svært upresise vaffelrøreroppskrift:
4 dl havregryn legges i bløt i ca 3-4 dl lettmelk i... en stund. 20 min?
Pisk i 3 egg.
Rør inn et beger med vaniljekesam, et strøk hvetemel og et par ss speltmel sammen med en liten kladd brunt sukker og en teskje bakepulver.
La stå og svelle en stund - halvtime sikkert nok.

Stek vafler. Om de blir turmat med smør og brunost eller kaffemat med her avbildet hjammelaget rabarbrasyltetøy, bestemmer du selv.

Klokken er bare 11, det er søndag - og fortsatt noe usikkert hva det blir her i dag også. Men intensjonen er å spise dem med brunost sittende på en veltet trestamme, med kaffe på termos og en leir-sigarett og noen få bringebær i en kopp.
 

Mor trimmer sønn

Ja, i dag var det omvendt. Vil vi ha is, får vi sykle til Lillestrøm og kjøpe den. Mor mest ivrig i dag. 
 
Vi tråkket avgårde dem fem (?) kilometrene eller så. Gutten var sulten og jada, det ble Burger King. Vi fikk småhandlet litt presanger og så spiste vi is og drakk kaffe. Det var en kvikk tur hjem, i hvert fall nesten. En liten hvil på vei hjem er vel fortjent - også et stort glass saft når vi kommer hjem!
 

Oppfølging av spørsmål fra i går: Jada, jeg bruker hjelm.
Litt "soft" var det en som sa, og siktet til rosa blomster.
Hah! Jeg trenger ikke monsterhjelm for å være hard core. Altså!

Sønn trimmer mor

Klare kalde høstmorgener. I dag var det 4 grader. Det er ikke sandalføre, akkurat, mer vanter og en jakke.

Skolegutten har fått ny sykkel, så vi sykler til skolen (eller SFO foreløpig) og jobben min. (bortsett fra når det bøtter ned, det får være måte på).

Så vi har kommet inn i en rytme som er en god start på dagen. Solen skinner, det er sensommer og tidlighøst og gleder oss veldig til ordentlig skolestart.
(For da slipper man å leke på SFO, det er mye bedre å lære å lese og skrive og regne, i følge femogethalvt)

Hjelp til å hjelpe

Det er ikke bare meg som har satt rømmevaffelen i halsen ved synet av utsultete mennesker på Afrikas horn. For noen små kryp av noen barn som veier mindre enn en handlepose fra Rema på en hverdag. Hva det må koste å være mor, sette igjen barn i veikanten, se de sakte dør...

Det er en ufattelig katastrofe å ta innover seg. Her sitter vi i en verden hvor vi er så velfødde og bortskjemte at vi trener for å bli kvitt overskuddfettet som gjør oss syke, og gir oss selv anledning til å ta både smør og brunost på nevnte rømmevaffel. Vi bruker kjapt både to og fire hundrelapper på noe "vi har lyst på" der og da - gjerne noe vi egentlig ikke trenger.

Så at du og jeg har det i oss å slå telefonnummeret til givertelefonen til CARE, er jeg helt overbevist om!

Som CARE skriver:
12 millioner mennesker i Somalia, Etiopia og Kenya er rammet av vår tids verste sultkatastrofe. Kvinner og barn rammes hardest. CARE gir nødhjelp til 1 million mennesker, men har kapasitet til å nå dobbelt så mange hvis vi får finansiering. Derfor har vi startet en innsamlingsaksjon.
CARE er den største hjelpeorganisasjonen i flyktningeleiren Dadaab, som snart huser 400 000 flyktninger. Her deler vi ut vann, mat og utstyr, men ser også et enormt behov for å hjelpe kvinner som har blitt utsatt for seksuell vold. 80 prosent av de som kommer til flyktningeleiren er kvinner og barn, og disse er svært sårbare og trenger spesiell oppfølging.

Det er ingen konkurranse om hvem som gir mest, men stoler på at du gir så det svir fra hjertet.

Brothers and sisters

Jeg ser mye på TV. Ja, jeg gjør det. Skulle til å skrive "for mye på tv" - men jeg kan bare si det rett ut: jeg ser altfor mye på tv. Periodevis bruker jeg tv-tiden på å tråkke på step-maskinen min, men jeg skal ikke juge på meg for mye av det heller. Som regel sitter jeg med rompa godt nedi sofaen med fjernkontroll og laptop (Facebook) innen rekkevidde.

Jeg har mine yndlingsserier, og det er klart det er mye amerikanske greier, feeeeeelgood-serier.
En av dem er Brothers and sisters. Og nå er ny sesong i gang (i  hvert fall har ikke jeg sett disse episodene før) - hver dag, på formiddagen! Makan til sendetidspunkt. Men hvilken ustyrtelig glede for meg som har GET og hver dag kan oppdateres om livene til disse liksom-menneskene.

Klokken 13.10 på Bliss (rosakanalen til TV2 som om FEM ikke var nok) går nå sesong 5.
Love it.

Hverdag igjen

Den går vel toogenhalv meter oppover husveggen.
Fin, ja?

 Da er - om ikke sommeren helt over enda - så i hvert fall hverdagen igang igjen.
Det betyr at ingen er ferdigsovet når klokken ringer og at det alltid er litt susete når man skal finne frem støvler, nei, badetøy, kan man bruke flippers i dag eller er langbukse... 9 grader??? Jaja, det blir 22 og sol utover dagen og der ble jammen sekken full og hvis du ikke spiser frokost nå så må du spise på SFO og det gjør du ikke og da blir du sulten og skal jeg levere skrikerunge deg i barnehagen, kanskje og det er så hyggelig å sykle sammen til skole og jobb. Det er kaldt om morgenen, ja, men det er også veldig fint å se bringebær og rødkløver og reinfann og kjenne den krystallklare sensommerluften ispedd duftene fra jordene, kornet er snart modent. Det lukter skolestart.
Jeg er høstbarn og synes sommer fint og vinter er koselig med jul og lys og sprek med ski og aking, våren er deilig - men sensommer og høst er nå best da.
Jeg får alltid lyst til å kjøpe skrivebøker og bokbind og ny genser - og i år gjør jeg det. For den store skolegutten min. Det er fortsatt lyse og varme dager, det er herlig luft og en ny start.

Liker du denne tiden på året?

Søndag morgen

 - en litt skremmende sådan. Ok, den startet som vanlig. En altfor pigg femogethalvt som hoppet i sengen, sparket, "hvisket" i 120 desibel og alt det der som alltid skjer før dagen bør begynne.
Som vanlig sto jeg opp med det kvikke krapylet og spiste frokost og leste aviser mens poden fylte hodet med animert, amerikansk "kultur".
Men klokken ni skjedde det noe litt skummelt; to ting som vanligvis IKKE skjer.
Først kjente jeg et stadig økende behov for bevegelse. Ut - røre på seg - fort.
Så reiser plutselig femåringen seg opp, og uten å si noe, tar han fjernkontrollen og skrur av tv-en og sier han ikke vil se mer.
Skjønner dere skrekken kommer snikende, eller?

Barnet ble tilbudt bringebærtur noe han ikke særlig høflig avslo. Men mor kom seg avgårde (barnets far sto nemlig opp av seg selv- den tredje rare tingen i dag) før ti og fikk en god tur i skogen og ble litt våt på bena, mett av bringebær og fikk utfordret meg litt siden det var litt tåke der innimellom. Da er skogen bittelitt skummel, (takk til Th. Kittelsen og Asbjørnsen og Moe for det).

Tør du gå i skogen alene?

 

Korrigeringer - Jonathan Frantzen

 Av og til blir en langsom vandring i en bokhandel, til et skikkelig bokinnkjøp av bøker jeg kanskje egentlig ikke hadde funnet frem til eller kommet på på andre måter. På tidligsommeren endte jeg opp med Jonathan Frantzens Korrigeringer. Det var noe med omtalen på baksiden som trigget nysgjerrigheten min.

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Etter nesten 50 år som kone og mor, er Enid Lambert klar for litt moro. Uheldigvis lider mannen hennes av Parkinsons, og barna har forlatt hjemmet for lenge siden. Den eldste, Gary, forsøker å overbevise både kona si og seg selv om at han ikke er deprimert. Den mellomste, Chip, har mistet sin tilsynelatende trygge akademiske stilling, og mislykkes med sine nye prosjekter. Og Denise, den yngste, har forlatt et ødeleggende ekteskap bare for å kaste bort sin ungdom på en affære med en gift mann. Det er i hvertfall det Enid frykter. Desperat etter å få noe hyggelig å se fram til, bestemmer Enid seg for å samle hele familien til en siste jul hjemme.

Jeg vet ikke om denne omtalen yter boken helt rettferdighet... jeg vet heller ikke hva man ellers skal si. Men vi trenger rett inn i den amerikanske familieidyllen som egentlig er en dysfunksjonell familie på sitt beste - verste... vi er ikke helt på det absurde, men det tok meg lang tid å lese denne boken. Jeg satt flere ganger og lengte etter kanskje morsommere bøker jeg også hadde mede på ferie.  Men likevel er det en fin bok å ha lest. Jonathan Frantzen er i vinden nå med sine nye bok; Frihet - som jeg mistenker også her er en inntrenging bak fasaden i en familieidyll.

Anbefaler jeg Korrigeringer? En absolutt flott balanse (korrigering?) til dameromaner a la Øya og  bestialsk krim som jeg vanligvis leser. Joda, jeg er glad jeg leste den.

Kos deg med en god bok! 

Ferie - men ikke fri

Denne uken har jeg ferie. Ikke for å reise bort, men fordi vi har SFO-start denne uken og jeg vil være tilgjengelig for gutten min. Litt hønemor, litt migrenegutt som kan bli sliten - og litt anbefaling om litt kortere dager.
Jeg liker å ha fri og være hjemme. Da får man puslet og tuslet litt, mede ting man ikke rekker ellers, nyte å være hjemme alene og... men vent litt... ferie, ja - men ikke fri. 

Det er ting som skal gjøres og som i og for seg lå i planene. Besøk av en god venninne i dag. Veldig hyggelig. Utover det er lite av det planlagte gjennomført. Også opp ting man ikke helt så komme, dukker plutselig opp. For eksempel at det husarbeidet som utføres denne uken, er det kun jeg som gjør. I min forventning om at vi er fler som drar et lass, så har jeg ikke stresset med løpende arbeidet, men det har straffet seg... isteden har jeg da stått med det om kvelden, eller mase med det neste morgen.


Så jeg lurer på; er det fordi jeg er jente jeg har ferie og ikke har fri? Hadde din ektemann klart å ha ferie hjemme OG tatt fri? Hadde du klart det? Jeg tror min mann hadde klart det, så hvorfor ikke jeg? 
  

En spesiell dag

I dag har vi blitt store foreldre, vi har nemlig en stor SFO-gutt. SFO-en vår har mange menn og en veldig ung stab, midt i blinken. Da jeg etter noen timer kom for å hente arvingen, øvde de på slåball og han ville ikke hjem. Det er et godt tegn. 
Jo, dette blir bra.

Ordentlig skolestart er først om noen uker, men i mellomtiden trakteres de med vafler og badeturer og andre kule greier som insektsjakt og hinderløyper. 

Mens kiden koser seg glugg ihjel på SFO, så koser mor seg glugg ihjel på øvre balkong med en passende lunsj til en inmari merkelig bok. (som jeg sikkert skriver mer om senere) 

Blomsterhav og en stor gutt

Denne uken er mors ferieuke for å være der for den lille gutten som plutselig er blitt stor. I morgen er det SFO-start og vi er spente, både mor og far og barn. I år delte ferien seg litt, så den siste uken har jeg ikke vært hands-on på barnet mitt i lys av 22. juli. Men det har blitt fulgt med, og for å si det rett ut; det har gått femogethalvt hus forbi. Greit tenkte vi, vi kan svare hvis han spør.

Men i helgen tok vi likevel en avgjørelse om at vi likevel skulle ta en tur til byen og legge ned blomster. Ville det være å dytte på en liten uvitende gutt noe han ikke trengte? Nei, mener vi. Denne tragedien vil det bli henvist til og referert til å årtier som kommer. Derfor ville vi forsøksvis gi en referanse, så han kanskje en gang tenker at "hm... jo, jeg tok bittelitt del".

Jeg tok kortversjonen om en slem mann og mange ungdommer som døde og en bombe. Den slemme mannen er i fengsel og kan aldri, aldri mer gjøre noen vondt. Blomster for å vise at vi tenker på dem som har mistet barna sine og vennene sine. Min gutt ble trist, mest fordi han ikke har truffet oldeforeldrene sine. Og vi dro avgårde,
Han følte seg en smule snytt da det ikke var mange døde ungdommer utenfor Domkirken og en gang og to ganger refererte han til barne-tv og så ville han tegne en tegning.

Vi har også brukt dagen på å justere briller for skolestart og kjøpe verdens kuuuleste penal som står nesten like høyt i kurs som leken i Happy Meal på familierestauranten.

I morgen er det nesten-alvor og det blir stor stas å møte venner igjen som han ikke har sett hele sommeren. Mor er også spent, og skal bruke ferieuken på korte tilvenningsdager og store tykke bunker med bøker.

Det har vært litt bloggtørke nå, men jeg har fortsatt en feriepost og litt sånn... vi venner oss sakte til hverdagen igjen, livet går videre. Og vi er ikke en gang direkte rammet av 22.7 - bare lamslåtte.