søndag 31. oktober 2010

Det var den uken...


Har brukt mye tid på å holde kjøkkenet og kjøkkenbenken i orden da..
. 

Min lille Klatrerasmus.


Planleggingsdag i barnehagen. Da går vi på tur. Ungene elsker det.
Og vi voksne også. Det er noe eget med kaffe fra termos utendørs. 

Uken avsluttes med en skikkelig bra 50-tallsfest. Fine briller hva?

 Kun et bilde fordi jeg synes det er et vakkert bilde av god mat servert ved en tidligere anledning
.
Og det hadde vært veldig godt på en dag som denne.
Men et bilde av et fjernt minne er bedre enn ikke noe?

tirsdag 26. oktober 2010

Virrevappdåttenno - herlige barneklær

Virrevapp lager barnetøy jeg liker. Jeg liker designet og kvaliteten. Designet er tøft og røft og rent og pent. Det er lekre detaljer, forseggjort og fargerikt og hele kolleksjonen lar seg kombinere lett og er en lærebok i "tre plagg fjortentusen antrekk".


Kvaliteten holder også mål. Min gutt har masse jeans, mange med hull på knærne. Tre av dem er fra Virrevapp og ingen av dem er slitt hull på, to av dem er brukt i snart to år. Sømmene er gode, passformen er super til viltre barn. Og har ikke mitt barn vokst ut av ei bukse på to år, tenker du? Jovisst. Men med kule oppbretter og "gravidestrikk" i livet, kan VV-buksene bruker i to år. Er det ikke fint?

Dette har jeg i tankene når jeg ser prisene. Det er ikke dritdyrt, men definitivt ikke billig. Men mye penger betyr ikke alltid dyrt - når man ser hva man får. Å ha noen skikkelig basisplagg som holder tre-fire sesonger og så spe på med klær fra Lindex og H&M er en vellykket kombinasjon her i huset.

Virrevapp.no er nettbutikken. Grei nettbutikk og god service. Men det som selger Virrevapp til meg, er Hilde som er forhandler og som har visning hjemme hos folk, hjemme hos meg. Hun kommer med stativer og klær og så er det bare å boltre seg i vei. Og alt blir jo helt annerledes når man ser klærne irl, får kjenne og ta og prøve og se kombinasjonene, enn et bilde av et plagg på nett.

Tre ganger har jeg hatt visning hjemme hos meg nå. Det er bare å komme, ta med ungene, genialt for prøving og måling og ikke minst å få meninger. Det blir en begivenhet for store og små. Det er hyggelig med besøk for alle. 

Gode mannen skulle som vanlig ta seg av barna når de ikke var modeller, gi dem kveldsmat og generelt holde litt orden på 110cmerne. At han stappet i dem muffins og smurfedrops... ok... sånn ble det nå.
Men vi fikk kjøpt pentøy til guttungen - vi går jo inn i selskapssesongen nå... yttertøy og hverdagstøy. De andre fikk også med seg litt - det er så mye fint til både jenter og gutter. Som guttemamma ser jeg ofte alt det lekre jentetøyet, men hos Virrevapp finner jeg også kult guttetøy. 

Så vil du ha en sosial kveld med store og små, anbefaler jeg virkelig en slik kveld. Noe annerledes enn sminke og plastbokser som jeg er vant til. Et lite tips angående servering...man vil jo fort varte opp gjestene sine litt. Hold deg unna kremkaker og sånt. Det er nemlig ikke til å unngå at man omgåes klær, trekker i, prøver, tar på - greit at gjestene dine slipper å være klinete på hendene og redde for å grise til klærne.

Snartfem prøver duffelen og pannebåndet og penbuksene som mor ikke klarte la være å kjøpe

(De røde kinnene hos selskapsløven er ikke 41,7 i feber, men ren fryd og opphisselse pga masse besøk og smurfedrops)

Velkommen til oss, Helge

Vi kan ikke ha dyr med fire føtter og pels. Likevel er jeg veldig tilhenger av at barn skal lære seg å ta ansvar, vise omsorg, og gjerne for et dyr. Akvarium er definitivt ikke noe for meg... men likevel ble en tanke født da jeg forsto at det finnes fisker som skal være alene og som kan være i en firkantet boks uten utstyr og stæsj.
Så etter litt familieråd blant alle oss to voksne, og siden vi snart har en femåring og det er en fin alder å begynne å ta slikt ansvar... kunne vi lørdag ønske kampfisken HELGE velkommen i familien.


torsdag 21. oktober 2010

These shoes are made for walking...

Har fortsatt ambisjoner om å vinne skrittkonkurransen. Kommer jeg til å gjøre det? Halloweenøynene mine er en liten begrensning, men trasking i mørket funker. Målet med aksjonen/konkurransen Aktiv med jobben er å få sprekere arbeidstakere. Greia er jo da om man styres av konkurranseinstinktet eller om man tardet som et spark i rompa til en sprekere hverdag - også de andre elleve månedene i året... så er vinneren den som klarer å tråkke inn 15' om dagen, og kryper ned i sofaen 1. november... eller den som går de anbefalte 7' og fortsetter med det.
Jada, jeg vet svaret. Og tråkker iherdig videre. Skal vinne i år også. 



Julekulelenke og nydeligmusikklenke - og en rosa tegneserie

For et par dager siden skrev jeg om Julekuleboken. I går kom den. Og nei, jeg skal nok ikke begynne å strikke nå heller, men for en deilig bok. Det er skjønne illustrasjoner, gode fotografier og litt om julen og vakker pynt. Kan anbefales som en "coffee table book".
Den boken gjør meg glad. Og får meg til å fremstå som pretensiøs - kanskje jeg kan få kjøpt et halvferdig strikketøy et sted og ha sånn tilfeldig henslengt ved siden av?

Så har jeg flere ganger i det siste forsøkt å legge ut musikk fra youtube. Det funker dårlig, så da lenker jeg direkte til en av mine virkelig favorittlåter. Ja, jeg ble selvsagt oppmerksom på låta - og artisten og låtskriveren - gjennom en av mine favorittserier... men det gjør hverken sangen eller fyren noen dårligere.
Right next to the right one - Tim Christensen - live.

tirsdag 19. oktober 2010

Rosa sløyfe


Hvem har unngått Rosa sløyfe-aksjonen i oktober? Kreftforskning er viktig. Brystkreftforskninge som angår så mange av oss kvinner direkte, er også svært viktig.

Jeg har en herlig liten rosa  perlesløyfe, kjøpt i Kreftforeningens nettbutikk. I tillegg er akkurat denne laget av Zulukvinner i Afrika - så her støtter man på så mange nivåer.
Sosial samvittighet er viktig å ha, viktig å dyrke, lære våre barn, spre blant våre venner.

Sidene til aksjonen- og nettbutikken,  
finner du her: 


Shop till you drop!

mandag 18. oktober 2010

Julekuler - Arne og Carlos

Jeg synes ikke det skal være jul i oktober. Men det sier seg selv at gaver som skal forberedes og pynt som skal lages, må man få begynne med. Det er ferdige plastnisser man ikke trenger å kjøpe mens det fortsatt er tosifret antall plussgrader.

Selv lager jeg ikke så mye, men har såvidt begynt litt handling,når den supergeniale gaven bare er der liksom. Jeg kan ikke strikke- i hvert fall ikke strikke. Likevel har jeg veldig lyst til å kjøpe boken "Julekuler".



Arne og Carlos er et par kule designere  som nå har designet julekuler. Som du skal strikke. 


Forlagets omtale:
Julekuler er en del av den norske juletradisjonen. Du kan bruke de i treet, på kranser og i vinduet for å gi noen eksempler. Noe av utgangspunktet for julekulene hentet fra tradisjonell norsk strikkedesign. Arne og Carlos tar oss med inn i sitt kreative univers. 

Når jeg ser det potrettet av de to gutta som sitter der og strikker julekuler, får jeg lyst til å sette meg ned med dem og be dem lære meg å strikke. I hvert fall kan jeg godt være en så nær venn at jeg får en masse julekuler til jul. De er så skjønne de kulene - og gutta... 





Nei, ingen marsipan enda, men enkelte ting må forberedes.



Alle foto: Cappelen/Damm 

søndag 17. oktober 2010

Super søndag

 Moderen samlet barn og barnebarn. For en herlig dag med søsken og søskenbarn som lekte i timesvis med kun en bøtte på deling - i tillegg til alt hva skogen har å by på av kongler og greiner og barnåler og frisk luft.


Vaffel stekt på bålet smaker bedre enn noe annet.


 Fiskesuppe tilsøndagsmiddag etter en lang dag i naturen med bålvafler og pølsegrilling er akkurat passe.
(verdens beste fiskesuppe, oppskrift kommer en annen dag) 


Tok litt tid, men nettet ned til slutt.

lørdag 16. oktober 2010

Kom deg ut av egen komfortsone

En blogg jeg følger er Mammadamens. Mammadamen har en særdeles tiltalende blogg. Det er både hverdag og fest, humor. Og alvor. Alvor. Den siste uken har hun publisert flere historier om æresdrap. Så hjerteskjærende og vonde at det er vanskelig å lese. Vanskelig å vite om.Man blir frustert, sjokkert, lei seg... det er vanskelig å vite om. Men det er viktig. Veldig viktig å vite om disse historiene. Kunnskap. Les gråt og lær noe.


Bloggen  hennes finner du her.

fredag 15. oktober 2010

Barn som har alt...

Jeg gikk meg en lang tur i Blogglandia i dag.. Og på min tur på stien, fant jeg en som var underveis. Og en av betraktningene til Underveis, festet jeg meg ved var om barn som hadde alt. Det kan du lese her:
En masse tanker trillet til meg om dette; foreldres litt beskjemthet fordi vi gir barna våre "alt" av leker og stæssj de måtte tro de trenger. Nå tror jeg ikke at barn har alt, som uttrykket sier. Men når man sier det, så mener man helst at "mitt barn har alt han eller hun trenger - og vel så det". Jeg er veldig enig i det Underveis skriver så jeg skal ikke dra igjen mange av de samme poengene,, men i vårt forbrukssløsesamfunn er det viktig å stoppe og tenke seg om.

Vårt barn får ikke alt, bare for å ha sagt det. Men med bursdag og jul sånn på samme tid på året så blir det en runde om sommeren for vår del da, gjerne en slik en ferierunde.

Nå er det bursdag her i huset om noen uker. Mitt barn har bare ett ønske for femårsdagen sin, og det er å få danse. Vi sa vi skulle lage dansebursdag for ham og det er det han snakker om. Hver dag, Ikke om gavene han skal få. Men at han skal danse. Også vrikker han på den søte lille rompa si og vifter med armene og er bare glad.


Det er fint å være mamma til en litenstor gutt som bare ønsker seg å få danse.

Tiden går så fort...

For to år siden var han som på dette bildet.



 I går satt snartfemår og og sang


"vivviii vivviii wåkkjua"



(we will we will rock you)





Kul dude.

Vår dude.






torsdag 14. oktober 2010

Den store refleksdagen i dag!!

Det har du selvsagt husket ved å ha på deg reflekser i alle lommer og på alle vesker. Du har sørget for at dressen til barnet ditt har fått freshet opp refleksbåndene og alle kan i dag se deg selv om det er mørkt. Dette vedlikeholdet kjører du selvsagt gjennom hele vinteren. Ikke sant????
På forskudd sist uke med denne bloggposten så dette er egentlig kun å regne som en påminnelse.

TRYGG TRAFIKK om refleks. Og et lekkert bilde av den gode gammeldagse refleksen. Selv bærer jeg stolt en rosasløyeferefleks.

Og - selv om det er den store refleksdagen akkurat i dag, lurer jeg på om det ikke er smartere å tenke på det som aller siste frist - terminstart... hver dag er en refleksdag!

onsdag 13. oktober 2010

Kanel - og barn... fyfy det også nå.

Man sier jo alltid at ting er sunt den ene dagen og usunt den neste. Og en dag er sjokolade og kaffe sunt og neste dag så er det minst like farlig som et glass vin som var sunt forrige uke og kanskje er det neste uke også.

Men kanel. Som i følge Mattilsynet nå det er grunn til å advare mot. Kanel som mitt barn elsker på den ukentlige havregrøten. Som jeg ikke kan lage rabarbrapai og eplekake uten... Kanel. Og det var virkelig ikke store mengder som kan gi leverskader heller. Ja, kanskje det er sunt neste uke, men leverskader... og barnet mitt... ja, her skal det finmåles og så skrus nok lokket igjen.
Shit.
Som vel skal skilles fra kanel. Eller hva det var...


Foto: Mette Møller via Dagbladet som hadde så flott kanelbilde at jeg ikke lagde min egen skål med risgrøt og kanel... 

tirsdag 12. oktober 2010

Tikken Manus

I anledning at Tikken Manus gikk bort i dag, vil jeg gjerne nevne boken, biografien om henne og be deg lese den.
Da jeg leste den, var ikke språket det Kaja Frøysa imponert meg med. Det irriterte meg faktisk... men jeg var bestemt på å lese boken og det gjorde jeg. Og selvsagt blir man fanget inn i historien. For en historie! For en dame! 

Historien om Tikken Manus ble først kjent for de fleste da filmen om ektemannen kom. Vi var mange som lot oss opplyse med Max Manus-filmen.
Den innsatsen hun gjorde under krigen var uvurderlig. Det er viktig å kjenne hennes og tilsvarende historier. Det var mange motstandsfolk under krigen - gutta på skauen er kjente nok, noe annet med alle kvinnene. Jeg og mine lottekolleger kjenner mye av dette - men ikke nok. Og folk flest vil jeg hevde er rimelig uopplyste på dette. Så mitt boktips i dag for å utdanne deg selv og hedre en flott kvinne; Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller. 


Den Norske Bokdatabasens omtale:
Dette er en autorisert biografi om motstandskvinnen Tikken Manus og hennes innsats under annen verdenskrig. Hun forteller om sine opplevelser fra trettiårenes Europa til det okkuperte Norge, det nøytrale, men tyskvennlige Sverige, til etterkrigstidens optimisme og frem til i dag.

Kos deg med en god bok! 

mandag 11. oktober 2010

"Man har ikke fedme, man er feit"...

... sa Kari Jaquesson. Og sånt blir det rabalder av. Folk som var tunge babyer, folk med alle mulige slags bakenforliggende "greier" av sykdommer og slikt, skammet seg enda mer. Noen få feite og tidligere feite, gikk rett i hennes veltrimmete hals for å rive av henne strupen. Jeg hørte diskusjoner i alle kanaler i går, blant annet mot en overlege på St. Olavs hospital som har fedmepasienter.
Det som få bet seg merke i, er at fru Kari er så enig så enig med mange. Hun sier at visst skal de som er sykelig fete få hjelp, det handler ikke om det. Det handler om valg. Hver dag. Hele tiden. Og å sykeliggjøre at 98% av vi som er feite tar gale valg, blir feil. Sykeliggjøring av overvekt, fratar individuelt ansvar.
Jeg er helt enig.
Kari sier ikke at alle skal være tynne. Hun sier at du kan velge om du vil være utrent feit eller fit fat dvs lubben og veltrent.I den siste kategorien likte jeg meg i mange år, det er dessverre et kategoriskifte her... men jeg vil i det minste være i form, så da jobber jeg med det. Og jeg er i den overvektige delen av befolkningen som tar gale valg. Hele tiden.
Kari sier jeg får kose meg med sjokolade. Men da velger jeg det. Og da får jeg gjøre det skikkelig og kose meg med det. Og ikke gjøre det så mye at jeg krever diagnose for det når det går for langt.
Jeg er helt enig.

Jeg oppfattet ikke at Kari gikk til angrep på syklig overvektige - det er den medisinske diagnosen feit hun vil til livs. Og jeg er enig. Ikke for å tråkke noen på tærne, jeg mener heller ikke at folk ikke skal få hjelp. Alle vet hvor jævlig vanskelig det er å stå i mot fristelser, nystekte muffins og is i sommervarmen. Men vi kan velge å gå en omvei, la være å bake, la være å ha ting i hus og gjøre det vi må for å ta de rette valgene.
Fordi de aller aller fleste av oss som er feite, må stå for det selv, gjøre noe med det - med eller uten hjelp. Og det er ingen sykdom. Man blir syk av det ja - derfor må man trene, bevege seg - men det er ingen sykdom i seg selv.

Og nå kunne jeg selvsagt klint på et bikinibilde av meg selv her og virkelig stått frem. Tenk, jeg takker nei til det og viser heller fru Kari i den posituren vi elsker.

torsdag 7. oktober 2010

Det er hjerteskjærende

Foto:privat via VG

Jeg er sterkt i mot kjøp og salg av mennesker, selv om jeg nok kunne tatt en definisjonsdiskusjon på "hva er kjøp og salg av mennesker?".
Jeg er en lovlydig borger og mener at de som ikke følger lover og regler må ta sin straff og leve med konsekvensene av det.

Likevel: surrogatsaken i India, hvor Kari Anne Volden nå sitter som gissel med sine to tvillinger hvor man kan diskutere salg og kjøp av mennesker og løvbrudd og løgn oppad stolper og nedad vegger er hjerteskjærende.
Tvillingene er statsløse. I India mener de at barna er norsk, siden mor er der og har papirer på surrogatiet (eller hva det heter) og det er kanskje ikke annet å forvente. At norske myndigheter hevder barna er indiske er vel sånn juridisk sett også forståelig - på et vis.
Men, nå er det slik at mor har gjort noe dumt. Hun har løyet. Og det var ting som ikke var avklart, hun har handlet på egen hånd og uten å forsikre seg om alle eventualiteter og juridiske finesser. Tabbe.

Men nå er det sånn at barna er født. De har vært hos sin mor i 9 måneder. De har navn og smil og leker og en mor som elsker dem over alt på jord - sånn som vi alle elsker ungene våre. Men i dag kom det endelige avslaget om det siste halmstrået, at hun kunne få adoptere dem. Og hva nå? Skal de alle tre bli i India og aldri få bo i Norge? Skal mor aldri få se barna sine vokse opp i dette landet for småbarnsstellet er maks hva gjelder helsestasjon og oppfølging? 
Eller skal hun forlate barna til en sikker - jeg skal ikke si det en gang - der nede og komme hjem?

Ja, hun har driti seg ut, ingen tvil om det. Men det norske myndigheter gir henne nå, er en straff som ikke den verste overgriper i dette landet blir idømt. Dette er så stygt og hjerteskjærende, det er så inderlig vondt å bare forestille seg hva hun går gjennom. For et umulig valg å ta?
Ok, kjære Lysbakken med staten i ryggen: Hun har sikkert fattet poenget nå. Hun skal aldri juge mer. Ok?
Så slutt å tulle og få familien hjem til Norge. Nå.

Siste nytt i saken kan du lese i VG her.

onsdag 6. oktober 2010

Refleks refleks REFLEKS!!!!

 - og dette sier jeg på refleks - hvert år.

I dag morges sånn litt over syv, kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran barnehagen. I tråd med dagens biltrend, var alle bilene der grå og svarte og i tråd med norske menneskers sløve refleksbruk og klesmoten, så vimet det en amsse mennesker ut og inn av biler og mot porten og kom fra porten - og jeg så dem omtrent ikke. Det var mørkt. bilene var mørke og menneskene var mørke. Noen hoppende barn med enda ikke avvaskede refleksbånd påsydd jakker og dresser så jeg - ellers gikk det litt på lykke og fromme og vissheten om at det var noen der.

Da jeg kjørte fra barnehagen, passerte jeg flere på vei til bussen. 1 hadde refleks. De andre var mørkkledde og syntes knapt.

Kjære alle sammen. BRUK REFLEKS!

Det finnes så mye kule ting å sy på, sette fast med sikkerhetsnål, klikke på og lime på og jeg vet ikke hva. Det er INGEN unnskyldning for ikke å være godt merket og synlig i høstmørket. Ja, tråden på refleksen vikler seg inn i nøkkelknippet. Da tar du nøklene i den andre lommen eller i vesken eller i bukselommen. Det er vel viktigere å synes?

Husk å freshe opp barnas klær. Vær obs på at reflekser blir vasket bort.
Du kan lese mer om det her.

Husk å henge på deg reflekser selv også. De båndene man bare knipser rundt armen er greie nok, men det beste er fortsatt dinglende reflekser, rett og slett på grunn av bevegelsen, og det gjør deg enda mer synlig som myk trafikant.


Tygg Trafikk har mange reflekser og typer av dem. Årets refleks er designet av Magne Furuholmen (det er den jeg har stjålet fot av). Men hvis du går på google så finner du plenty av steder firmaet ditt kan bestille, du selv kan kjøpe, apoteket har - det er ingen unnskyldning for å ikke bruke refleks!

Den store refleksdagen som du kan lese mer om hos Trygg Trafikk, er først neste uke. Men det er like mørkt i dag for det.

Er det noen av disse? mer eller mindre fantasifulle og forståelige, men dog... vi snakker om livet ditt og andres her. Er det egentlig noen unnskyldning. Egentlig? Nei, selvsagt er det ikke det.

Og enda til slutt: du som sykler, bruk LYS på sykkelen din, ellers får du faktisk vente med å sykle til det ikke er mørkt lenger.
Og sånn på tampen: hva ER forresten din unnskyldning...?

Gratulerer med 9 års bryllupsdag i dag, kjære.

Dette var en skikkelig dårlig billedkvalitet, men siden youtube svikter meg så får jeg hente frem dette bildet som sto i Dagbladet i sin tid... men kopi via kopi... jaja, unge og vakre var vi i hvert fall!

tirsdag 5. oktober 2010

Du har ordet i din makt

Vi som foreldre lærer ganske tidlig at barna gjør som du gjør, ikke som du sier. Dette gjelder bordskikk, lesing, tv-titting, dataspill, og i og for seg alt annet. Du kan ikke forvente at ungen din ikke skal forlange brus midt i uken hvis du selv mesker deg med et glass cola til middag. Selvsagt har også barn fri vilje (å himmel, de har fri vilje) og alt kan selvsagt ikke forhåndsprogrammeres, men likevel så smitter det av endel, det er ikke til å komme fra.

Dette gjelder også ordene vi bruker og måten vi snakker på, og ikke minst hvordan vi omtaler andre mennesker og også oss selv.
Her tror jeg det er viktig at vi er bevisste på hva slags ord vi bruker og ikke bruker. Man kan ikke omtale en fjerne tante som "suretante" uten at barnet på et tidspunkt begynner å undre seg og ta til seg både talemåten og holdningen sin til henne. Vi snakker ikke om andre barn og naboer på en måte vi ikke vil bli sitert på og vi sladrer ikke. Navnekalling er også ut når man har barn. Jeg tror på, og vi som familie tror på, at holdninger skapes rundt kjøkkenbordet.
Respekt for andre og annerledestenkede er noe barn lærer hjemme. Et åpenthjertig barn vil også stille spørsmål og man får derfor utfordret seg selv og egen tankegang litt.

Derfor bruker ikke vi hjemme hos oss ord som svartinger, neger, brilleslange, tjukk, drittunge, skrikerunge, sutreunge, nepskrell og søpletryne. Det hjelper ikke om ens elskede barn med bleia full blir kalt "drittunge" med all kjærlighet i verden. Det hjelper ikke at det er en selv en nedsnakker. Barn forstår ikke alltid ironi. (jeg vet noen gjør det fra en viss alder, men den garantien har du aldri!). Fra Wikipedia, kan man jo lese blant annet: Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

Babyer forstår tonefallet men ikke ordene, men plutselig har du en storebror som hører deg kalle lillebroren for en drittunge.  (og det er ikke storebror som er forpliktet til å forstå ironien, det er den voksne sin plikt å ikke bruke den måten å uttrykke seg på)

Jeg tror på å snakke om andre med respekt. Jeg tror på at vurderingen om at "nå er ungen stor nok til å forstå" er en vurdering vi ikke skal gjøre. Vi skal heller bare snakke pent om hverandre så slipper man blemmer. Vi kaller ikke, vi snakker ikke ned og bak og vi behandler andre mennesker med respekt, enten de er i rommet eller ikke. Det tror jeg kommer til å smitte av på barnet med å du så frie vilje og gi det noe å ta med seg videre.

Å gå på nåler rundt barn hva gjelder ordbruk, er ingen vits, det er ikke dit jeg vil. Men å være bevisst på hva man sier og hvordan man snakker og omtaler, det tror jeg har noe for seg. Det er respekt og noe barn vil ta med seg videre.

Hva tenker du? 

mandag 4. oktober 2010

Eat pray love


Jeg har tenkt så lenge på at "Eat Pray Love" av Elisabeth Gilbert, er en bok jeg ville skrive om. Jeg anskaffet den som lett lektyre på en flyplass i fjor, anbefalt av Oprah og greier... i alle fall jeg begynte å lese. Og jeg kunne ikke legge den fra meg. Den fengslet meg i all den egotrippen det tross alt handler om. Den er ingen fasit for hva en misfornøyd kvinne skal gjøre for å bli glad igjen. Men det er en historie om hva forfatteren gjorde for å bli glad igjen i sitt liv. Hva du eller jeg må gjøre, kan være noe helt annet. Budskapet er vel egentlig det gamle ordhellet "du er din egen lykkes smed". Jeg likte boken. Jeg vet den ikke slår an hos alle. Og nå, når filmen er kommet og blir slaktet, er jeg redd for at historien blir redusert til en platt og overflatisk historie som egentlig ikke er verd kinobilletten.
 
Jeg vil anbefale å lese boken. Og så får man se filmen med et åpent sinn - om ikke annet er det sikkert vakre bilder å kose seg med. 


Kos deg med en god bok! 

søndag 3. oktober 2010

Vakre glass


Jeg arvet etter mine besteforeldre noen vakre glass. 4 stykker arvet jeg, tre stykker har jeg igjen. Dette var barnas høytidsglass. De var spesielle, jeg har ikke sett slike glass, før eller siden. Før nå. På Zanz på Lillestrøm fant jeg i går tre slike glass. De er nå mine, jeg kunne jo ikke gå forbi dem. Nå har jeg seks slike vakre glass. 
Jeg er redd for å bruke dem. Men man kan jo heller ikke ha ting man ikke kan bruke... å være forsiktig er selvsagt. Men hverdagsbruk blir det ikke. Jeg aner ikke hvor  de er laget eller hvorfra de kommer. Men nå har jeg seks glass og hvis det gjør meg til materialist å være glad for dem, så får det heller være slik.

Søplevær, slang, skrittelling og søndagsmiddag


 Med denne pågående skrittkonkurransen i oktober så må man tenke på det. Hele tiden. 
Hvorfor skal man ellers GÅ til legevakten når man er klein - det går buss liksom...
I dag kjørte jeg mann og barn til fetterleking i Rælingen. Og så GIKK jeg hjem. 
I søplevær og med hostekuler... hvem hadde vurdert noe sånt om det ikke var for denne konkurransen. Og jeg som egentlig ikke er komptetiv en gang... Nuvel. 
Jeg gjorde nå det og med våte briller (savner allerede linsene mine) 
og etterhvert vrengt paraply og våte klær. 



 I en regnvåt vei gikk jeg forbi et lekkert epletre. Jeg måtte snu og se på skiltet en gang til.


Så hyggelig Tor. En tanke å følge opp for alle dere som har trær som i disse dager 
bugner av frukt og ikke får til å bruke alt!


Søndagsmiddag. Mmmm.... dette blir årets første fårikål hos oss. 
Det er først nå husfruen innser at sommeren er over og høsten er her på ordentlig. 



Kloramfenikol, kaffe og Knerten

Denne høsten er sønnens dansing på lørdag formiddag. Det blir andre termin med Funky Kidz og mitt barn har det av og til med å spinne rundt på gulvet til tilfeldig valgt musikk og hyle "jeg eeelsker å danse" - også vrikker han på rompa og lar det stå til. 


Så når mor våkner med gjenplastrete øyne og faktisk må en tur på legevakten, ikke får trent og barnet skal på dans, ja da trasker mor 6500 skritt til Lillestrøm. Da får far kjørt poden på dansing mens mor får en passende dose kloramfenikol og kjeft fordi jeg har linser på.



Trøster meg med en kaffe før jeg etter ukens donasjon til Boots møter mann og barn og gode venner til en lunsj før vi inntar Lillestrøm kino og Knerten.

Lurte litt på å lage en egen bloggpost om Knerten, men hva kan man si utover;  Se den! 
Snartfemår og hans foreldre storkoste seg i hvert fall og vi gleder oss til treern.