Så er vi i gang igjen - følger du regler?

Det var lenge siden jeg var her. Sist med ødelagte tær... vel de er falt av og på bedringens vei.

Det har vært jul og nyttårsfeiring. Jeg synes det nye året har vært tøft for vennene  mine; flere har opplevd ting de skulle ha vært forskånet for. Selv er jeg happy go lucky og klager bare over småting.
Og store... hvis de treffer meg midt i.

Noe jeg tenker mye på om dagen, er regler.
Jeg har en gutt med Asperger syndrom. Vi må ha regler. Samtidig er han ekspert på å finne unntak for disse reglene for seg selv. "Jo, jeg vet at... men..."
Men det gjelder ikke bare aspergere. Jeg synes jeg ser overalt, at hvis reglene ikke passer, så bare overser vi dem.

Forleden leste jeg om en som ble helt rystet over at barnet hennes ikke fikk spise syltetøy i barnehagen. Mye kan sies om syltetøy og nugatti på matpakken - og det blir det! Men det var ikke poenget. Det er en regel i denne barnehagen om at det ikke er greit. Da må man jo bare rette seg etter det, ikke sant?! Har man satt seg inn i reglene i barnehagen, så vet man hva som gjelder.
Hva skal man da gjøre dersom man er uenig i gjeldende regler?
Ja, da er det bare å engasjere seg på foreldremøter, bli med i FAU etc. Det er den veien reglene endres. Ikke fordi noen velger å drite i dem.

Jeg jobber i butikk og vi gjør ganske mye for at kunden skal være fornøyd med klærne hun kjøper og trives i dem og bruke dem masse. Vi har ganske rause bytteregler, synes jeg - og strekker oss ikke så sjelden utover disse. Likevel er det alltid noen. Som ikke har brukt tøyet (som lukter mat og røyk og er dekket av kattehår), som vil bytte størrelse på et plagg vi ikke har osv.

Det er alltid en du kjenner som tar barnet sitt ureglementert ut i skoleåret "for ellers har vi ikke råd til å reise til syden". Neivel.
Jeg sier ikke at en middels smart unge på barneskolen faller utenfor samfunnet fordi han eller hun går glipp av en sommeravslutning eller noen dagers undervisning. Men et lettvint forhold til regler kan dytte englebarnet i hvilken som helst retning.

Jeg er ikke alltid perfekt. Senest i går kjørte jeg femten meter mot enveiskjøring - med barnet i bilen. Og ble heldigvis korrigert. Men hvis vår skole sier at de vil vi skal unngå sjokolade i matpakken, så respekterer jeg faktisk det. Det er ikke så vanskelig. Flere burde prøve det.

Syk...

Så sitter man her. Nesten midt på natten. Det er i hvert fall mørkt ute. Og i resten av huset... nesa, hodet, alt er helt tett. Likevel renner snørra. Det verker i tennene og kjeven, det har jeg lært meg er irriterte bihuler. Jeg har en deilig myk seng med nesten nytt sengetøy. Men der kan jeg ikke ligge for da får jeg ikke puste. Så da sitter man på kjøkkenet med en pakke kleenex det lukter støv av og en kopp kaffe.
Om en snau uke, har verdens fineste gutt fødselsdag. Det blir kalas både den ene og den andre dagen. Jeg skriver lister. Kakelister, handlelister, huskelister...

Jeg har ikke hatt en sykedag i den jobben jeg har. Migrene eller ei, jeg karrer meg på jobb. Nå kaster jeg inn håndkleet. Men vi får tro at dette forskjølelsesgreiene gir seg snart. Før det utvikler seg til det langt mer alvorlige manflu... 

Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.

Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!

Fly, alene, lille fugl...

Høsten er en ny start. Jeg elsker bokbind og spisse blyanter og nye antrekk. Det siste passer jo godt, man jobber jo i klesbutikk.

Guttungen er ikke veldig opptatt av bokbind og slikt, men selv kjører man vel på med en ny genser.
Nytt for ham i høst, er at mor skal utvikle viljen til å fikse morgenstellet selv. Passe tiden, smøre mat, kle på seg, pakke sekken... dette er såklart ting han kan, men det står på viljen. Ikke mulig å tvinge en asperger til å gjøre noe som helst. Da kan det gå skikkelig gæernt. Det er også sånn at asperger-kids ikke har "normal" følelse av sult. Og når han da velger å ikke spise hvis han må smøre selv, da blir det dårlig stemning. Det er kjempevanskelig for utenforstående å forstå dette. "Det er jo bare å..." Noe vi asperger-foreldre hører mye. 
Men en ny start, vi jobber med saken. Alt for at gjeldsarvingen skal bli litt mer løsrevet. Eller kanskje heller at mor kan løsrevet...

En annen ny start handler om trening. Jeg har hatt personlig trener i flere år. Han er nok ikke innmari imponert, men det går så godt jeg får til. Han kan være en brølende trener, men har foreløpig ikke giddet det med meg. Og det er ikke fordi det ikke er nødvendig.
Men nå, nå finnes ikke treningssenteret mer. Så hva nå? Skal jeg bli med over på reserveløsning, eller skal jeg ta meg selv i nakken og gjørra det sjæl?
Spørs om jeg ikke bare skal ta muligheten til å ha litt "fri" og ikke avtaler tidlig om morgenen som jeg sleper meg avgårde til.
Verst er det uansett for alle de flotte folkene som mister jobben sin...

Høsten er en ny start!

Foto: ICON Lillestrøm

De er ute og går.

Bleke og klamme skjermnisser er ute og går. Frivillig. I solen og den friske luften.
What's not to love?

Forsmedelig

Litt som dette

I går var det nydelig vær her jeg bor. Jeg skulle et ærend for å kjøpe en bursdagsgave og da jeg var ferdig med det, tenkte jeg det var tid for årets første softis.

Inn på en hyggelig kiosk og bestilte softis med krokanstrø. Kjeks eller beger? Kjeks såklart. 
Vel ute av kiosken, tok jeg turen mot torget, der det satt massevis av mennesker i den fine sommersolen. Så... softisen var gigantisk. Den var diger og tung, og det er jo alltid hyggelig å få verdens største is. Kan det noen gang bli for mye is, liksom? 

Normalt ikke, men for kjeksen. Verdens største softis, hang nemlig over kanten på verdens tynneste iskjeks. Hvis du tenker deg hvor travelt man får det når små barn spiser is som renner overalt og hele tiden og de får liksom ikke slikket det i seg fort nok... vel, der har du meg. Voksen og fin og med en diger is som smeltet fortere enn snø på taket i påsken.
Iskjeksen knakk og jeg holdt så godt jeg kunne, mens jeg slikket og slikket (og isen smakte nydelig den) og kom meg tilbake i kiosken og fikk bedt om et beger. 

Med is i hele fjeset, iskliss over hele meg, lusket meg meg avgårde med isen i et beger og en skje til å spise den med.

Men en god is og en fin sommerdag var det!

En tidlig morgen

Onsdag morgen. PT-timen er booket om til i morgen. Mann skal på jobb og barn skal på skolen. Jeg har ingen planer, noe som betyr fred og ro og huset for meg selv. Det passer veldig godt, siden jeg har brukt natten på å fly oppe med magesmerter, sikkert pga noe jeg har spist.

Vekkerklokken ringer og far står opp. Så vekker han meg, for ingen jobb i dag likevel. Så jeg går for å vekke han som snart begynner sommerferien. Han vil ikke stå opp.
En liten stund senere står jeg og gjesper kjeven ut av ledd på kjøkkenet og smører frokost og matpakke og setter på kaffen.
Alene i et stille hus.
Jeg var den eneste som ikke hadde planer og måtte stå opp i dag. De som skulle det, ligger og grynter i sengene sine.
*føler meg lurt*

Kjære mamma.

Kjære mamma. Du som har et fantastisk barn som du elsker overalt. Du ser alle dets ferdigheter og kvaliteter, kjærlighet og omsorg for sine. Kanskje du ser utfordringer også, men det har jo alle barn. Du veileder og elsker barnet ditt, rettleder og lærer det dine verdier. Forhåpentligvis snakker dere sammen, om lekser og andre barn, fritidsaktiviteter. Kanskje han eller hun forteller om en raring på skolen, urettferdig tilsnakk fra en lærer. Og muligens hører du om en situasjon hvor du stusser litt, dette rimer ikke helt med ditt barn. Du ser på barnet ditt etter det har sovnet om kvelden, der det ligger fredelig i sengen sin, med runde barnekinn enda ungdommen nærmer seg med skarpere kanter. Du elsker barnet ditt overalt på jord. Du vil forsvare det med alt du har. Selvsagt gjør du det. Så når skolen ringer deg og forteller at ditt barn, sammen med noen andre barn, har plaget og ertet en på skolen over lang tid, er det vanskelig å ta innover seg. Du sier du skal snakke med barnet ditt. Kanskje gjør du det, kanskje skyver du det tilside og tenker at det var et engangstilfelle, at "over lang tid" er overdrevet og at barn er barn. Du deltar på alle skolens arrangementer om mobbing og psykososial helse, så du har jo fått markert at du er mot mobbing og sånt. Men la oss være ærlige. Ingen er jo for mobbing. Vi bare har litt ulike oppfatninger av hva som er mobbing og ikke.

Jeg er også mamma. Jeg elsker barnet mitt over alt på denne jord. Jeg vil forsvare ham mot alt vondt i verden. Men det kan jeg ikke. For det vonde er på skolen. Ja, han har ekstra utfordringer, som er tøffe nok når skolehverdagen går på skinner. Når han møter ekstrabelastninger er det ekstra tøft. Da har jeg en gutt som må sove to-tre timer når han kommer hjem fra skolen, for i det hele tatt makte å sette seg ved middagsbordet.
Vi kan ha noen kvelder hvor vi sitter og trøster og snakker med en tiåring i timesvis fordi han kan sitte og hulke og hyle frustrert om hverandre fordi han ikke vil på skolen. Han er kreativ og foreslår skyping av undervisning, hjemmeskole, nettskole etc. i ren fortvilelse. Bare han slipper å gå på skolen.
Dette er en faglig sterk unge, som er aktiv i timen, scorer høyt på prøver og som elsker å lære.
Han elsker bare ikke å være der han blir plaget.
Han er åpen om sine utfordringer. Det blir brukt mot ham på skolen, hver dag. De som plager er jo fullt informert om hans svakheter.
Min unge får vite at skolen følger med, han er beskyttet i friminutt og har steder å være og mennesker å snakke med. Vi, som foreldre, har lovet å passe på ham. Det klarer vi jo ikke. Fordi du, kjære mamma (og eller pappa) har en holdning om at barn er barn og litt må de jo tåle.

Jeg kan fortelle at min sønn, tåler ikke litt. Han tåler jævlig mye! Han tåler mer enn oss alle tilsammen. Hver dag! Jeg kan fortelle at han føler seg sviktet av skole og foreldre - uansett hva vi gjør og hvor mye. Min lille gutt som jeg helst bare vil holde på fanget og stryke på må jeg slippe ut hver dag. Jeg må snakke opp skolen, jeg må la være å snakke dritt om andre unger (akkurat der har vi slakket litt), jeg må sende min gutt avgårde til ditt barn. Ditt barn som kanskje ikke slår og klyper, men som gjør narr av og gjør ting den vet terroriserer mitt barn. Joda, de vet, for mitt barn har fortalt hva han plages av.

I dag, kjære mamma, har jeg fridag. Jeg kan ikke jobbe full tid, jeg må nemlig store deler av arbeidsuken, være hjemme i beredskap. Min sønn tåler nemlig så altfor mye, men det kan bli fullt for ham også, og da går han sin vei. Fjerner seg fra situasjonen som ditt barn bare synes at "såpass må han tåle". Til nå har han bare gått hjem. Jeg har en isende frykt for at han en gang tar en annen retning.

Mitt barn har også runde barnekinn når han sover. Han sover bare ikke så fredelig, for han har mye mareritt. Om skolen. Om ditt barn og hans eller hennes venner. Han er mamma og pappas elskede gutt. Som vi hver skoledag må sende i krigen.
Barn er barn og såpass må de tåle, men hvor mye er såpass?
Mammahjertet blør.
Jeg ville bare at du skal vite dette.

Sjalusi

 

Sjalusi. Det stygge, grønne monsteret.
Kan man som voksen være sjalu? Utover av kjæresten flørter med bestevenninnen din?

Dvs det kan man sikkert, men er det greit? Må man ikke som voksen se litt fornuftig på det, og ikke helt tillate seg og la irrasjonelle følelser ligge. I det minste ikke la dem blomstre?

Som voksen, opplever jeg av og til sjalusi.  Sikkert mange andre også. Det kan være at jeg mister en samtalepartner fordi noen andre er kulere enn meg, at venner tilbringer tid med andre venner uten å inkludere meg/oss. Noe de så absolutt skal få lov til. Men må ikke jeg også få lov til å føle litt på det?
Vi har også et barn med spesielle behov og alt er ikke hjemme hos oss som hos alle andre. Jeg kan innimellom være så sjalu på de som har en mer "normal" hverdag, kan stille normale krav til mann og barn. Samtidig ville jeg jo ikke byttet med noen, det er ikke det. Det bare kniper litt innimellom.

Er sjalusi en følelse som vi alle har med oss og som må få eksistere og anerkjennes for å være hele som mennesker? Eller går det i kategorien "skjerp deg, hvor gammel er du egentlig?"

I-landsproblem

Fordi om Kirkens nødhjelp samler inn til vann og syriske barn fryser ihjel på vei fra krig og elendighet, så betyr ikke det at vi ikke har våre utfordringer her hjemme også. Eller?

I dag for eksempel, da ungen var sendt avgårde på skolen, skulle jeg se en episode av en tv-serie som sendes om natten. Og tror dere ikke den fordømrande GET-boksen hadde bestemt seg for å slutte å gjøre det den skulle?! Nå må harddisken formateres, noe vi ikke får til selv, så må vi vente på kundeservice. Jeg må gå på do i reklamepausene, å helsike, jeg må se reklamer... argh!

Men jeg ble i hvertfall poppis mamma og kone i dag, da jeg kom hjem til nerdene med verdens kuleste eggeglass i hvert fall!

(foto: Coolstuff.no)

Preburtale tiåringer...

... oi, det er en fest. Nå skal jeg ikke drite ut ungen min som finner dette innlegget om noen år... men det skjer mye for tiden og det tar mye plass og påvirker familien. Tiåringen er ikke i puberteten, men du verden som det nærmer seg.

Det er uren hud, kjærestedrama og uautoriserte søk på nett. Hormonene spretter og vi ser med glede og skrekk frem mot de neste årene.

Det er jo sånn at når man har barn, så er man inndelt i faser. Man er i babyfasen, småbarnsfasen... så kommer tenårene... og derimellom, når vi har barn på småskole- og mellomtrinnet - så henger vi litt i løse lufta. Jeg har savnet dette lenge. Jeg har en bok hjemme om "tweens" - de "between" småbarnsalderen og tenårene. Så må vi også legge på en diagnose, vi har bare ett barn og aner ikke hva som er vanlig og normalt og hva vi kan og bør forvente.

I alle fall... hos oss er vi på full fart i år vi nå skjønner kommer til å bli hektiske. Vi forsøker å være i forkant, men en bråmoden tiåring som mener vi må slappe av "for det er bra å lære ting tidlig", kom litt brått på.

Å ta seg selv på alvor

I det siste har et stadig tilbakevendende spørsmål dukket opp hos meg; Tar jeg meg selv på alvor?
Jeg mener, verdsetter jeg meg selv nok slik at jeg gjør det som er bra for meg og som jeg fortjener? Eller kaster jeg vrak på meg selv, saboterer meg selv? Får jeg som fortjent?
Det er lett å tenke at man fortjener en dag i sofaen og litt rause mengder med lørdagsgodt (på en tirsdag). Men er det virkelig det jeg fortjener? Eller fortjener jeg og kroppen og sjelen min en skikkelig treningsøkt, en lang søndagstur i andpusten gange og en frisk salat til middag fremfor ihjelgrillet kotelett?

Omgir jeg meg med mennesker som gir meg energi og glede? Eller er det sånn at jeg ofte gir og gir - og omgir meg med mennesker som bare tar?

Jeg tror nok de fleste av oss lever i en lett blanding - hvor det gjerne heller mer til den ene eller den andre siden... av det vi fortjener og har godt av.
Men jeg tror også mange - inkludert meg selv - kanskje ikke er så bevisst på dette. Og jeg er helt sikkert på at de fleste av oss kan bli flinkere til å tenke gjennom hva som er bra for oss. Både akkurat nå og over tid.

Tror ikke du også?

Dette er godt for meg. Burde gjøre mye mer av det!
Foto: ICON Lillestrøm

Telefonen miiihiin...

Jeg er på jobb og ser ut som om jeg er rammet av tics. Hele tiden går høyre hånden ned på rompa... men det er ikke hensikten. Hensikten er å forsikre meg om jeg fortsatt har telefonen min i baklommen. Hjemme fyker hånden min frem i løse luften og bråstopper, mens jeg leser videre i den tykke boken. Når jeg leser, så liker jeg å google og se bilder av byer jeg ikke har vært i, sjekke matretter etc som omtales i boken.

Sånn kan jeg fortsette... men saken er den at jeg hadde mobilen i baklommen. Og jeg glemte som vanlig det da jeg skulle på do. Det velkjente klasket av telefonen i gulvet kom ikke og jeg innså at det jeg har fryktet lenge, hadde skjedd. Telefonen lå i do.
Faenfaenfaen

Også mens gutta er på ferie da. Ingen å hyle til og med... men man har da fasttelefon. Som omtrent ikke har batteri... og dette skjer selvsagt også mens jeg har en masse finn-annonser ute. "Svarer kun på sms". Særlig.

Nei, jeg har ikke fått tørket den, skal prøve en stund til i ris. Sannsynligvis har jeg kortsluttet den... men jeg får alltid hjelp og støtte av windows-telefongutta på Facebook. Vi sære som ikke bruke i- og tror at android er bikkja til naboen...


Så oppdager jeg at Lumia fases ut av flere. I hvert fall i de karakteristiske fargene. Min første Nokia smarttelefon var i cyan. Love it! Men Microsoftstore har godt utvalg og det blir nok en cyan 640 på meg. Kraftig telefon, mer enn godt nok til mitt bruk. Og i cyan...


Ellers er det en feriefri sommer, med lite mammatid selv om gutta er borte. Nå kommer de hjem og det skal bli så fint. Du da? Ferietid?

Gutter med neglelakk

Ja... etter å ha stått på for gutters rett til langt hår, uten å få tyn for det... flytter vi oss over til neglelakk.

Min gutt er ikke særlig glad i å klippe negler. Og han tar gjerne diskusjonen på hvorfor jeg får ha lange negler, og neglelakk.

Så da fikk han vel ha neglelakk da... med litt snakk om at det nyttet ikke å komme hjem og klage på erting. Om neglelakk på kule duder ikke er helt ukjent, så er det ikke direkte vanlig da.

Han er på barnecamp denne uken og gruppen hans er oransje. Oransje neglelakk har jeg, bare mistet oversikten over hvor. Så da fikk han lete blant de andre. Tegninger av Spiderman og denslags, ble avslått. Men grønn hadde jeg, matchet My ID, så da ble det sånn.

Vi ble da fine?

PC-pute

Jeg sitter mye i sofaen med laptopen. Det er både varmt på lårene og klønete. Så jeg fant ut at skjærefjølene ikke lenger dugde og fikk meg en skikkelig pc-pute.

Det som jeg egentlig ikke visste hva het og som jeg kalte fangpute, ble en pc-pute fra http://www.littxtra.no/ - retro blomster.

Jeg liker denne butikken. Den er tuftet på sosial samvittighet. De hadde butikk på mitt nærsenter før, dessverre la de ned, så jeg ble veldig glad da jeg fant igjen de kule tingene på nett.

Men tilbake til pc-pute. For en fabelaktig oppfinnelse. Life is good. 

En fin onsdag i midten av mai

På hjul med veteraner.
8. mai

Vi har akkurat feiret 17. mai. For oss ble det en svært våt og kald affære... men som korpsmamma (selv om jeg gjør alt jeg kan for å fremheve og fremelske korpspappaen) ble det noen kilometer i tre grader pluss og styrtregn. Men dagen er flott å feire uansett. Bunaden passet og regnet gjorde skjorten misfarget og det har jeg fikset på.

Nå raser vi i vei... det er innspurten på barneskolen og vi raser avgårde mot mellomtrinnet. Guttungen blir kjempestor og vokser til en bestemt ung prins som ikke lar seg målbinde. Og i dag kom hjem og fortalte at han er prøvekjæreste med en søt jente. De skal evaluere etter en uke og bestemme seg om de skal fortsette å være kjærester. Kyssing forbudt. Ja, altså, helt ærlig...

Sommeren er på vei. Joda. I skrivende stund er det nesten 16 grader her hjemme. Og pinsen er om få dager. Som alltid her i huset kan vi ikke planlegge for mye. Vi må alltid se an formen til både liten og stor. Men mat må vi ha, jeg kan jo planlegge god spis... og jeg og liten kan dra på tur selv om ikke far virker. Vi er en ganske liten familie når en er nede for telling, blir god plass i bilen. Men vi gjør så godt vi kan.

Jeg har en hel del hagearbeid som må gjøres. Dørstokkmila er som en flomvoll... men noe må jeg se å få gjort. Klippe plenen for eksempel.

Det har også vært frigjøringsjubileum siden sist. Jeg håper alle har hatt like mye glede som meg, av seriene som har vært sendt på tv om Milorg, hverdagen under krigen, Kvinner i krig osv. Hvis dette er ukjent, sjekk Nrk og se om de ikke ligger klare for titting enda. Viktig historie. Og veldig nær historie, selv om det er lenge siden.

Nevroseskvetter

Nå når mor har begynt som butikkjomfru... Kroppen har fått sjokk. Stiv og støl i hele kroppen, særlig i korsryggen. Ja, også føttene. Jeg er ikke særlig formell av meg og tasser rundt i Converse. Ikke optimalt det, heller, men...

Så har jeg møtt igjen en gammel, indre kjenning; nevroseskvetteren. Jeg har alltid vært det. Er jeg et sted man ikke kan gå på do, må jeg. I mange år hadde det også med endometriose å gjøre... det ommøblerer litt på innsiden. 

I alle fall... å jobbe alene uten muligheten til å stikke av, gjør meg nevrotisk. Og fryktelig trengt. Er det ikke rart hvordan kroppen spiller oss puss etter puss og hvordan vi selv klarer å stresse oss selv? Det er ikke sånn at jeg flyr på do mange ganger i timen hjemme.
Og hva gjør jeg med det? Nei, jeg har ikke flaske på bakrommet. I begynnelsen inntok jeg ikke noe drikke, omtret hele dagen jeg skulle på jobb. Med det resultatet at når jeg ikke var på jobb, lå jeg hjemme med migrene. Logisk... men nå går det litt bedre. Jeg skal klare å lure kroppen min jeg. Den er vant til det.

Og helt usjenert - nesten - legger jeg ut bilde av meg selv fra photoshoot-dagen vår. Bli modell for en dag. Ikke helt modell, kjenner jeg - men ikke så verst heller da...
(nevroseskvetter-bilde er ikke helt innafor å legge ut. Hva nå enn det skulle vært...)

Konspirasjonsteoretikere og vaksiner

Dette er jo et hett tema om dagen. Med meslingeutbrudd både her og der og en oppblomstring i debatten om vaksiner eller ikke, så kan det engasjere den sløveste.

Nå må jeg bare få si... da jeg vokste opp oppfattet vi ikke at meslinger var farlig. Jeg har selv hatt meslinger og "ikke helt skjønt" hvorfor unger ikke skal ha det. (Bruker meslinger som eksempel, siden det er dette som har vært mest diskutert)

Jeg "stempler" også alle vaksinemotstandere som konspirasjonsteoretikere - siden det er de som skriker høyest og jeg oppfatter at de er i mot fordi de tror at alle sykdommer er stemplet som farlige av legemiddelindustrien osv.

I alle fall, jeg er for vaksine. Jeg stoler på min "indoktrinerte" fastlege og tenker at uansett hvor mange artikler jeg googler og leser (de som er enig med meg selvsagt) så vil ikke det kunne slå en syv års legeutdannelse og en videre allmennspesialisering. Hvis jeg skal slutte å stole på flinke som folk som har lært seg det de driver med, ja, da blir verden slitsom.

Men nå er det en ny tematikk. Revaksinering. Man mener at hvis det er "noen" år siden man ble bør man revaksinere seg. Jeg skal det. Det er en god stund siden jeg var barn - og hadde meslinger, i og for seg.

Det vaksinemotstanderne nå krever (faktisk) er for det første, at alle som er for vaksiner skal revaksinere seg. Stå for det du mener liksom. Så, når du har gjort dette, skal du legge ut bilde av vaksinasjonskortet ditt på Facebook, som bevis. Bevis for at du gjør det du sier. Jeg viklet meg inn i en diskusjon om dette. For hvis jeg revaksinerer meg, så gjør jeg det. Jeg har ingen forpliktelse overfor fremmede mennesker som skal se på dette.
Han ene fyren gikk til og med inn på profilen min og hentet ut argumenter fra tidligere arbeidsgiver og hevdet at det var meget betenkelig at siden jeg hadde jobbet der, så kunne jeg ikke være mot bevis. Jeg tilbød å legge ut resultater fra siste gyn-besøk... siden andres personlige helseopplysninger skal være allemannseie. Ikke populært.

Så, husk dette - hvis du mener at vaksinasjon - og revaksinasjon - ikke er en privatsak, som så mange, så holder ikke det. Du har en haug med folk som ikke mener det som du skal gi bevis. En slags truth or dear-greie.
Har du hørt på maken?

Skal du revaksinere deg? 

Å høre på radio i bilen og Nansen

Vi har radioen i bilen stort sett på P3. Det passer både mor og far og barn.
Forleden kveld var jeg kk vi og poden på shoppingtur etter middag og radioen sto på. Vi var så heldige at vi akkurat rakk Juntafil. Som ig og for seg er ok, mye bra musikk og jeg innbiller meg at temaene går niåringen i baksetet hus forbi.
Denne kvelden skulle det handle om kjærlighetsbrev. Og Junatfil er Juntafil, det legges ikke mye mellom. Introduksjonen var utdrag fra et av Fridtjof Nansens kjærlighetsbrev. Jeg er ikke veldig bluferdig, men ble plutselig veldig oppmerksom på tween-en i baksetet da de høyt og tydelig leste:

Og jeg tar deg i armene mine, kysser deg vilt, mine lår drar knærne dine fra hverandre, de kommer inn mellom dine lår, blir sødmefullt sammenholdt av dem, jeg trykker dem voldsomt, jeg glir inn i skjødet ditt, inn mellom disse deilige leppene, inn i det skjelvende kjærlighetskjødet, dypt, dypt inn i deg, jeg drukner i deg, smelter inn i deg som om vi blir til ett; det er som om våre hele liv, våre sjeler, våre tanker, våre drømmer, våre kropper er fullt ut konsentrert om våre kjærlighetsorgasmer, og alt annet forsvinner, er glemt, og du og jeg er ikke mer, vi er ett, i en annen verden.

FRIDTJOF NANSEN I BREV TIL BRENDA UELAND

En liten råtass...
Jeg forsøkte å legge ut nakenbildene av mannen, naturligvis gjorde jeg det.
Men de lar seg ikke stæle... 

Siden sist...

Med tre personer i huset, svinger forkjølelse og luftveisinfeksjoner fra den ene til den andre. Vi klarte til og med et par runder på et par. Da hoper klesvasken seg opp og humøret siver sakte ut dørsprekkene, kan jeg love.

Foto: NHI

Vi kom oss gjennom vinterferien og uken etter med periodevise diskusjoner om tv-er og skjermer og sånn. Mor klarte å holde seg noenlunde på trening. Under hostende tvil. 

Nå er i hvert fall far på jobb igjen, ungen er på skolen... og mor er i gang med diverse møter og aktiviteter på vegne av sønnen. 

Men det er hyggelige dager også. Som super korpskid har det i helgen vært Distriktsmesterskap, de har spilt og ledd og løpt rundt, fått en fin pris og medalje - som seg hør og bør. En sprudlende hornspiller som ble veldig sliten og trøtt av en innholdsrik helg er fint å se på for mor og far.

Og for å være helt ærlig når det gjelder mor... med pt som er sykemeldt og sesong 3 av House of cards er ute... sukk... alltid rom for forbedring.