Du har ordet i din makt

Vi som foreldre lærer ganske tidlig at barna gjør som du gjør, ikke som du sier. Dette gjelder bordskikk, lesing, tv-titting, dataspill, og i og for seg alt annet. Du kan ikke forvente at ungen din ikke skal forlange brus midt i uken hvis du selv mesker deg med et glass cola til middag. Selvsagt har også barn fri vilje (å himmel, de har fri vilje) og alt kan selvsagt ikke forhåndsprogrammeres, men likevel så smitter det av endel, det er ikke til å komme fra.

Dette gjelder også ordene vi bruker og måten vi snakker på, og ikke minst hvordan vi omtaler andre mennesker og også oss selv.
Her tror jeg det er viktig at vi er bevisste på hva slags ord vi bruker og ikke bruker. Man kan ikke omtale en fjerne tante som "suretante" uten at barnet på et tidspunkt begynner å undre seg og ta til seg både talemåten og holdningen sin til henne. Vi snakker ikke om andre barn og naboer på en måte vi ikke vil bli sitert på og vi sladrer ikke. Navnekalling er også ut når man har barn. Jeg tror på, og vi som familie tror på, at holdninger skapes rundt kjøkkenbordet.
Respekt for andre og annerledestenkede er noe barn lærer hjemme. Et åpenthjertig barn vil også stille spørsmål og man får derfor utfordret seg selv og egen tankegang litt.

Derfor bruker ikke vi hjemme hos oss ord som svartinger, neger, brilleslange, tjukk, drittunge, skrikerunge, sutreunge, nepskrell og søpletryne. Det hjelper ikke om ens elskede barn med bleia full blir kalt "drittunge" med all kjærlighet i verden. Det hjelper ikke at det er en selv en nedsnakker. Barn forstår ikke alltid ironi. (jeg vet noen gjør det fra en viss alder, men den garantien har du aldri!). Fra Wikipedia, kan man jo lese blant annet: Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

Babyer forstår tonefallet men ikke ordene, men plutselig har du en storebror som hører deg kalle lillebroren for en drittunge.  (og det er ikke storebror som er forpliktet til å forstå ironien, det er den voksne sin plikt å ikke bruke den måten å uttrykke seg på)

Jeg tror på å snakke om andre med respekt. Jeg tror på at vurderingen om at "nå er ungen stor nok til å forstå" er en vurdering vi ikke skal gjøre. Vi skal heller bare snakke pent om hverandre så slipper man blemmer. Vi kaller ikke, vi snakker ikke ned og bak og vi behandler andre mennesker med respekt, enten de er i rommet eller ikke. Det tror jeg kommer til å smitte av på barnet med å du så frie vilje og gi det noe å ta med seg videre.

Å gå på nåler rundt barn hva gjelder ordbruk, er ingen vits, det er ikke dit jeg vil. Men å være bevisst på hva man sier og hvordan man snakker og omtaler, det tror jeg har noe for seg. Det er respekt og noe barn vil ta med seg videre.

Hva tenker du?