Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.

Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!

Liten gutt med stort instrument

Det blir en spennende 17. mai for oss i år. Den første som korpsforeldre. Også den 17.maien med mest trøkk på oss foreldre. På skolen hos oss er det en oppgave pr. trinn, for å få avviklet det tradisjonelle arrangementet i skolegården.

Men altså, korps. Ingen av oss foreldre har noe korpserfaring, men det korpset poden spiller i, har fra dag 1 fremstått som svært profesjonelle. De gjør en kjempejobb med ungene som har en super progresjon og kan masse. Det beroliger også foreldre som når aspirantperioden er over, skal sende avgårde barnet på turer, ikke alltid med foreldre.
(Takk for far som er korpsassistent)

Vår sønn valgte seg tuba. Det var tuba han skulle spille i korpset. Han fikk tuba. 7 år og fiskebollemuskler fikk utlevert en skinnende blank og ny tuba. Tubalæreren hans sa på foreldresamtalen, at det han måtte tenke på når løftene ble tunge, det var at instrumentet vokser ikke, det er det gutten som gjør.

Nå nærmer det seg 17. mai (joda, det gjør det, selv om påsken knapt er over) og vi er spente. Duden er den yngste tubaisten i korpset, ever, og den minste. Gå-sele er dermed umulig å oppdrive. Det er forsøkt mikset og trikset, men det lander på sittesele hver gang. De små skal gå i tog, de skal spille. Og min unge skal slepe seg avgårde med et digert instrument med en ikke egnet sele. 

Verden er litt kjip for tubaisten nå. Det kreves mye muskler og ikke minst øvelse frem til nasjonaldagen.
Vi har frigjort oss fra 17.mai-arrangementplikter i den perioden spillingen og marsjeringen skal foregå. Jeg håper det blir en god opplevelse, til tross for kort rygg og mye horn.
Det er bare i år dette er et problem, og knekker ikke ryggen, knekker ikke spiriten heller.