lørdag 26. november 2016

Midtlivskrise vol.ll - konsekvenser (advarsel, ekle bilder)

Altså, etter min midtlivskrise som førte meg gjennom Samariaravinen med det som viste seg å være litt korte sko (enda jeg hadde følt meg så sikker på riktig størrelse og demping), så har det blitt konsekvenser.
Jepp, tånegler som løsnet. Det er så ekkelt og nasty at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Flere fortalte gledesstrålende om negler de har mistet, jeg tenker at det bare er ikke greit.
Det jeg gjorde, var å plastre den fast og så nektet jeg å tenke på det. Noe jeg selvsagt gjorde hele tiden.

Jeg vet ikke hva man gjør med sånt. Går man til legen eller fotpleier? Jeg har fått mange tilbud fra folk som tilbyr både en og to cognac for å få lov å nappe den av. Det skjer ikke. Det virker som om den fester seg igjen. Særlig på venstrefoten... der har det nemlig blir kjempetykt nede ved neglroten. Jeg er overbevist om at det ligger en dobbeltnegl der og at den øverste kommer til å forsvinne når tiden er inne og at det ligger en vakker og hvit og ny negl under.

Ellers må jeg bare berømme pedikyren. Den er tatt i slutten av september. Lakken er Essie, som jeg vanligvis ikke synes varer så lenge. Det er vel det blanke klinet de har lagt oppå som gjør at det holder så lenge. Jeg mener, to måneder...!

I alle fall, jeg har trua på at det blir sandaler neste sommer også. Godt dette skjedde rett før sokker og sko-sesongen.



mandag 21. november 2016

Syk...

Så sitter man her. Nesten midt på natten. Det er i hvert fall mørkt ute. Og i resten av huset... nesa, hodet, alt er helt tett. Likevel renner snørra. Det verker i tennene og kjeven, det har jeg lært meg er irriterte bihuler. Jeg har en deilig myk seng med nesten nytt sengetøy. Men der kan jeg ikke ligge for da får jeg ikke puste. Så da sitter man på kjøkkenet med en pakke kleenex det lukter støv av og en kopp kaffe.
Om en snau uke, har verdens fineste gutt fødselsdag. Det blir kalas både den ene og den andre dagen. Jeg skriver lister. Kakelister, handlelister, huskelister...


Jeg har ikke hatt en sykedag i den jobben jeg har. Migrene eller ei, jeg karrer meg på jobb. Nå kaster jeg inn håndkleet. Men vi får tro at dette forskjølelsesgreiene gir seg snart. Før det utvikler seg til det langt mer alvorlige manflu... 




lørdag 12. november 2016

The Crown



Lansert som en serie som skal tilfredsstille oss fans av Downton Abbey... ok, kanskje ikke helt. Men i hvert fall for oss royalister som følger enhver hendelse i diverse kongehus med argusøyne.

Det er en nydelig serie. Dronningen selv ser vettskremt ut i de første episoden, det er kanskje ikke så rart. Prins Philip fremstilles som en ganske usympatisk fyr.
Aftenposten anbefaler at man binger og ser serien i ett eller to strekk. Jeg er enig. En hel søndag i sofaen med varm te og en god kjeks, er perfekt. 

Nå bare gledes det vilt til de neste fem sesongene. 

Fra Aftenposten:
The Crown omtales som tidenes dyreste TV-serie og er markedsført som historien om dronning Elizabeth II og hennes 64 år på tronen. Etter denne første sesongen å dømme er pengene brukt fornuftig, men at det kun er en serie om den britiske dronningen er en underdrivelse.
The Crown er en tå
lmodig fortalt historie om Storbritannias etterkrigshistorie.

onsdag 5. oktober 2016

16 km lang midtlivskrise

Legg til bildetekst

Det er hvordan man føler seg og tar det, ikke tallet, som betyr noe. Likevel, etter storstilt feiring med venner og familie, så rømte jeg landet med en venninne, jaget av intet mindre enn en midtlivskrise.

Da jeg i unge år, jobbet som reiseleder på den vakreste øya, Kreta, var jeg utfluktsguide. En av utfluktene var gjennom Samariaravinen, en av Europas lengste raviner.
Det er faktisk mye fjell på Kreta, de har endatil en skiklubb oppe i Lefka Ori, fjellene på Vest-Kreta.
Og fra 1250 moh, går Samariaravinen 16 kilometer ned mot sjøen. Det er mye stein og ujevnt underlag, man må finne veien over små og store steiner. Når man starter med at de første 4 kilometerene er 600 høydemeter nedover, så sier det seg selv at knærne og tærne får juling.

Jeg hadde med meg gode sko, trodde jeg, men ble litt butt i tærne etterhvert. I tillegg burde jeg visst at knærne mine og denne midtlivskrisen ikke gikk sammen. 

Jeg var nok også ganske overmodig  med tanke på at det var ikke i går jeg vandret gjennom her en gang i uken. Det hjelper ikke at man har gått et titalls ganger, når det var et titalls år siden...
Overmot i bøtter og spann, nydelig vær og avsted bar det.









Krikri-geita har jeg aldri sett før. Nå vaset de rundt stiene. Moro.



Kan du forestille deg deiligere skilt når du er utkjørt?



1990. Det var ikke så sprek meg som endte i Agia Roumeli i år.
På stive bein, en tå som ikke virket, skrubbsår etter et lite grasiøst fall og
noe som jeg ikke vet om var brutalt blodsukkerfall eller heteslag.

Jeg tror nok at dette var siste gang jeg gikk Samaria. Det er nå sånn at jeg var inne på trening til dette før i sommer... rant ut i sanden... hadde nok vært lurt. Det er andre vakre raviner på Kreta som jeg ikke har gått, Imbros, fx. Det er nok mer i min gate i årene som kommer.
Men jeg gikk Samaria, jeg kom inn i grei tid før båten gikk videre, selv om jeg brukte mye lenger tid enn normalen som er 3-6 timer. I ungdommen var jeg gjennom på 3,5...
Men jeg har gjort det igjen. I går var det en uke siden og så lang tid tok det før stølheten forsvant fra beina.

Gode og store sko, hodeplagg og spis og drikk nok; turen anbefales!

torsdag 15. september 2016

Rund dag!

Jeg har aldri vært oppe til muntlig eksamen.
Jeg har aldri vært skilt. (et par brutte samboerskap regnes vel ikke)
Jeg har jobbet flere år i utlendighet.
Jeg har aldri tatt rotfylling. (prosjekt unngå dette, er i gang)
Jeg har en flott ektefelle og et eksepsjonelt herlig barn.
Jeg ser ut som om jeg er 37. (protester avvises)
Da er det ikke noe problem å fylle 50. 
Hurra for meg!


søndag 4. september 2016

Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.


Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!




søndag 28. august 2016

Fly, alene, lille fugl...

Høsten er en ny start. Jeg elsker bokbind og spisse blyanter og nye antrekk. Det siste passer jo godt, man jobber jo i klesbutikk.
Guttungen er ikke veldig opptatt av bokbind og slikt, men selv kjører man vel på med en ny genser.
Nytt for ham i høst, er at mor skal utvikle viljen til å fikse morgenstellet selv. Passe tiden, smøre mat, kle på seg, pakke sekken... dette er såklart ting han kan, men det står på viljen. Ikke mulig å tvinge en asperger til å gjøre noe som helst. Da kan det gå skikkelig gæernt. Det er også sånn at asperger-kids ikke har "normal" følelse av sult. Og når han da velger å ikke spise hvis han må smøre selv, da blir det dårlig stemning. Det er kjempevanskelig for utenforstående å forstå dette. "Det er jo bare å..." Noe vi asperger-foreldre hører mye. 
Men en ny start, vi jobber med saken. Alt for at gjeldsarvingen skal bli litt mer løsrevet. Eller kanskje heller at mor kan løsrevet...

En annen ny start handler om trening. Jeg har hatt personlig trener i flere år. Han er nok ikke innmari imponert, men det går så godt jeg får til. Han kan være en brølende trener, men har foreløpig ikke giddet det med meg. Og det er ikke fordi det ikke er nødvendig.
Men nå, nå finnes ikke treningssenteret mer. Så hva nå? Skal jeg bli med over på reserveløsning, eller skal jeg ta meg selv i nakken og gjørra det sjæl?
Spørs om jeg ikke bare skal ta muligheten til å ha litt "fri" og ikke avtaler tidlig om morgenen som jeg sleper meg avgårde til.
Verst er det uansett for alle de flotte folkene som mister jobben sin...


Høsten er en ny start!


Foto: ICON Lillestrøm