Loppemarked

I helgen har det vært loppemarked. Dugnadene er ganske greie i korpset til duden. Det er ett loppemarked om våren og ett om høsten. Et av Norges største også faktisk.

Det er en slitsom helg. Fredag ettermiddag og kveld bæres det inn fra containere og pakkes opp og ryddes og rigges.

Lørdag morgen klokken 10, løper folk som gale inn. Mange rutinerte loppekunder, de vet hva de vil ha og hvor de finner det.
Dagen forløper stort sett i virrvarr og pruting, de fleste koselige og blide. Når markedet stenger, er det å hente flere varer i containere, rydde, kaste, rigge til. 
For oss ble det et fullverdig måltid fra McDonalds og føttene høyt...
I dag kreket vi oss opp, følte oss som 120 år i kroppen og dro avgårde. 

Igjen en morsom dag, fine folk.
Og ikke minst et fantastisk samhold med andre foreldre. Det er utrolig å se barna selv deltar, at de selger lodd og er med på avdelingene med vester og pengevesker. Det er flott å se hvordan de selv bidrar til inntekter for sin egen fritidsinteresse.

Når undertegnede nå en gang har omgåttes masse folk, så villle det ikke være helt meg uten litt furting og snurping. For eksempel... når man går på loppis, så skjønner jeg at man vil se hva som er inni esker, pakke opp soveposer og se hvordan ting ser ut. Det jeg ikke forstår, er at man bare slenger det fra seg og endatil tråkker på det etterpå. Jeg forstår heller ikke hva slags skatter man tror kan åpenbare seg i en eske med spillekort.

Legger ved en kul film fra lørdagen. Jaggu fikk ikke jeg bli med på filmen også...

Fin lottehelg

Som alltid når lottene samles, så er det hektisk, innholdsrikt og konstruktivt. I tillegg er det sosialt og veldig trivelig. Jeg er stolt at å være lotte og alt hva det står for og innebærer. Men jeg er også stolt av lottene. Vi står sammen. Sammen for hverandre og sammen utad. Et kvinnenettverk som er unikt. Takk jenter for nok en stor helg!

Trippelkonferanse

Dette er en konferanse som Norges lotteforbund avholder hvert år på Værnes. da samles ledere, presse- og informasjonslotter, samt distriktslottene (kontaktene mellom foreninger og HV-disktriktet) til tre dager med kursing, opplæring, drøftinger og planlegging av forbundets og foreningenes fremtid. For eksempel er siste tidens forsvarspolitiske oppslag, i særdeleshet om Heimevernet og dets gjøren og laden, er diskusjoner som påvirker oss. Dette er saker som er viktige for oss å ta i betraktning med tanke på hvordan vi innretter oss fremover.

Det er ingen vedtaksdyktig samling i helgen, men godt å treffes likevel. Det er landsmøte til sommeren og jeg føler meg sikker på at det blir noen saker som blir luftet i forkant av det.
 
Så i helgen er jeg med jentene mine. Det blir fint.

Frivillighet - ildsjeler

I sommer besøkte jeg for første gang Stavneset fyr. Det ligger på nordøstsiden Averøya, med god oversikt langt ut i havet - og rett over til Kristiansund. Det var svært grei atkomst, vi parkerte en kilometer eller noe ånt unna (nesten oppi noen sommerhus) og så var det flott sti, eller nesten gangvei, ut til sjøen der vi fant fyret. På hele området var det tilrettelagt for sånne som oss. Og oss var fire voksne og to barn (i veldig hopp og sprett og løp-alder). Noe har selvsagt vært der fra  det ble fyr, det sier seg selv, men endel var også gjort i stand for familieutflukter i nyere tid. Det var fikset trapper og plattinger og benker, og neste gang blir det en mer omfattende formiddagsutflukt med en matkurv og kanskje en bok. Det var lune steder å sitte og lese, drømme, se utover havet...

Denne opplevelsen fikk jeg og familien min i sommer, fordi noen syntes jeg skulle få det. En venneforening som har lagt ned enormt med dugnadstimer, som stiller opp i helgene med salg av kaffe og vafler, som sørger for liv på fyret med spel og turmål. Det er snekring og vedlikehold og der seiler jeg inn som turist og nyter godt av all denne innsatsen. Takk! 

Takk for at det finnes ildsjeler, historieinteresserte, samfunnsbevisste mennesker som tar i ett tak for fellesskapet. I Aftenposten lørdag står det som de som gjør at du og jeg kan besøke Oscarsborg som et velholdt sted å se på opera eller gå på museum. Jeg tør påstå at i alle kommuner finnes det folk som gjør at kulturminnearven holdes levende i form av gårdskafèer, "dager", "spel, i disse dager har du kanskje vært på et Oslok-stevne? 

Også er det turløyper, sommer og vinter, skiterreng skal også vedlikeholdes. Der ligger det også enorme mengder dugnadstimer for at vi kan nyte herlige stier og løyper og noen har lagt noen planker over myra så vi kan gå tørrskodd over. 
Vi går videre til korps og idrett. Hvor mange dugnadstimer tror du sørger for musikken din 17. mai. Har du barn som sparker fotball vet du vel noe om hvor mye det koster.
Var du med på dugnad i borettslaget ditt, eller sameiet eller velforeningen der du bor? Eller var du av de som kjøpte seg fri? 
Jeg tror nemlig at å bidra til fellesskapet er bra og noe alle burde gjøre. På sitt vis, selvsagt. Det er ikke alle som kan og skal bidra med mange timer i uken til frivillig arbeid, men alle kan vi bidra litt her og der. Om du ikke vil dra på fjellet med Røde Kors i påsken, så kanskje du kan delta i kulissene? Lottene trenger også jenter som drifter organiasjonen, ikke bare er på HV-øvelse. Kanskje du kan være den som gjør at valg på foreldreutvalget i barnehagen blir et valg og ikke bare en formell overføring av makt. Og har du barn i skolen, så vet du hvor stusslig det hadde vært om det ikke var noen juleavslutning, sommerfest eller andre aktiviteter som baseres på at noen gidder.
Kanskje du ikke kan snekre benker på et fyr i havgapet eller er noe god til å bake boller. Men noe kan du også gjøre! Bidra til fellesskapet kan vi alle gjøre, på en eller annen måte.

Hva skal du gjøre nå når høstterminen begynner?

En HV-soldats bekjennelser

Debatten om Heimevernet har pågått i årevis. Bygger man i praksis ned styrken? Skal den inngå i Hærens styrker? Skal vi i det hele tatt ha et Heimevern? 

Jeg ble mobilisert inn i styrken før Den Store Omleggingen (eller nedbyggingen om du vil) i 2006. Da jeg ble innrullert i HV var slagordet Heimevernet overalt alltid. Så kom omleggingen og vi gikk inn i et nytt HV med nytt slagord; Verner Vokter Virker.
HV skal i dag verne viktige samfunnsinstitusjoner, vokte lokalsamfunn og virke mot terrorisme.
HV teller i dag 45.000, på papiret. Akkurat nå tilhører 3800 det som kalles innsatsstyrker.

Problemet til HV og oss som er der er at vi ikke får øve. Skal du og jeg bli gode i noe, enten det er løping, sykling, eller matematikk, så må vi øve. Øve, drille, øve og drille. HV-områdene har tradisjonelt øvd en gang i året, den såkalte Årets Trening. Da øver man sammen med området sitt, troppen sin og man øver på oppgaven sin. Da blir man god i samarbeid, man kjenner de man skal gjøre en jobb sammen med og man blir god til den jobben man skal gjøre.

Å frata et menneske, en soldat, muligheten til å øve på det det skal mestre til fingerspissene er virkelig ikke fint gjort, for å si det sånn. Dersom jeg for eksempel skulle bli utkalt til en skarp situasjon, har jeg til opplysning ikke trent på 6 år. Hvordan kan noen forvente at jeg skal kunne gjøre jobben min som korporal og troppsassistent så godt som jeg kunne ha gjort hvis jeg hadde fått trent. Ok, det gjør de kanskje ikke heller, og aldri har jeg gjort noen dårlig jobb som HV-soldat, det er ikke det, men her handler det om helt normal tankegang; skal du bli god så må du øve.

Jeg er aktiv som lotte. Som leder av Oslo lotteforening tar jeg oppdraget fra GIHV (Generalinspektøren for Heimevernet) på alvor; nemlig å få flere jenter inn i HV. I foreningen vår bruker vi mye tid og krefter på å rekruttere HV-personell. På den måten har jeg styr på utstyret mitt og uniformen min. Men andre har kanskje ikke en gang en uniform som passer. (Det kan skje endel med voksent folk sin kroppsbygning etter fylte 33...) Men altså, HV forventer at jeg skal kunne stille på et skarpt oppdrag ved behov. Med hva da? Og hva med de som har våpen? Jeg har IKKE våpen hjemme, mange har ikke det, men likevel. Jeg har rent filter i vernemasken min, men det er av personlig interesse. Det er ikke alle HV-soldater som bryr seg. HV bryr seg jo ikke om soldatene, hvorfor skal soldaten bry seg om HV?

Men det er en annen side i debatten. Det er det disse årvisse artiklene i alle aviser; sånn omtrent en uke eller to før Norway Cup. Da er det nemlig alltid en veldig travel familiefar med høy inntekt som intervjues med tårevåte øyne over at han må forlate jobb og familie i en hel uke for å gjøre en innsats på Landsskytterstevnet. Forsvaret og HV støtter kraftig opp om dette stevnet, og stevnet er selvsagt avhengig av mannskaper for å kunne avvikle arrangementet på en tilfredsstillende måte. Men det er ikke bra nok for en tøff HV-soldat, ser du. Han eller hun vil heller skyte og øve på skarpe situasjoner. Og selvsagt er det mye morsommere, jeg vet da vel det! Men til dere vil jeg si: Ok, det er kanskje ikke skytetrening og stridsteknikk i Sibo-anlegg. Men dere får sjekket utstyret deres. Dere får trent på samarbeid i troppen. Du som har lederutdanning får trent på å være leder. Her sitter det en korporal som ikke har trent på 6 år. Nei, jobbe som frivillig mannskaper er kanskje ikke verdens kuleste, men dere får trent - på viktige ting. 

God trening!

Jentecamp- høsten 2009

Lotter på tur - diverse bilder

Å være lotte er noe jeg har vært i mange år, siden 1998, faktisk. Det er lenge. Jeg har lært enormt mye disse årene; om meg selv, om forsvar og samfunn, og om andre mennesker. Jeg har også lært meg et godt stykke historie i tillegg til respekt og forståelse. Jeg skal legge ut litt bilder etterhvert av ting jeg og vi som lotter har gjort og vært med på.

Bildene her er fra det som het grunnkurs A den gang; en slags rekruttskole i komprimert utfoldelse. Vi var slitne og skikkelig mos, men jeg har bare gode minner.

Det andre bildet er fra Norges lotteforbunds 75-årsjubileum, da vi hadde æresvakt ved gravstedet til Jacobine Rye, grunnleggeren av lottebevegelsen i Norge, Foran ser vi er kjær lotte som i sin glansperiode  var Lottesjef og også mottok Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats som lotte, Trude Støve.

Norges Lotteforbund

Norges lotteforbund ble stiftet i 1928 av Jacobine Rye. Den gang het det Norske Kvinners Frivillige Verneplikt (NKFV).

De første årene gikk med til å spre lottetanken og å samle inn penger. Lottene arrangerte kurs for militære kokker, i gassvern og sanitet for sivilbefolkningen, og produserte sanitetsmateriell og militært vinterutstyr. Enkeltmannspakker var noe av det viktigste. Noen steder, som for eksempel i Trondheim, måtte man pakke 50 slike for i det hele tatt å kunne bli opptatt som lotte.

Senere ble NKFV til Norges lotteforbund, det gikk veien via makthavere og Heimvernet. Du kan lese mer om historikken på
http://www.lottene.no/

Samtidig kan du få med deg informasjon om dagens lotter.
En strømlinjeformet og moderne organisasjon for jenter i alle aldre. Norges lotteforbund er en sivil organisasjon som er en del av Totalforsvaret. Vi er interessert i forsvar og samfunn. Vi kan bidra i Heimevernet som vanlig mobiliserte, vi kan tre inn i FIGene til Sivilforsvaret. I tillegg er vi noen rever på sanitet og holder regelmessig sanitetskurs for blant annet HV-soldater.
Den utviklingen du opplever som lotte, vil jeg hevde du ikke får noen andre steder. Du vokser som menneske, mor, arbeidstaker, venninne... og som lotte gjør du en samfunnsnyttig innsats som trengs.

Velkommen som lotte!

Sanitetskvinnene

Norske kvinners sanitetsforening er noe jeg alltid har visst om. Min mormor og grandtante var sanitetskvinner. Jeg var med som barn og bandt fastelavnsris, blant annet. De lagde også andre ting som ble solgt på julemesser. Sanitetskvinnene jobber og jobber og samler inn penger til blant annet kvinnehelse. En organisasjon som ble stiftet i 1896 som iløpet av årene har overført milliardbeløp til samfunnet. Det er dem vi kan takk for at helsestasjoner for (mor) og barn i dag håndteres av det offentlige. Du kan lese mer på Og det er dem vi kan takk for at helsestasjoner for (mor) og barn i dag håndteres av det offentlige. Du kan lese mer på

http://www.sanitetskvinnene.no/

Grunnen til at jeg i dag trekker oppmerksomheten mot Sanitetskvinnene i dag, er et prosjekt som heter Min dag i dag som jeg fant gjennom Mammadamens blogg. Og som Anders har fått stor glede av da han var på Ekstremsportveko. (noen ganger oppdager man noe for første gang og på flere steder samtidig) Jeg smelter. Og vil være med og støtte. Jeg kan ikke bidra med noe annet enn et medlemskap, men det skal jeg jammen gjøre også. Jeg har i dag meldt meg inn som støttemedlem i Norske kvinners Sanitetsforening.

http://mindagidag.no/