torsdag 21. juli 2016

De er ute og går.

Bleke og klamme skjermnisser er ute og går. Frivillig. I solen og den friske luften.
What's not to love?




mandag 27. juni 2016

Lang sommerferie

Man merker godt når barna er ferdig på SFO og ikke har noe fast å forholde seg til i sommerferien - utover eventuelle planlagte familieferier.
Vi er egentlig ikke vant til å ha så mye familieferie, det har blitt mer til at vi har delt oss. Både pga feriemuligheter fra jobb, og fordi vi vil strekke det lengst mulig for barnet.

Noe står imidlertid fast hver ferie, og det er Barnecamp med Romerikskirken, rett nedi veien for der vi bor. Her møter han kjentfolk fra søndagsskolen, han er en så trygg og fin unge, så dette har vært superbra sommerferieaktivitet for ham. Han har fortsatt asperger og migrene, så noen ganger blir det for mye for ham også, men de er veldig flinke der, de kjenner ham godt og de takler det. 
Et år var han i "stikk av"-modus, og det blir mye for lederne. Da fikk vi beskjed om at vi måtte være med ham, noe jeg bare "trukke det", truet ungen min  med å holde ham hjemme resten av uken om han fortsatte med å stikke av, så gikk det greit.

I år har han valgt en gruppe som heter Spesialstyrkene. Der er de inndelt i tropper og driver kvasimilitært opplegg. Da jeg gikk i morges, holdt de på med oppstilling. For et HV-befal som meg, blir jeg litt uggen, men dette er stas for ungene. Pga diagnosen sin, får han aldri gå førstegangstjeneste likevel og HV-ungdommen finnes ikke mer... så da får han tøffe seg her istedenfor.

Etter en hektisk korpshelg var det ungemos jeg leverte i morges og sikkert nærmere purè jeg må hente i ettermiddag. Så kos. Og da har han i hvert fall ikke sittet og glant i en skjerm...

Til helgen blir det familietur med gode venner. Og før vi aner det, må vi fyre med ved.

søndag 26. juni 2016

Forsmedelig

Litt som dette

I går var det nydelig vær her jeg bor. Jeg skulle et ærend for å kjøpe en bursdagsgave og da jeg var ferdig med det, tenkte jeg det var tid for årets første softis.

Inn på en hyggelig kiosk og bestilte softis med krokanstrø. Kjeks eller beger? Kjeks såklart. 
Vel ute av kiosken, tok jeg turen mot torget, der det satt massevis av mennesker i den fine sommersolen. Så... softisen var gigantisk. Den var diger og tung, og det er jo alltid hyggelig å få verdens største is. Kan det noen gang bli for mye is, liksom? 

Normalt ikke, men for kjeksen. Verdens største softis, hang nemlig over kanten på verdens tynneste iskjeks. Hvis du tenker deg hvor travelt man får det når små barn spiser is som renner overalt og hele tiden og de får liksom ikke slikket det i seg fort nok... vel, der har du meg. Voksen og fin og med en diger is som smeltet fortere enn snø på taket i påsken.
Iskjeksen knakk og jeg holdt så godt jeg kunne, mens jeg slikket og slikket (og isen smakte nydelig den) og kom meg tilbake i kiosken og fikk bedt om et beger. 

Med is i hele fjeset, iskliss over hele meg, lusket meg meg avgårde med isen i et beger og en skje til å spise den med.

Men en god is og en fin sommerdag var det!

onsdag 15. juni 2016

En tidlig morgen


Onsdag morgen. PT-timen er booket om til i morgen. Mann skal på jobb og barn skal på skolen. Jeg har ingen planer, noe som betyr fred og ro og huset for meg selv. Det passer veldig godt, siden jeg har brukt natten på å fly oppe med magesmerter, sikkert pga noe jeg har spist.

Vekkerklokken ringer og far står opp. Så vekker han meg, for ingen jobb i dag likevel. Så jeg går for å vekke han som snart begynner sommerferien. Han vil ikke stå opp.
En liten stund senere står jeg og gjesper kjeven ut av ledd på kjøkkenet og smører frokost og matpakke og setter på kaffen.
Alene i et stille hus.
Jeg var den eneste som ikke hadde planer og måtte stå opp i dag. De som skulle det, ligger og grynter i sengene sine.
*føler meg lurt*



mandag 9. mai 2016

Kjære mamma.

Kjære mamma. Du som har et fantastisk barn som du elsker overalt. Du ser alle dets ferdigheter og kvaliteter, kjærlighet og omsorg for sine. Kanskje du ser utfordringer også, men det har jo alle barn. Du veileder og elsker barnet ditt, rettleder og lærer det dine verdier. Forhåpentligvis snakker dere sammen, om lekser og andre barn, fritidsaktiviteter. Kanskje han eller hun forteller om en raring på skolen, urettferdig tilsnakk fra en lærer. Og muligens hører du om en situasjon hvor du stusser litt, dette rimer ikke helt med ditt barn. Du ser på barnet ditt etter det har sovnet om kvelden, der det ligger fredelig i sengen sin, med runde barnekinn enda ungdommen nærmer seg med skarpere kanter. Du elsker barnet ditt overalt på jord. Du vil forsvare det med alt du har. Selvsagt gjør du det. Så når skolen ringer deg og forteller at ditt barn, sammen med noen andre barn, har plaget og ertet en på skolen over lang tid, er det vanskelig å ta innover seg. Du sier du skal snakke med barnet ditt. Kanskje gjør du det, kanskje skyver du det tilside og tenker at det var et engangstilfelle, at "over lang tid" er overdrevet og at barn er barn. Du deltar på alle skolens arrangementer om mobbing og psykososial helse, så du har jo fått markert at du er mot mobbing og sånt. Men la oss være ærlige. Ingen er jo for mobbing. Vi bare har litt ulike oppfatninger av hva som er mobbing og ikke.

Jeg er også mamma. Jeg elsker barnet mitt over alt på denne jord. Jeg vil forsvare ham mot alt vondt i verden. Men det kan jeg ikke. For det vonde er på skolen. Ja, han har ekstra utfordringer, som er tøffe nok når skolehverdagen går på skinner. Når han møter ekstrabelastninger er det ekstra tøft. Da har jeg en gutt som må sove to-tre timer når han kommer hjem fra skolen, for i det hele tatt makte å sette seg ved middagsbordet.
Vi kan ha noen kvelder hvor vi sitter og trøster og snakker med en tiåring i timesvis fordi han kan sitte og hulke og hyle frustrert om hverandre fordi han ikke vil på skolen. Han er kreativ og foreslår skyping av undervisning, hjemmeskole, nettskole etc. i ren fortvilelse. Bare han slipper å gå på skolen.
Dette er en faglig sterk unge, som er aktiv i timen, scorer høyt på prøver og som elsker å lære.
Han elsker bare ikke å være der han blir plaget.
Han er åpen om sine utfordringer. Det blir brukt mot ham på skolen, hver dag. De som plager er jo fullt informert om hans svakheter.
Min unge får vite at skolen følger med, han er beskyttet i friminutt og har steder å være og mennesker å snakke med. Vi, som foreldre, har lovet å passe på ham. Det klarer vi jo ikke. Fordi du, kjære mamma (og eller pappa) har en holdning om at barn er barn og litt må de jo tåle.

Jeg kan fortelle at min sønn, tåler ikke litt. Han tåler jævlig mye! Han tåler mer enn oss alle tilsammen. Hver dag! Jeg kan fortelle at han føler seg sviktet av skole og foreldre - uansett hva vi gjør og hvor mye. Min lille gutt som jeg helst bare vil holde på fanget og stryke på må jeg slippe ut hver dag. Jeg må snakke opp skolen, jeg må la være å snakke dritt om andre unger (akkurat der har vi slakket litt), jeg må sende min gutt avgårde til ditt barn. Ditt barn som kanskje ikke slår og klyper, men som gjør narr av og gjør ting den vet terroriserer mitt barn. Joda, de vet, for mitt barn har fortalt hva han plages av.

I dag, kjære mamma, har jeg fridag. Jeg kan ikke jobbe full tid, jeg må nemlig store deler av arbeidsuken, være hjemme i beredskap. Min sønn tåler nemlig så altfor mye, men det kan bli fullt for ham også, og da går han sin vei. Fjerner seg fra situasjonen som ditt barn bare synes at "såpass må han tåle". Til nå har han bare gått hjem. Jeg har en isende frykt for at han en gang tar en annen retning.

Mitt barn har også runde barnekinn når han sover. Han sover bare ikke så fredelig, for han har mye mareritt. Om skolen. Om ditt barn og hans eller hennes venner. Han er mamma og pappas elskede gutt. Som vi hver skoledag må sende i krigen.
Barn er barn og såpass må de tåle, men hvor mye er såpass?
Mammahjertet blør.
Jeg ville bare at du skal vite dette.


søndag 17. april 2016

Bienes historie


Så har også jeg lest Bienes Historie av Maja Lunde. Jeg er sikkert sent ute, men det får nå være. Uansett, jeg er betatt. En utrolig fengslende bok som forteller en fascinerende og ikke minst viktig historie. Om bier, hvor viktig de er for oss og verden.
Og om familie, foreldre og barn, og om å se hverandre og bli sett.




Forlagets omtale:

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider medhåndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. "Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet. 

mandag 4. april 2016

Å pynte på seg selv.

De aller fleste jeg kjenner, pynter på seg selv. Ok, damer, i det minste. Vi farger håret for å få vekk det grå og fargeløse. Vi sminker oss, og bruker penger på klær som forhåpentligvis er kledelig og passende.

De fleste av oss bryr oss om hvordan vi tar oss ut - med mer eller mindre vekslende hell...
Selv trening handler ofte om hvordan vi fremstår. God form er flott. Enda bedre er det med veltrente armer og muskuløse lår. I min alder handler det ikke lenger om å bli syltynn lenger, heldigvis. Kanskje det er en tapt kamp i alle fall... 

Det jeg merker, nå når årene triller avgårde, er at jeg har blitt mer åpen for nye måter å pynte seg på. Jeg har ikke helt vurdert å dra på leppene så jeg blir seende ut som en sugedokke enda. Neida... men jeg ble veldig lokket av halv pris på vipper... jeg har ikke lenger lange, mørke øyevipper og har ikke brukt maskara på flere år. Men kanskje jeg skulle prøve en sånn vippe-extension?

Det blir rund dag på høsten, til da skal jeg ha både muskuløse armer, ny tatovering og blått hår, så hvorfor ikke?


Erfaring? Hva synes du? Blir det for desperat for en gammel kåne?