tirsdag 5. oktober 2010

Du har ordet i din makt

Vi som foreldre lærer ganske tidlig at barna gjør som du gjør, ikke som du sier. Dette gjelder bordskikk, lesing, tv-titting, dataspill, og i og for seg alt annet. Du kan ikke forvente at ungen din ikke skal forlange brus midt i uken hvis du selv mesker deg med et glass cola til middag. Selvsagt har også barn fri vilje (å himmel, de har fri vilje) og alt kan selvsagt ikke forhåndsprogrammeres, men likevel så smitter det av endel, det er ikke til å komme fra.

Dette gjelder også ordene vi bruker og måten vi snakker på, og ikke minst hvordan vi omtaler andre mennesker og også oss selv.
Her tror jeg det er viktig at vi er bevisste på hva slags ord vi bruker og ikke bruker. Man kan ikke omtale en fjerne tante som "suretante" uten at barnet på et tidspunkt begynner å undre seg og ta til seg både talemåten og holdningen sin til henne. Vi snakker ikke om andre barn og naboer på en måte vi ikke vil bli sitert på og vi sladrer ikke. Navnekalling er også ut når man har barn. Jeg tror på, og vi som familie tror på, at holdninger skapes rundt kjøkkenbordet.
Respekt for andre og annerledestenkede er noe barn lærer hjemme. Et åpenthjertig barn vil også stille spørsmål og man får derfor utfordret seg selv og egen tankegang litt.

Derfor bruker ikke vi hjemme hos oss ord som svartinger, neger, brilleslange, tjukk, drittunge, skrikerunge, sutreunge, nepskrell og søpletryne. Det hjelper ikke om ens elskede barn med bleia full blir kalt "drittunge" med all kjærlighet i verden. Det hjelper ikke at det er en selv en nedsnakker. Barn forstår ikke alltid ironi. (jeg vet noen gjør det fra en viss alder, men den garantien har du aldri!). Fra Wikipedia, kan man jo lese blant annet: Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

Babyer forstår tonefallet men ikke ordene, men plutselig har du en storebror som hører deg kalle lillebroren for en drittunge.  (og det er ikke storebror som er forpliktet til å forstå ironien, det er den voksne sin plikt å ikke bruke den måten å uttrykke seg på)

Jeg tror på å snakke om andre med respekt. Jeg tror på at vurderingen om at "nå er ungen stor nok til å forstå" er en vurdering vi ikke skal gjøre. Vi skal heller bare snakke pent om hverandre så slipper man blemmer. Vi kaller ikke, vi snakker ikke ned og bak og vi behandler andre mennesker med respekt, enten de er i rommet eller ikke. Det tror jeg kommer til å smitte av på barnet med å du så frie vilje og gi det noe å ta med seg videre.

Å gå på nåler rundt barn hva gjelder ordbruk, er ingen vits, det er ikke dit jeg vil. Men å være bevisst på hva man sier og hvordan man snakker og omtaler, det tror jeg har noe for seg. Det er respekt og noe barn vil ta med seg videre.

Hva tenker du? 

5 kommentarer:

  1. Trodde du kom til å komme med dette innlegget igår, jeg.... Etter "samtalen" vi hadd på mail.
    Ha en flotters tirsdagskveld :)
    - klem Linda -

    SvarSlett
  2. Hehe- du inspirerte meg vettu :-)
    Men hender må tenke litt - særlig når man får litt innspill. Har også hatt det på "høring" her i heimen og han tenkte på helt andre ting rundt dette.
    Det var vel heller ikke direkte bare om det vi snakket om - men en generell betraktning som slett ikke er ny.

    SvarSlett
  3. Godt skrevet! De ordene du nevner, er ord vi heller ikke bruker. Det har noe med respekt å gjøre.
    Og jeg blir glad når jeg ser hvor tolerante og fordomsfrie gutta mine er - håper det vil vare.
    Når det gjelder ironi, er jeg også enig, samtidig som jeg ser at det er noe barn kan trenes i. Gutta våre forstår ironi, men det er jo forskjell på hva slags ironi vi bruker sammen med ungene og hva slags ironiske tone vi voksne kan ha. (Eks: jeg kan si "Ja, her var det ryddig!" inne på et gutterom - den type ironi fatter de;)

    SvarSlett
  4. Gode poenger. Jeg har inntrykk av at barn har en helt unik evne til å snappe opp ord og uttrykk de helst ikke skal høre. Og det krever litt omstilling av oss foreldre. Noen ganger glipper det. Som da min mann, som egentlig har et relativt lavt banne-nivå, utbrøt over en middagstallerken at "fy faen, dette var utrolig godt". Uttrykket inngikk som en del av en lengre samtale om lammekoteletter, marinering, steketider og tilbehør, men gjett hvilke to ord vår datter på to-og-et-halvt plukket opp...

    SvarSlett
  5. Selvsagt glipper det, selv banner jeg normalt som en bryggesjauer, menman må jo legge bånd på seg og gjøre så godt man kan.
    Jeg tror også det er viktig å inkludere nedsnakk om en selv i dette. Hvis barn hører mor eller far eller andre som hele tiden snakker ned om seg selv, hva slags signaler gir det. Jada, jeg setter det selvsagt på spissen... men hva skjer med jenter med mødre som alltid slanker seg fx. Som vokser opp med å høre om det hele tiden. Hvor gamle er de småpikene før de selvb begynner?
    Vi har sånn en enorm påvirkningskraft - den må forvaltes med varsomhet.

    (og hvis vi kunne få like kjapp respons på rydding, oppførsel etc - så var jo saken mye enklere...)

    SvarSlett