fredag 31. desember 2010

2010 møter 2011

Nyttårsaften 2010
Nyttårsaften er ikke alltid bare fest og moro. Det er også nylonstrømper som fryser fast i leggene når man bare MÅ ut, champagne som for en stor del er oppskrytt og litt formye rødvin... men det er også hyggelig samvær med venner, hverandre og jeg kjenner det er godt å være såpass voksen at man ikke har det ultimate-fest-jaget lenger.

Gunnar Sønsteby er en mann jeg er glad for å kjenne.
I år skal vi være hjemme hos oss med gode venner og kalkun skal stekes og vi får tidlige gjester og vi lager mat og dekker bord sammen. I morgen drikker vi morgenkaffe sammen og dette er noe vi setter stor pris på.

I januar var jeg og mamma i London. Det var fint. Og gjentas i april i år.
Funksjonær på skirenn som vanlig - denne gangen Holmenkollen Skimaraton.
Årsskifte er også tid for ettertanke, en oppsummering,vareopptelling...nye løfter... Jeg har i 2010 ikke blitt supersprek, tynn, pen, snekret lister på badet, ryddet i boden, klesskapet, alltid vært blid og positiv og bla bla bla... det ble ikke sånn i 2009, 2008...hvorfor skal jeg stresse med det i 2011. Å våkne opp hver dag og tenke man skal gjøre det beste ut av dagen, tror jeg på. Det må man forsøke å leve etter.Og å telle fem gode ting i livet sitt før man sovner om kvelden.



En klok kvinne skrev forleden:

Rett før nyttår har jeg lagertelling over alt jeg er takknemlig for. Alt jeg har oppnådd. Alle positive sjeler som har rørt meg. Og ikke minst: hva som skal kjennetegne det nye året. Det går ikke på hva jeg ønsker at verden skal gi til meg, men hva jeg kan gi til verden.
Det er en god måte å avslutte det gamle året på og starte det nye.


Dette synes jeg var så godt skrevet at jeg ikke bryr meg om å omformulere det ytterligere. Jeg tenker langt på vei likt, om jeg ikke klarte formulere det selv. Det er en del ting jeg må ta grep om i året som kommer, både ute og hjemme, for å si det sånn. Jeg gleder meg til å ta fatt, jeg gjør det. Selv om noe blir en litt ensom arbeidsøkt.

Vi brukte mye av 2010 på helsen til femår, det skal vi fortsette med og be om at vi slipper med dette. Andre sliter med virkelig helt andre ting hva gjelder barns helse og vi sender en bønn til dem også.
 


Russejubileum.
Illustreres med bilde av drikke siden det er et godt bilde på altfor mye drikke og altfor mange ikkeflatterende bilder av meg selv, samt at det var mye gammelt folk der altså... ehem...


Ellers begynte jeg å blogge i 2010. Å si det er en gammel drøm... vel, det er kanskje å dra den litt langt,men jeg har tenkt på det lenge. Bladde i 2009 bilder og fant bilder jeg helt klart hadde tenkt på med blogging i tankene... men det var jo bare å kaste seg uti det. Og jeg koser meg og kommer fortsatt til åblogge i 2011.
Føler  fortsatt ikke for å kategorisere meg som mer enn en hverdagsblogg... litt sånn samling-i-bånn om det jeg er opptatt av der og da - her og nå. Og noen måneders blogging gjør en ikke til veteran... 

Ganske tidlig skrev jeg dette innlegget lett spørrende om en verden jeg ikke kjente.

Senere beveget jeg meg veldig inn på "mammablogging".

Opplysningsblogging om noe jeg brenner for siden det er au å ikke vite.

Samfunnsbevisst



Blogging om gode venner, her fra jentetur til Palma i september.

Vi fikk et nytt familiemedlem i oktober. Helge bor fortsatt hos oss i boksen sin på veggen.

Hverdag på sitt mest effektive. Familiedirektør mor med sms som hjelpemiddel er uslåelig.

Litt krenket og refsende her...



Kretasommer blir det nok i 2011 også.

Joda, jeg skal nok komme med en kommentar eller to å året som kommer også.
Venner og familie er og vil fortsatt være det viktigste.
Gjøre sitt beste og greieste. Og be om god helse og fortsatt frihet for oss selv og andre..

Ønsker hver og en av dere en fin nyttårshelg og et godt 2011.

torsdag 30. desember 2010

Julebukker

Blånisse på vei ut...
Det er romjul og julebukktid. Vi utstyrte ikke barna med skinn og horn og sånn, men smånisser gjør nytten. De var imponerende flinke til å synge med jevn enighet om hvilken sang som skulle synges når de utvalgte dørene ble åpnet, og jeg håper noen fikk en varm opplevelse på en kald vinterkveld. Det var fler enn moren som gikk i knestående da det ble sunget "Et barn er født i Betlehem" for full hals og det runget "ALLEEEELUJAAAA"  over hele området.
Dette var moro og en tradisjon er etablert.

O jul med din glede...!
   

Romjulstanker - om liv og død

De helligste juledagene er over. Mange av oss har jobbet og selv om julen har aketurer, hvite duker på alle bord, nesten fri tilgang på godsaker i form av pålegg og kaker, så var det litt lite fri. Jeg har slitt med pc og øyne og sånn, derfor også hatt svært få turer i bloggernes verden, inkludert min egen.  

Men et skikkelig nyttårsinnlegg  skulle det nå bli. Og det skal det, men plutselig er det et annet som  trenger seg på først. Livet er forgjengelig. Ingen nyhet... men jeg er ikke den første som blir overrasket over akkurat det av og til. Enkelte ting gjør vondt å tenke på.

Alder til tross, det er som kjent bare et tall... eller...? Plutselig er man i den generasjonen som selv blir syke - og dør. Vi har såvidt vennet oss til at besteforeldre er borte, nå er det foreldregenerasjonens tur. Mennesker på min alder blir foreldre og besteforeldre om hverandre. Det er vondt. Det er forferdelig vondt når en småbarnspappa dør. Det er vondt for barn og søsken og all familie - og venner. Unge pappaer skal ikke dø.
Samtidig... er alder bare et tall? Sånn egentlig? 

Dette er en rar post, for det jeg tenker på er rart. Det er veldig rart å vite at en jeg har vokst opp med ikke er mer. Og selv om kontakten var borte i mange år, så ble den gjenopptatt etter at vi møttes i 17. maitoget. Han var en trofast leser av bloggen min. Det synes jeg var stas. Jeg fikk tilbakemeldinger via Facebook og satte stor pris på det. Han var blitt en flott mann og pappa. Han vil bli savnet av mange.

Med fare for altfor mye føleri på  nett som mange mener så mye om (inkludert meg selv) så skal en trofast leser få vite - hvor han enn er - at jeg tenker på ham. Og det som har skjedd har fått meg og mange andre til å tenke, noe jeg ser en verdi i. Det å leve hver dag. lære seg at det er i dag vi lever og kanskje ikke i morgen, gjør det ikke noe å slenge en tanke bortom i blant. 


Hvil i fred, Bård.
Gamle Tærud skole - et passende bilde i dag.
 

torsdag 23. desember 2010

God jul


Vi har ladet opp til jul med en svært avslappet holdning. Jeg har slitt med øynene i hele høst. Men pepperkaker er bakt og julegaver handlet. Grøt og gløgg og god jul med venner en ettermiddag og kveld før jul, er vel gjennomført - selv om husmoren snublet rundt. Det er lille julaften og juletreet skal med ærefrykt (med banning og søling og dunking og saging og auing - blir høytid av sånt!) slepes og bæres opp i en julepyntet stue. Det skal pyntes og lysene skal sjekkes. Så sier vi "åååå så fiiint" og/eller "hvorfor er ikke lysene sjekket før?" og den hvite, stivete duken skal legges på og kanskje blir det en tår i et glass på de voksne. Det eneste vi ser på tv er NRKs kvelden før kvelden og Grevinnen og Hovemesteren (blir liksom ikke julekos av opptaksepisoder av Criminal minds) og så er det jul.

Jeg ønsker hver og en av dere en gledelig jul. Jeg vet det ikke er slik for alle, likevel tillater jeg meg å håpe  og ønske at du har den julen du ønsker deg. At du som er alene ikke er ensom og at vi som feirer en veldig tradisjonell jul klarer å se at det er mange måter å feire jul på. Jeg håper julestemningen har tatt et grep om dere der ute. 

Gode ønsker sendes dere alle. 

onsdag 22. desember 2010

Pepperkakepynting

Litt slengt ut på sidelinjen, men en kort post med bilder av pepperkakepyntingen.Hvor den store gleden er å få snafse nonstop...





fredag 17. desember 2010

Julekaffe

Julestemning i kaffen. Sånt gjør meg glad!

Og den var veldig god. Det blir julen også.

onsdag 15. desember 2010

Julekuler og julekonsert

Det har vært en høst preget av mye øyestæsj for min del. Og øyne som skinnende, røde julekuler, gjør ikke at jeg får veldig lyst til å gå ut blant folk. Samtidig skal man ikke la slike ting stoppe seg heller. Og så, mens jeg synes synd på meg selv og lurer på om jeg skal gå på en konsert denne uken som jeg har gledet meg til lenge, så kom verdens hyggeligste hilsen fra en kollega. Er de ikke bare utrolig fine? Og tenk at det finnes så søte mennesker? Tusen takk!


Og konsert ble det.
HV-02 inviterte til sin årlige julekonsert i Oslo Domkirke. Det var En nydelig aften hvor vi ble traktert med de herligste musikkestykker av ny og gammel dato, av klassisk og moderne. Og de vi hørte var HV-02 musikken, Forsvarets stabsmusikkorps messingensemble (verdens beste) og Forsvarets stabsmusikkorps blåseoktett. I tillegg var solist Eva Lunde hjemme på juleferie og sang som en engel og så ut som en engel...Vakkert vakkert.

Fra nyrestaurert takmaleri i Domkirken.
Foto: Oslo domkirke
For en herlig kveld med gode opplevelser. Selv om det klør i ævva.
En førjulskveld for tid, samvær med venner, gode musikkopplevelser.

tirsdag 14. desember 2010

Mamma, dette får du ikke til jul.

Og det er kanskje like greit. Men jeg fant altså endelig den perfekte julegaven til deg som har alt. En skilpadde. Ikke en levende en, men en som kan skli rett inn i samlingen din av forstenete, støpte, nye, gamle, keramiske-som-flytter-på-seg skilpadder.
Nemlig en utstoppet en.
Jeg sendte mail. Og ventet. Og ventet. I spenning.
Med litt erfaring fra finn.no så vet jeg at man av og til ikke får svar og sjelden napp på spesielle ting. Men jeg håpet fortsatt. Og endelig fikk jeg svar. Joda, skilpadden var min den. Om jeg bare kunne betale inn 1850 kroner på en konto. For denne skilpadden er ikke i Norge, men et annet sted på et tollager og slett ikke i en leilighet i Oslo som vi skulle tro.
Ikke at du ikke er verdt 1850,- i julegave altså, mutter, men når vi snakker utstoppete dyr og det sikkert er ulovlig, er det biokriminalitet det heter...? Og jeg ikke skulle kjøpe, men få den og jeg egentlig synes hele dyret var kjempeekkelt... så tror jeg vi dropper det. Du skal få noe annet. Og så får du heller tenke på hvilken fantastisk julaften dette ville blitt om den hadde vært i en leilighet i Oslo og jeg virkelig hadde fått kloa i den skilpadden, ca. 1 meter lang og med svært levende øyne.
Tenker det hadde toppet gaveutdelingen, jeg!

Bildet av en utstoppet skilpadde var nemlig dritekkelt og ved nærmere ettertanke ikke noe jeg ønsket å ha på bloggen min, derfor denne søte i plysj.
I ettertid kan jeg også berette at annonsen er fjernet fra finn.no og den har også stått på rubrikk.no - så her er det ugler i mosen... om man ikke skal si skilpadde på "tollager"....

Last Christmas og strålende julerøde øyne

Ja, her er mor i gang igjen. Med øyne runde og hovne som en nissemor rundt maven og en rødfarge som er en blank julekule verdig. Hele høsten har vært sterkt preget av "ævv i ævva" som vi sier her jeg bor.
Jeg har vært linsebruker i opptil flere tiår og er nå motvillig brillebruker igjen... så her blir det redusert nettbruk en liten stund, det får holde med det jeg gjør i kontortiden.
Men vi kan jo nyte litt god musikk for det? Fra den tiden vi trodde George var hetero og alle hadde fønsveis.


søndag 12. desember 2010

Jenter og gutter - og tre lys i dag

Min sønn har av og til kommet hjem med bestemte utsagn om hva jenter og gutter kan leke, med gjøre, kle på seg etc. Nei, han får ikke rosa sykkel med glitterdusker, jeg er kanskje reaksjonær der... men utover det, så får han vel gjøre hva han vil, mener jeg... Og vi har et ønske om at han skla få være barn og gjøre det han har lyst til.
Men ute i den store verden, der er det også påvirkning.
I morges, i morgenmørket og før mor hadde fått kaffe, så erklærte han at han ville bli jente. Mor samler seg, lengter etter et koffeinsjokk og spør hvorfor. Her er det stor forventning til i morgen og det første Luciatoget han skal gå i. Så jeg tenkte kanskje at han også ville gå først... naturlig nok, hvem vil ikke være Lucia?
Men neida, det var for å kunne slå hjul.Tre søte jenter ble navngitte som elegante mestrere av denne slåhjul-kunsten... vi snakket litt om hvorfor de kunne slå hjul (har øvd) og at ikke alle jenter kan slå hjul (moren hans) og så snakket vi om at jenter og gutter kan alle lære seg å slå hjul om de bare øver.
Men poden var ikke overbevist, Han var jo gutt og gutter bokser. (!)... så vi måtte snakke om at alle kan bokse, også jenter, og de kan bli gode om de bare øver seg.
Stadig ikke overbevist.
Så i dag morges i halv syv tiden, før kaffe og barne-tv, satt jeg sammen med femår, pålogget youtube og sammen beundret vi Espen Jansen i fristil og Cecilie Brækhus i en hel omgang.
Jeg håper det hjalp. Det vil vise seg..

Så i dag tenner vi tre lys. 
For en god venninne som har fortalt meg noe veldig hyggelig.
For Maja som må bli frisk.
Og for at barn - i form av gutter og jenter - skal få gjøre og oppnå det de vil og det de bestemmer seg for, og foreldrene deres som måtte støtte dem i dette.

Foto: adressa.no

fredag 10. desember 2010

Mer Love Actually

Jeg får altså ikke delt fra youtube - men jeg kan jo linke. Som også har noe sært så jeg får ikke gjort det så pent... men mangler du løøøøv i hjertet og julestemning, så ta deg likevel en titt, så kanskje den kommer!
http://www.youtube.com/watch?v=XVSmT4nNEkQ

Love actually

For oss er dette årets julefilm. Hvert år, en førjulslørdag, så kryper vi oppi sofaen med noe godt i glasset og skålen og nærer sterk tvil om at det virkelig er ett år siden sist. Det er blitt en tradisjon og vi gleder oss til den og koser oss med den. Hvert år så oppdager vi nye ting, nye replikker, og vi ler på de samme stedene og fylles av en "warm, fuzzy feeling" for å si det på godt norsk. Dette er A-laget av britiske skuespillere som serverer oss den ene favorittscenen etter den andre. Det er vanskelig å trekke ut bare en... men jeg venter alltid på Sam som trommer mens Joanna synger fletta av de fleste... og når statsministeren står og fomler frem sitt første kyss i kulissene... aaahh...

Vi har sett den i år. Har du?
Fantastisk scene. Skjønt, det beste kommer rett før.
Hva skal man si... mmmm
Å, kjære... blir det søtere?

torsdag 9. desember 2010

Å være fem år...



En hard klump med pepperkakedeig, ble av femår kjevlet ut så mye helt selv. Klart han klarer!
  ... er en runddans av stolthet over å være fem år, å klare ting, være stor. Som femår hos oss i går sa; jeg er fem år og forstår alt, jeg, mamma.
Men så kommer det nedturer.
For stoltheten varer akkurat til det stilles femårskrav. For det må også stilles høyere krav. Om trekvart år er det en vimsete femåring som skal begynne på skolen og allerede nå må kravene skjerpes og kompetansen hans økes.
Det møter motstand. Selvsagt.


Det er ikke nødvendigvis så kjempelett å være voksen alltid heller. Selv vi voksne blir av og til kvalm av krav og mas og vil bare være små og krype inntil eller oppi og bare la verden leve sitt eget liv. Så er det egentlig vanskelig å forstå at en femåring kan få nok av og til også? Ikke egentlig. En femåring er også et menneske, om enn et lite et som har levd ikke så lenge.

Så får man bare skille mellom femåringens "klarer ikke, jeg trenger hjelp" og "gidder ikke, gjør det for meg" - forsøke få tak i hva som biter og fortsette å være så gode foreldre som vi klarer. Og ikke ha dårlig dag på jobb fordi om man har brukt morgenen på å krangle med det kjæreste mennesket man har i livet sitt.

onsdag 8. desember 2010

John Lennons Woman

Denne sangen vil jeg dere skal høre i dag. I anledning 30-årsdagen for at John Lennon ble drept. Han har laget en lang rekke nydelige og gode sanger. Dette er den fineste jeg vet.
Værsågod, her får du Woman.




Edit: jeg forbinder egentlig jubileum med noe festlig - markering, eller dag passet bedre kom jeg på her sånn på ettermiddagen. 30-år siden en tragisk hendelse skal ikke kalles jubileum

tirsdag 7. desember 2010

7. desember



Og her i huset er de tradisjonelle juleforberedelsene ganske fraværende. Men kosen, roen, stemningen, det er vi gode på. Mye settes på hold på grunn av bursdag første adventshelgen. Men da hadde vi allerede begynte å finne frem lys, engler, kosen og roen. Og nå sitter vi litt for ofte i sofaen full av saueskinn og ser på Månetoppen og leser Månetoppboken og spiser klementiner og koser oss veldig.

Det skal vi fortsette med.

Men gutten min skal slippe at juleforberedelser er synonymt med barnehagen også, så her får vi finne en mellomting og være strålende fornøyd med det. En dag skal jeg skrive en bloggpost om at tidsklemma ikke er noe for meg, men i dag nøyer jeg meg med å si at julestress ikke er noe for meg. Noe skal jeg selvsagt gjøre.

Jeg skal steke pepperkaker

Jeg skal lage rømmesild

Jeg skal lage konfekt

Jeg skal skrive julekort

Jeg skal kjøpe julegaver

Jeg skal sikkert bake noen andre kaker og pusle med andre ting også. Det kommer etterhvert og det blir det vi rekker og har lyst til. Men barnet mitt skal også få oppleve juleforberedelser og lære ting hjemmefra. jeg er egentlig litt sånn husmoraktig av meg noen ganger, men det har vært så mange førjuler med stress og mas og masse jobbing og man er på hæla hele tiden og jeg orker ikke det. Jeg vil kose meg med adventskalender og lære meg sangene på Månetoppen istedenfor (og la være å irritere meg over hvor vanskelige de er å synge). I dag skal jeg på julekonsert i Jakobs kirke og lørdag er det teater, Jul i Blåfjell... jo julestemningen er det ikke noe å si på.

søndag 5. desember 2010

2. søndag i advent

Det er vinter utenfor. Nysnø, julelys, adventslys. Inne er det godt og varmt, vi har koselig besøk, te, aviser. Vi tenner to lys i dag.
Det ene er i dag for lille Elvis, fem uker. En deilig pelsdott som i romjulen kommer inn i storfamilien og omgangskretsen vår. Vi gleder oss til å bli kjent med deg. 

Det andre er for Maja som er i New York med familien sin og under en heftig kreftbehandling, Det er ikke sånn man skal tilbringe julen fem år gammel.
Du kan lese om Maja her.

Husk å gi blod, det er en fin ting å gjøre for Maja og andre i denne travle førjulstid. 



lørdag 4. desember 2010

Julekule

Jeg har fått tusket til meg en julekule. Dessverre kan jeg ikke skryte på meg å ha strikket den selv, den kom til meg under bordet - bokstavelig talt. Og jeg elsker den. Den koser seg hos huselgen (den med skuddsår i skinka).
Er den ikke bare utrolig fin?
  

Rosa og blå akebrett...

er overskriften på et debattinnlegg i Aftenposten i dag av Ingun Grimstad Klepp og Silje Skulstad, hhv. forskningsleder og vitenskapelig  assistent ved Statens institutt for forbruksforskning.
Jenteski

Jeg har lenge irritert meg. Rosa ski med pusekatter på (eller hva det er) og blå grrrr...tøffe-ski til gutter. I fjor skulle ungen for første gang få staver. Det eneste de hadde i den første butikken jeg var, var rosa. Ikke en gang på det området får barn være barn. De er blånisser og rosamafia fra fødsel og dette blir dyrket opp gjennom barndommen i alt de foretar seg.Jeg har tidligere ytret meg da debatten gikk om gutte- og jentebøker. Og har siden jeg fikk en gutt, snakket høyt og lenge om det store utvalget av jentetøy og tilsvarende dårlig utvalg av guttetøy. Nå har jeg funnet mine leverandører av denslags, så gutten min går fint kledd, han, synes jeg... men tilbake til rosa akebrett. 

Nei, vi vil ikke kjønnsdeling på sportsutstyr. Hvorfor skal vi ha det? Vi trenger det ikke? Og igjen; kan ikke barn på en eneste arena få være bran? MÅ de alltid være gutt eller jente?
Det er min vinkling på dette, selv om jeg vet debattinnlegget gikk på forbruk og arvemuligheter om man skulle få en av hver og sånn. Og javisst, hvilken jentunge vil vel ikke ha noe flott og rosa med blide tegninger på? Det hadde jeg villet hatt da jeg var jentunge - hvis jeg måtte-kunne velge mellom om det og en sinna blå-sort figur.
men jeg er ingen jentunge lenger. Jeg er mor og har en gutt som skal få lov å være gutt. For  all del. Men for det meste skal han få være barn enda noen år. 
Gutteski

 Bilder stjålet fra XXL selv om jeg ikke synes de nødvendigvis er de verste.

fredag 3. desember 2010

Invitasjoner - svarer du på dem?

foto: dittkort.no
Jeg undrer meg over at det går an, men erfarer stadig at, joda, det gjør det.
Den allmenne dannelsen hos folk går stadig nedover. Det virker som om folk flest ikke skiller på hverdag og fest, ikke har inne en viss mengde etikette i omgang med folk.
Det hender at jeg deltar i en middag som er av litt mer formell art enn tirsdagsgrøten hjemme. Og i en slik setting er det alltid en eller annen som klarer å dra ut stolen å sette seg før vertskapet eller hovedgjesten signaliserer at det er greit. Den gjennomsnittlige nordmann vet ikke hvordan man utbringer en skål (jeg mener ikke schjkåålll! på julebordet) og mange svarer ikke på invitasjoner.
Hvilket var egentlilg det jeg skulle ytre noe om i dag!

Du får en invitasjon. Det kan være til konfirmasjon, bryllup, tupperwareparty eller en barnebursdag. Uansett, vil de aller, aller fleste invitasjoner, be deg svare på den. Kommer du? Eller kommer du ikke? Enten det er det ene eller det andre, så er det veldig uhøflig (i min verden) å ikke svare. Å ignorere en invitasjon er arrogant og nedlatende. Samme hva du er bedt til, så er det noen som har tatt seg bryet med å arrangere noe, tenke på deg, skrive en invitasjon til deg. Det er helt greit å ikke ville komme, gidde å komme, det kan hende det ikke passer - men å ikke svare, det er undermåls! Visst kan man glemme, man skal tenke på det og så sklir det bare unna. Men det er ikke alltid sånn!


Ja, vi hadde nettopp barneselskap. I invitasjonen sto det "gi beskjed hvis du ikke kommer".
8 barn kom ikke. Og de hadde vi heller ikke hørt noe fra. 8 barn pluss eller minus er betydelig. Det betyr noe i mengden mat og i andre foreberedelser til selskap. 8 barn har ikke fått omgangsyke samme dag... selv da går det faktisk også an å sende en melding.
Det var nok barn, det var ikke det og vi hadde en strålende discobursdag, men jeg satt altså og nok en gang undret meg over at folk ikke kan te seg. Dette var "bare" et barneselskap, men vi opplevde det samme i bryllupet vårt. Selv etter en hyggelig reminder var det faktisk noen som aldri svarte. Så hva er det med oss? Er vi for travle, egosentriske, driter vi i andre, er det oss folk driter i? Skal vi finne oss en ny crowd?

Svarer du på invitasjoner?

Lottenes julemøte

Lottenes julemøte er min juleavslutning - og jeg setter utrolig stor pris på den. Å samles rundt et bord med god spekemat, ta lodd og vinne søte, morsomme, gjennomtenkte og flotte gaver, gi pengene fra lotteriet til et godt formål, ønske jentene mine god jul, se lotter man kanskje ellers ikke ser så ofte, ta fri fra organisasjonsintriger og HV-saker - men likevel kunne sludre om det på en uformell måte (ikke at vi er veldig formelle ellers altså!) - det er kos og det er førjul og i år var ikke noe dårlige enn andre år.

Spekemat er vår tradisjon.

Tre lotter av den eldre årgang som har gitt og slitt og som jeg har usigelig stor respekt for!