lørdag 26. november 2016

Midtlivskrise vol.ll - konsekvenser (advarsel, ekle bilder)

Altså, etter min midtlivskrise som førte meg gjennom Samariaravinen med det som viste seg å være litt korte sko (enda jeg hadde følt meg så sikker på riktig størrelse og demping), så har det blitt konsekvenser.
Jepp, tånegler som løsnet. Det er så ekkelt og nasty at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Flere fortalte gledesstrålende om negler de har mistet, jeg tenker at det bare er ikke greit.
Det jeg gjorde, var å plastre den fast og så nektet jeg å tenke på det. Noe jeg selvsagt gjorde hele tiden.

Jeg vet ikke hva man gjør med sånt. Går man til legen eller fotpleier? Jeg har fått mange tilbud fra folk som tilbyr både en og to cognac for å få lov å nappe den av. Det skjer ikke. Det virker som om den fester seg igjen. Særlig på venstrefoten... der har det nemlig blir kjempetykt nede ved neglroten. Jeg er overbevist om at det ligger en dobbeltnegl der og at den øverste kommer til å forsvinne når tiden er inne og at det ligger en vakker og hvit og ny negl under.

Ellers må jeg bare berømme pedikyren. Den er tatt i slutten av september. Lakken er Essie, som jeg vanligvis ikke synes varer så lenge. Det er vel det blanke klinet de har lagt oppå som gjør at det holder så lenge. Jeg mener, to måneder...!

I alle fall, jeg har trua på at det blir sandaler neste sommer også. Godt dette skjedde rett før sokker og sko-sesongen.



mandag 21. november 2016

Syk...

Så sitter man her. Nesten midt på natten. Det er i hvert fall mørkt ute. Og i resten av huset... nesa, hodet, alt er helt tett. Likevel renner snørra. Det verker i tennene og kjeven, det har jeg lært meg er irriterte bihuler. Jeg har en deilig myk seng med nesten nytt sengetøy. Men der kan jeg ikke ligge for da får jeg ikke puste. Så da sitter man på kjøkkenet med en pakke kleenex det lukter støv av og en kopp kaffe.
Om en snau uke, har verdens fineste gutt fødselsdag. Det blir kalas både den ene og den andre dagen. Jeg skriver lister. Kakelister, handlelister, huskelister...


Jeg har ikke hatt en sykedag i den jobben jeg har. Migrene eller ei, jeg karrer meg på jobb. Nå kaster jeg inn håndkleet. Men vi får tro at dette forskjølelsesgreiene gir seg snart. Før det utvikler seg til det langt mer alvorlige manflu... 




lørdag 12. november 2016

The Crown



Lansert som en serie som skal tilfredsstille oss fans av Downton Abbey... ok, kanskje ikke helt. Men i hvert fall for oss royalister som følger enhver hendelse i diverse kongehus med argusøyne.

Det er en nydelig serie. Dronningen selv ser vettskremt ut i de første episoden, det er kanskje ikke så rart. Prins Philip fremstilles som en ganske usympatisk fyr.
Aftenposten anbefaler at man binger og ser serien i ett eller to strekk. Jeg er enig. En hel søndag i sofaen med varm te og en god kjeks, er perfekt. 

Nå bare gledes det vilt til de neste fem sesongene. 

Fra Aftenposten:
The Crown omtales som tidenes dyreste TV-serie og er markedsført som historien om dronning Elizabeth II og hennes 64 år på tronen. Etter denne første sesongen å dømme er pengene brukt fornuftig, men at det kun er en serie om den britiske dronningen er en underdrivelse.
The Crown er en tå
lmodig fortalt historie om Storbritannias etterkrigshistorie.

onsdag 5. oktober 2016

16 km lang midtlivskrise

Legg til bildetekst

Det er hvordan man føler seg og tar det, ikke tallet, som betyr noe. Likevel, etter storstilt feiring med venner og familie, så rømte jeg landet med en venninne, jaget av intet mindre enn en midtlivskrise.

Da jeg i unge år, jobbet som reiseleder på den vakreste øya, Kreta, var jeg utfluktsguide. En av utfluktene var gjennom Samariaravinen, en av Europas lengste raviner.
Det er faktisk mye fjell på Kreta, de har endatil en skiklubb oppe i Lefka Ori, fjellene på Vest-Kreta.
Og fra 1250 moh, går Samariaravinen 16 kilometer ned mot sjøen. Det er mye stein og ujevnt underlag, man må finne veien over små og store steiner. Når man starter med at de første 4 kilometerene er 600 høydemeter nedover, så sier det seg selv at knærne og tærne får juling.

Jeg hadde med meg gode sko, trodde jeg, men ble litt butt i tærne etterhvert. I tillegg burde jeg visst at knærne mine og denne midtlivskrisen ikke gikk sammen. 

Jeg var nok også ganske overmodig  med tanke på at det var ikke i går jeg vandret gjennom her en gang i uken. Det hjelper ikke at man har gått et titalls ganger, når det var et titalls år siden...
Overmot i bøtter og spann, nydelig vær og avsted bar det.









Krikri-geita har jeg aldri sett før. Nå vaset de rundt stiene. Moro.



Kan du forestille deg deiligere skilt når du er utkjørt?



1990. Det var ikke så sprek meg som endte i Agia Roumeli i år.
På stive bein, en tå som ikke virket, skrubbsår etter et lite grasiøst fall og
noe som jeg ikke vet om var brutalt blodsukkerfall eller heteslag.

Jeg tror nok at dette var siste gang jeg gikk Samaria. Det er nå sånn at jeg var inne på trening til dette før i sommer... rant ut i sanden... hadde nok vært lurt. Det er andre vakre raviner på Kreta som jeg ikke har gått, Imbros, fx. Det er nok mer i min gate i årene som kommer.
Men jeg gikk Samaria, jeg kom inn i grei tid før båten gikk videre, selv om jeg brukte mye lenger tid enn normalen som er 3-6 timer. I ungdommen var jeg gjennom på 3,5...
Men jeg har gjort det igjen. I går var det en uke siden og så lang tid tok det før stølheten forsvant fra beina.

Gode og store sko, hodeplagg og spis og drikk nok; turen anbefales!

torsdag 15. september 2016

Rund dag!

Jeg har aldri vært oppe til muntlig eksamen.
Jeg har aldri vært skilt. (et par brutte samboerskap regnes vel ikke)
Jeg har jobbet flere år i utlendighet.
Jeg har aldri tatt rotfylling. (prosjekt unngå dette, er i gang)
Jeg har en flott ektefelle og et eksepsjonelt herlig barn.
Jeg ser ut som om jeg er 37. (protester avvises)
Da er det ikke noe problem å fylle 50. 
Hurra for meg!


søndag 4. september 2016

Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.


Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!




søndag 28. august 2016

Fly, alene, lille fugl...

Høsten er en ny start. Jeg elsker bokbind og spisse blyanter og nye antrekk. Det siste passer jo godt, man jobber jo i klesbutikk.
Guttungen er ikke veldig opptatt av bokbind og slikt, men selv kjører man vel på med en ny genser.
Nytt for ham i høst, er at mor skal utvikle viljen til å fikse morgenstellet selv. Passe tiden, smøre mat, kle på seg, pakke sekken... dette er såklart ting han kan, men det står på viljen. Ikke mulig å tvinge en asperger til å gjøre noe som helst. Da kan det gå skikkelig gæernt. Det er også sånn at asperger-kids ikke har "normal" følelse av sult. Og når han da velger å ikke spise hvis han må smøre selv, da blir det dårlig stemning. Det er kjempevanskelig for utenforstående å forstå dette. "Det er jo bare å..." Noe vi asperger-foreldre hører mye. 
Men en ny start, vi jobber med saken. Alt for at gjeldsarvingen skal bli litt mer løsrevet. Eller kanskje heller at mor kan løsrevet...

En annen ny start handler om trening. Jeg har hatt personlig trener i flere år. Han er nok ikke innmari imponert, men det går så godt jeg får til. Han kan være en brølende trener, men har foreløpig ikke giddet det med meg. Og det er ikke fordi det ikke er nødvendig.
Men nå, nå finnes ikke treningssenteret mer. Så hva nå? Skal jeg bli med over på reserveløsning, eller skal jeg ta meg selv i nakken og gjørra det sjæl?
Spørs om jeg ikke bare skal ta muligheten til å ha litt "fri" og ikke avtaler tidlig om morgenen som jeg sleper meg avgårde til.
Verst er det uansett for alle de flotte folkene som mister jobben sin...


Høsten er en ny start!


Foto: ICON Lillestrøm



torsdag 21. juli 2016

De er ute og går.

Bleke og klamme skjermnisser er ute og går. Frivillig. I solen og den friske luften.
What's not to love?




mandag 27. juni 2016

Lang sommerferie

Man merker godt når barna er ferdig på SFO og ikke har noe fast å forholde seg til i sommerferien - utover eventuelle planlagte familieferier.
Vi er egentlig ikke vant til å ha så mye familieferie, det har blitt mer til at vi har delt oss. Både pga feriemuligheter fra jobb, og fordi vi vil strekke det lengst mulig for barnet.

Noe står imidlertid fast hver ferie, og det er Barnecamp med Romerikskirken, rett nedi veien for der vi bor. Her møter han kjentfolk fra søndagsskolen, han er en så trygg og fin unge, så dette har vært superbra sommerferieaktivitet for ham. Han har fortsatt asperger og migrene, så noen ganger blir det for mye for ham også, men de er veldig flinke der, de kjenner ham godt og de takler det. 
Et år var han i "stikk av"-modus, og det blir mye for lederne. Da fikk vi beskjed om at vi måtte være med ham, noe jeg bare "trukke det", truet ungen min  med å holde ham hjemme resten av uken om han fortsatte med å stikke av, så gikk det greit.

I år har han valgt en gruppe som heter Spesialstyrkene. Der er de inndelt i tropper og driver kvasimilitært opplegg. Da jeg gikk i morges, holdt de på med oppstilling. For et HV-befal som meg, blir jeg litt uggen, men dette er stas for ungene. Pga diagnosen sin, får han aldri gå førstegangstjeneste likevel og HV-ungdommen finnes ikke mer... så da får han tøffe seg her istedenfor.

Etter en hektisk korpshelg var det ungemos jeg leverte i morges og sikkert nærmere purè jeg må hente i ettermiddag. Så kos. Og da har han i hvert fall ikke sittet og glant i en skjerm...

Til helgen blir det familietur med gode venner. Og før vi aner det, må vi fyre med ved.

søndag 26. juni 2016

Forsmedelig

Litt som dette

I går var det nydelig vær her jeg bor. Jeg skulle et ærend for å kjøpe en bursdagsgave og da jeg var ferdig med det, tenkte jeg det var tid for årets første softis.

Inn på en hyggelig kiosk og bestilte softis med krokanstrø. Kjeks eller beger? Kjeks såklart. 
Vel ute av kiosken, tok jeg turen mot torget, der det satt massevis av mennesker i den fine sommersolen. Så... softisen var gigantisk. Den var diger og tung, og det er jo alltid hyggelig å få verdens største is. Kan det noen gang bli for mye is, liksom? 

Normalt ikke, men for kjeksen. Verdens største softis, hang nemlig over kanten på verdens tynneste iskjeks. Hvis du tenker deg hvor travelt man får det når små barn spiser is som renner overalt og hele tiden og de får liksom ikke slikket det i seg fort nok... vel, der har du meg. Voksen og fin og med en diger is som smeltet fortere enn snø på taket i påsken.
Iskjeksen knakk og jeg holdt så godt jeg kunne, mens jeg slikket og slikket (og isen smakte nydelig den) og kom meg tilbake i kiosken og fikk bedt om et beger. 

Med is i hele fjeset, iskliss over hele meg, lusket meg meg avgårde med isen i et beger og en skje til å spise den med.

Men en god is og en fin sommerdag var det!

onsdag 15. juni 2016

En tidlig morgen


Onsdag morgen. PT-timen er booket om til i morgen. Mann skal på jobb og barn skal på skolen. Jeg har ingen planer, noe som betyr fred og ro og huset for meg selv. Det passer veldig godt, siden jeg har brukt natten på å fly oppe med magesmerter, sikkert pga noe jeg har spist.

Vekkerklokken ringer og far står opp. Så vekker han meg, for ingen jobb i dag likevel. Så jeg går for å vekke han som snart begynner sommerferien. Han vil ikke stå opp.
En liten stund senere står jeg og gjesper kjeven ut av ledd på kjøkkenet og smører frokost og matpakke og setter på kaffen.
Alene i et stille hus.
Jeg var den eneste som ikke hadde planer og måtte stå opp i dag. De som skulle det, ligger og grynter i sengene sine.
*føler meg lurt*



mandag 9. mai 2016

Kjære mamma.

Kjære mamma. Du som har et fantastisk barn som du elsker overalt. Du ser alle dets ferdigheter og kvaliteter, kjærlighet og omsorg for sine. Kanskje du ser utfordringer også, men det har jo alle barn. Du veileder og elsker barnet ditt, rettleder og lærer det dine verdier. Forhåpentligvis snakker dere sammen, om lekser og andre barn, fritidsaktiviteter. Kanskje han eller hun forteller om en raring på skolen, urettferdig tilsnakk fra en lærer. Og muligens hører du om en situasjon hvor du stusser litt, dette rimer ikke helt med ditt barn. Du ser på barnet ditt etter det har sovnet om kvelden, der det ligger fredelig i sengen sin, med runde barnekinn enda ungdommen nærmer seg med skarpere kanter. Du elsker barnet ditt overalt på jord. Du vil forsvare det med alt du har. Selvsagt gjør du det. Så når skolen ringer deg og forteller at ditt barn, sammen med noen andre barn, har plaget og ertet en på skolen over lang tid, er det vanskelig å ta innover seg. Du sier du skal snakke med barnet ditt. Kanskje gjør du det, kanskje skyver du det tilside og tenker at det var et engangstilfelle, at "over lang tid" er overdrevet og at barn er barn. Du deltar på alle skolens arrangementer om mobbing og psykososial helse, så du har jo fått markert at du er mot mobbing og sånt. Men la oss være ærlige. Ingen er jo for mobbing. Vi bare har litt ulike oppfatninger av hva som er mobbing og ikke.

Jeg er også mamma. Jeg elsker barnet mitt over alt på denne jord. Jeg vil forsvare ham mot alt vondt i verden. Men det kan jeg ikke. For det vonde er på skolen. Ja, han har ekstra utfordringer, som er tøffe nok når skolehverdagen går på skinner. Når han møter ekstrabelastninger er det ekstra tøft. Da har jeg en gutt som må sove to-tre timer når han kommer hjem fra skolen, for i det hele tatt makte å sette seg ved middagsbordet.
Vi kan ha noen kvelder hvor vi sitter og trøster og snakker med en tiåring i timesvis fordi han kan sitte og hulke og hyle frustrert om hverandre fordi han ikke vil på skolen. Han er kreativ og foreslår skyping av undervisning, hjemmeskole, nettskole etc. i ren fortvilelse. Bare han slipper å gå på skolen.
Dette er en faglig sterk unge, som er aktiv i timen, scorer høyt på prøver og som elsker å lære.
Han elsker bare ikke å være der han blir plaget.
Han er åpen om sine utfordringer. Det blir brukt mot ham på skolen, hver dag. De som plager er jo fullt informert om hans svakheter.
Min unge får vite at skolen følger med, han er beskyttet i friminutt og har steder å være og mennesker å snakke med. Vi, som foreldre, har lovet å passe på ham. Det klarer vi jo ikke. Fordi du, kjære mamma (og eller pappa) har en holdning om at barn er barn og litt må de jo tåle.

Jeg kan fortelle at min sønn, tåler ikke litt. Han tåler jævlig mye! Han tåler mer enn oss alle tilsammen. Hver dag! Jeg kan fortelle at han føler seg sviktet av skole og foreldre - uansett hva vi gjør og hvor mye. Min lille gutt som jeg helst bare vil holde på fanget og stryke på må jeg slippe ut hver dag. Jeg må snakke opp skolen, jeg må la være å snakke dritt om andre unger (akkurat der har vi slakket litt), jeg må sende min gutt avgårde til ditt barn. Ditt barn som kanskje ikke slår og klyper, men som gjør narr av og gjør ting den vet terroriserer mitt barn. Joda, de vet, for mitt barn har fortalt hva han plages av.

I dag, kjære mamma, har jeg fridag. Jeg kan ikke jobbe full tid, jeg må nemlig store deler av arbeidsuken, være hjemme i beredskap. Min sønn tåler nemlig så altfor mye, men det kan bli fullt for ham også, og da går han sin vei. Fjerner seg fra situasjonen som ditt barn bare synes at "såpass må han tåle". Til nå har han bare gått hjem. Jeg har en isende frykt for at han en gang tar en annen retning.

Mitt barn har også runde barnekinn når han sover. Han sover bare ikke så fredelig, for han har mye mareritt. Om skolen. Om ditt barn og hans eller hennes venner. Han er mamma og pappas elskede gutt. Som vi hver skoledag må sende i krigen.
Barn er barn og såpass må de tåle, men hvor mye er såpass?
Mammahjertet blør.
Jeg ville bare at du skal vite dette.


søndag 17. april 2016

Bienes historie


Så har også jeg lest Bienes Historie av Maja Lunde. Jeg er sikkert sent ute, men det får nå være. Uansett, jeg er betatt. En utrolig fengslende bok som forteller en fascinerende og ikke minst viktig historie. Om bier, hvor viktig de er for oss og verden.
Og om familie, foreldre og barn, og om å se hverandre og bli sett.




Forlagets omtale:

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider medhåndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. "Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet. 

mandag 4. april 2016

Å pynte på seg selv.

De aller fleste jeg kjenner, pynter på seg selv. Ok, damer, i det minste. Vi farger håret for å få vekk det grå og fargeløse. Vi sminker oss, og bruker penger på klær som forhåpentligvis er kledelig og passende.

De fleste av oss bryr oss om hvordan vi tar oss ut - med mer eller mindre vekslende hell...
Selv trening handler ofte om hvordan vi fremstår. God form er flott. Enda bedre er det med veltrente armer og muskuløse lår. I min alder handler det ikke lenger om å bli syltynn lenger, heldigvis. Kanskje det er en tapt kamp i alle fall... 

Det jeg merker, nå når årene triller avgårde, er at jeg har blitt mer åpen for nye måter å pynte seg på. Jeg har ikke helt vurdert å dra på leppene så jeg blir seende ut som en sugedokke enda. Neida... men jeg ble veldig lokket av halv pris på vipper... jeg har ikke lenger lange, mørke øyevipper og har ikke brukt maskara på flere år. Men kanskje jeg skulle prøve en sånn vippe-extension?

Det blir rund dag på høsten, til da skal jeg ha både muskuløse armer, ny tatovering og blått hår, så hvorfor ikke?


Erfaring? Hva synes du? Blir det for desperat for en gammel kåne?

lørdag 2. april 2016

World autism awareness day

I dag er det 2. april. Dette er verdens autismedag. Det betyr at mange familier med autister, organisasjoner osv, setter litt fokus på autisme, hva slags typer autisme finnes det, sprer informasjon - og gjør hyggelige ting sammen.

I vår familie har vi to stykker med Aspergers syndrom, som er en såkalt ASD. (Autism spectre diagnosis) Altså en diagnose på autismespekteret. Nå er det sånn at mange med Asperger ofte kan oppfattes stikk motsatt av det man vanligvis tenker på med autisme. Alle autister er ikke Rainman. Vi har heller ikke her i huset noe problem med blikkontakt, berøring osv (bortsett fra at stor gutt på 10 år er for gammel til å kose med mamma...)

Alle med Asperger syndrom er heller ikke nødvendigvis supergode i et smalt kunnskapsfelt, men mange kan være det. De er forskjellige de, som andre barn og voksne er det. Selv om det er noen fellesnevnere som gjør at andre foreldre i samme situasjon lettere kan forstå litt sære problemstillinger.


I dag skal vi bake puslespillkaker. Og så skal vi på tur til en klatrepark i nærheten og møte andre familier tilknyttet autismeforeningen. Samhold og å bli kjent med andre i samme situasjon er bra. (og jeg vedder en tier på at mor som klatrer er en mye større utfordring enn guttungen med asperger)

Blå er fargen. Puslespillbrikken er symbolet.

Light it up blue.




torsdag 31. mars 2016

Sjalusi


 
Sjalusi. Det stygge, grønne monsteret.
Kan man som voksen være sjalu? Utover av kjæresten flørter med bestevenninnen din?

Dvs det kan man sikkert, men er det greit? Må man ikke som voksen se litt fornuftig på det, og ikke helt tillate seg og la irrasjonelle følelser ligge. I det minste ikke la dem blomstre?

Som voksen, opplever jeg av og til sjalusi.  Sikkert mange andre også. Det kan være at jeg mister en samtalepartner fordi noen andre er kulere enn meg, at venner tilbringer tid med andre venner uten å inkludere meg/oss. Noe de så absolutt skal få lov til. Men må ikke jeg også få lov til å føle litt på det?
Vi har også et barn med spesielle behov og alt er ikke hjemme hos oss som hos alle andre. Jeg kan innimellom være så sjalu på de som har en mer "normal" hverdag, kan stille normale krav til mann og barn. Samtidig ville jeg jo ikke byttet med noen, det er ikke det. Det bare kniper litt innimellom.


Er sjalusi en følelse som vi alle har med oss og som må få eksistere og anerkjennes for å være hele som mennesker? Eller går det i kategorien "skjerp deg, hvor gammel er du egentlig?"

tirsdag 22. mars 2016

Trist i dag


Jeg orker ikke ha nyhetssendingene på hele tiden. Høre smarte og intelligente reportere stille dumme spørsmål og fra ti minutters reportasjer ut i tre timer. Det er grusomt det som har skjedd. Verden er noen ganger bare helt for jævlig.

Jeg orker heller ikke debattene om visse folkeslag. Noen mennesker kan være grusomme. Noen bruker terror for alt det er verdt - for dem.
Vi må aldri akseptere noe som helst som skader andre mennesker og samfunn. 
Men vi må heller ikke lokke oss selv ut i en diskusjon som blir for tabloid.


lørdag 19. mars 2016

Hva som skremmer (små) barn på film og tv

Det er mye å ta hensyn til når man får barn. Noe av det vi som foreldre må vurdere, er tv og filmer. Vi må vite hva ungene ser på, vi må tenke på aldersgrenser, og vurdere dem utfra de ungene vi har, hva de kan tåle, og hvor modne de er. Det et barn kan se, vil gi et annet barn vonde drømmer. Dette gjelder selvsagt ikke bare om ting er skumle, men om de forstår hva de ser. Når barn kan skille på film og virkelighet, varierer.

Vår gutt har fått lov å se Ringenes Herre-filmene, Hobbiten og Star Wars. Alle på dvd hjemme i stuen, med mor og far (særlig far). Vi har tatt pauser og forklart, det har vært hjemmegodteri og god stemning. Ikke alle 8-10 åringer får se dette, eller skal se det.
Samtidig har ungen vært særdeles skeptisk til andre ting. Han orker for eksempel ikke forholde seg til bøker eller filmer som er triste og inneholder død og "myrd". Da vi for noen år siden så "Kule kidz gråter ikke" var han ødelagt i dager.
Så han er et menneske, tøff og robust på noe, sart og følsom på andre ting. Men skumle ting som kan dukke opp i Ringenes har ikke gjort inntrykk utover det man ser der og da.

Så, tenk da vår overraskelse da han kom hjem en dag fra skolen og fortalte at han hadde måttet gå ut av klassen da de så på skrekkfilm. Skrekkfilm? Tuller du?! Og hva slags film er det du ikke tåler å se? 
Jo, det var "Heksene" av Roald Dahl. For skumlere og styggere enn sjefsheksen der, fantes ikke. Mye styggere enn gobliner og sånn, kunne guttungen berette.
Ikke alltid lett å forutse, altså!

Ikke skummel


Skummel

fredag 18. mars 2016

Yoga!

I fjor testet jeg yoga. Hadde såvidt testet litt noe år tidligere, men fant ikke helt grooven.
Så da forsøkte jeg igjen. Gikk noen ganger og fint, men det rant ut i sanden. Det har ikke vært en dag hvor jeg ikke har tenkt at jeg burde starte igjen. Stiv og støl som bare det.

Nå har jeg begynt igjen. Første gang var helt fryktelig. Stiv og støl i en helt annen klasse enn før. Vondt var det og. Dagen etter våknet jeg og strakk på meg. Og for første gang på mange år, følte jeg meg ledig og fin i kroppen, ingen stive vondter. Og jeg tenkte at "oi, er det sånn det skal være?!".
Og booker meg herved inn hver fredag ettermiddag og ser frem til timen. Jeg har funnet en bukse jeg kan bruke (yoga-pants i min størrelse er ikke enklest) og jeg har en topp som er brukbar. Min eneste innvending er nemlig at yogasalen er utstyrt med speil... ikke bra.
Yogainstruktøren jeg elsker, er som en sart liten vårblomst. En liten, tynn kvinne som kan slå knute på seg selv. Og banke deg opp med den ene armen og samtidig skrelle en appelsin med den andre.
Hun er også innehaver av en nydelig evne til å få meg til å føle meg vel, selv om jeg er stor og ukomfortabel og stiv og støl. 

Det er soft yoga, ingen ekstreme stillinger og utfall. Men du verden så godt det gjør!

Jippi, i dag er det fredag og yogadag!



En annen dag...


onsdag 16. mars 2016

I-landsproblem

Fordi om Kirkens nødhjelp samler inn til vann og syriske barn fryser ihjel på vei fra krig og elendighet, så betyr ikke det at vi ikke har våre utfordringer her hjemme også. Eller?


I dag for eksempel, da ungen var sendt avgårde på skolen, skulle jeg se en episode av en tv-serie som sendes om natten. Og tror dere ikke den fordømrande GET-boksen hadde bestemt seg for å slutte å gjøre det den skulle?! Nå må harddisken formateres, noe vi ikke får til selv, så må vi vente på kundeservice. Jeg må gå på do i reklamepausene, å helsike, jeg må se reklamer... argh!



Men jeg ble i hvertfall poppis mamma og kone i dag, da jeg kom hjem til nerdene med verdens kuleste eggeglass i hvert fall!

(foto: Coolstuff.no)

onsdag 9. mars 2016

40 ridderes dag

I dag, 9. mars, er det de 40 ridderes dag. Det er minnedag for 40 kristne riddere som led martyrdøden på 300-tallet. De ble drept ved byen Sebaste i Armenia under keiser Licinius rundt år 320.
De 40 ridderne ble plassert på isen på en gjenfrosset innsjø og var døde neste dag. Flere kirker i Armenia ble oppkalt etter martyrene.
Som mange slike minnedager, er dette også en dag for værtegn. Slik været er i dag, skal det bli i 40 dager fremover.

Her jeg bor, betyr det overskyet, enda nedbørsfritt - men påskesolen er nok ikke noe å vente på.

søndag 6. mars 2016

Hvordan uttales egentlig Æ?



Forleden skrev Helene Uri en kronikk i Aftenposten om hvordan språket utvikler seg, denne gangen hadde det med uttalelse av bokstaven æ i et ord å gjøre. Du kan lese den her.

For eksempel uttaler unge i dag sæd med æ. For oss gamliser høres jo dette helt forskrekkelig ut. Du vet, vi gamle som bruker ord som forskrekkelig og forferdet.

Men om de uttaler væske med æ, er jeg litt usikker på, faktisk.


I alle fall, da jeg leste denne, begynte jeg å tenke på en ting. Jeg har registrert at mange skriver ord som verre, herlig, verst osv med Æ. Dette skrives av mennesker jeg vet er opptatt av stavemåter, som ikke har dysleksi og som jeg positivt vet at ikke har lært å skrive det slik.

Kan det verre at denne utviklingen i språket på uttalemåter, har flyttet seg til skrivemåter?
Kan det være sånn at når man begynner å uttale sæd med æ og ikke e, at man skriver ting som det skal uttales og at det dermed blir hærlig og værre? (himmel, klarer knapt å skrive det)

Eller hva tror du?


onsdag 24. februar 2016

Vinterferielesing

Vinterferien her i huset, starter alltid med en korpstur til Trysil. Det er flere dager med spilling og skikjøring, bowling og svømmig, døgning og godteri. Siden far er korpsassistent, ble dette i år noen dager med fred og ro for mor siden begge gutta dro på tur.
Sesongens manneinfluensa pågikk hele uken før, så jeg var litt redd for at de ikke skulle komme seg avgårde, men det gjorde de.

Og jeg satt i gang med å lese islandsk krim av Yrsa Sigurdadottir. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg liker islandsk krim - i bokform. Og kan berette at dette ikke er boken man leser når man er alene hjemme. Det er en skikkelig skummel bok, og en veldig god nok - og enten du like krim eller ikke...og jeg løste krimgåten mer enn en gang mens jeg leste. 


God lesing!


Forlagets omtale:

Ny serie fra krimdronningen Yrsa. En ung kvinne blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem i Reykjavik. Det eneste vitnet er hennes sju år gamle datter. Når enda en kvinne blir drept på bestialsk vis kort tid etterpå, står politiet uten andre spor enn mistanken om at det er samme gjerningsmann. En radioamatør fanger inn skremmende meldinger som knytter ham til begge de drepte kvinnene, selv om han ikke kjente noen av dem. Nysgjerrigheten får ham til å sette i gang farlige undersøkelser på egenhånd. Huldar har ansvaret for etterforskningen av drapene. Han mangler konkrete spor og dette skaper frustrasjon og konflikter internt i politiet. Saken kompliseres ytterligere ved at han har løyet om seg selv for psykologen Frøya, som bistår jenta som var til stede da moren ble drept. «DNA» er nok en nervepirrende pageturner fra bestselgerforfatteren Yrsa Sigurdardóttir. Igjen viser hun hvor dyktig hun er til å skape intelligente plott og effektivt fortalte historier med et rikt og spennende persongalleri. 

mandag 22. februar 2016

Per Varmestein - Persokk - og paveaudiens. Re-publisering

Peters stol
Eller Peters stol, om du vil. Det er i dag, til minne om Peters stol. Det var Apostelen Peter som ble overhode for den kristne kirke og var Romas første biskop.
Peters stol kommer fra det latinske Petrus in Cathedra eller Petrus Cathedratus og er stolen paven sitter på.

I gammel tid tenkteman at St. Peter kastet varme steiner i vannet for å få isen til å gå, derav Per Varmestein eller Per Heitstein.
Noen steder ble i dag regnet som første vårdag. (her er 10 minus i dag, men vakkert vær og vi aner at våren er på vei)
Går man på isen etter denne dag, er det å betrakte som selvmord. Om man gjorde det, kunne man havne i uvigslet jord.

(en elv rett ved der jeg bor, ha skispor over seg. Og den som følger med, vet at det ofte går en gjennom her; en om våren og en om høsten. Slomsing, folk kan ikke bruke hue lenger)

Det ble fortalt om fiskeren Peter at hedninger raket håret av toppen på hodet hans under han første fremtreden. Dette så han selv på som et martyrium og anbefalet presteskapet å gjøre det samme. Slik skal tonsuren ha oppstått.

Primstavens symbol er en nøkkel, som er pavens maktsymbol, eller en pavestav. En stein kan være det tredje symbolet.

I Søndre Senniens budstikke, fant jeg et morsomt vers om Per Varmestein:


                              
Per Varmestein (foto:)
Per Varmestein (foto:)
v/Hakre:
Fleire gonga har æ fådd detta spøsmålet:
”E det ikkje på den her tida
at han Per kaste varme steina i jorda?”

Jo, akkurat –
den 22. februar har vi han Per Varmestein.
Det e da han St. Peter vil ha slutt på vinteren.
Så kaste han varme steina i myr og vatn.
Etter den dagen går ikke tela lenger ned,
og isen bynne å tine nedana.
Sa di gamle, kem det no va.

Den dagen smelta sola snybajlln på veggen,
og etter den dagen skulle man ikkje
gå på islagte vatn.
Nokken trudde det nok.
Gikk man gjenna isen etter Per Varmestein,
hadde ingen plikt tel å berge tosken.
Og vess han drukna,
skulle han ikkje legges i vigsla jord,
men legges utaførre kjerkegårn,
førr dem sa det va sjølgjort.
Det e tydelig at detta kjem fra land lenger sør.

Vermerke: Skein sola så lenge den dagen
at man kunne sale av og på en hest,
så va det varsel om en solrik og god vår.
Om vi no skal tru sånt.
Budstikka gjorde jo et forsøk med det der et år.
Ka kom det ut av forsøket?

Dagen kalles også Peter Stol.
Det skal minne den kristne verden om
at Peter var satt til bispestolen i Rom den dagen.
Det blei jo selve pavestolen.

Vi har no trygg is,
Men husk di varme steinan i myr og vatn.

Merke for dagen på di gamle primstavan
va St. Peters nøkkel.

Litt spennende å tenke på dette akkurat i disse dager når det skjer spennende ting i Roma. Jeg er ikke katolikk, men tiltrukket av katolisismen (den fine delen) og følger med. Jeg har ikke paven som mitt overhode, men synes det ville vært veldig hyggelig om de nå valgte en uten skumle øyne.


Fine, snille "gamlepaven"

I den anledning kan jeg fortelle om en ung Siri, 17 år, på Petersplassen under Pavens audiens. Det var forrige paven, han med de vakre, snille øynene. Det var før attentatet, og han kjørte rundt plassen, eller ble kjørt rundt, i sin golfbil, men uten panser.
Jeg kjente noe da han kjørte forbi.
Det skjedde noe. Jeg sto i fremste rekke, jeg var som sagt 17 og smisket meg i flortynn sommerkjole forbi vakter og italienske menn.
Og det skjedde noe da Paven kjørte forbi.

Hva det var og hvorfor?
Utstråling fra dette vidunderlige mennesket?
Ikke vet jeg.
Men jeg glemmer det aldri.
Du kan lese biografien hans her.

lørdag 20. februar 2016

Se, han leser!

Min gutt er smart. Veldig smart. Han har ikke fått tatt ut potensialet sitt fordi det i perioder er for tøft å gå på skolen og da brukes energien på annet. Men lesing var av de tingene som gikk rett i boks tidlig.
Siden jeg og far er noen lesehester og kjapt pløyer gjennom 8-10 bøker på ferie - alt. leser tom kindle... haha - så har det var overraskende og til dels ganske frustrerende å ha en unge som ikke har oppdaget bøker.

Vi har gjort alt det riktige. Vi leser så han ser det, vi har lest høyt, han ble medlem i Barnas bokklubb, vi går i bokhandel når vi er på bytur. Jeg har også kjøpt alle de "riktige" bøkene som er tilpasset hans alder, kjønn (jada, jeg vet!) og kulhet. Det har vært kjøpt Gutta i trehuset, Kaptein Supertruse og Pingle-bøker. Ungen gidder ikke lese.
Han kan lese, nemlig.

Så var det et kjør i 2. og 3. klasse hvor det ble fokusert fra skolen på at de skulle lese skjønnlitteratur. Faktabøker gjaldt ikke. Så da dette var godkjent lesestoff igjen, gadd ikke han. Han leser Aftenposten Junior og det er det.

Forleden måtte jeg på et møte i Oslo-byen. Dette foregikk på cafe, noen han er vant til og han er rutinert på å skaffe seg den ene delikatessen etter den andre.
Mens han leste.
Å, se! En hel Detektivbyrå nummer 2-bok ble lest ut.
I natt lå han og leste ut en hel Pingle-bok.
Han får en Gutta i trehuset-bok i vinterferien.

Og mor må felle en lesetåre.

onsdag 3. februar 2016

Preburtale tiåringer...


... oi, det er en fest. Nå skal jeg ikke drite ut ungen min som finner dette innlegget om noen år... men det skjer mye for tiden og det tar mye plass og påvirker familien. Tiåringen er ikke i puberteten, men du verden som det nærmer seg.

Det er uren hud, kjærestedrama og uautoriserte søk på nett. Hormonene spretter og vi ser med glede og skrekk frem mot de neste årene.

Det er jo sånn at når man har barn, så er man inndelt i faser. Man er i babyfasen, småbarnsfasen... så kommer tenårene... og derimellom, når vi har barn på småskole- og mellomtrinnet - så henger vi litt i løse lufta. Jeg har savnet dette lenge. Jeg har en bok hjemme om "tweens" - de "between" småbarnsalderen og tenårene. Så må vi også legge på en diagnose, vi har bare ett barn og aner ikke hva som er vanlig og normalt og hva vi kan og bør forvente.

I alle fall... hos oss er vi på full fart i år vi nå skjønner kommer til å bli hektiske. Vi forsøker å være i forkant, men en bråmoden tiåring som mener vi må slappe av "for det er bra å lære ting tidlig", kom litt brått på.


mandag 1. februar 2016

Å ta seg selv på alvor

I det siste har et stadig tilbakevendende spørsmål dukket opp hos meg; Tar jeg meg selv på alvor?
Jeg mener, verdsetter jeg meg selv nok slik at jeg gjør det som er bra for meg og som jeg fortjener? Eller kaster jeg vrak på meg selv, saboterer meg selv? Får jeg som fortjent?
Det er lett å tenke at man fortjener en dag i sofaen og litt rause mengder med lørdagsgodt (på en tirsdag). Men er det virkelig det jeg fortjener? Eller fortjener jeg og kroppen og sjelen min en skikkelig treningsøkt, en lang søndagstur i andpusten gange og en frisk salat til middag fremfor ihjelgrillet kotelett?

Omgir jeg meg med mennesker som gir meg energi og glede? Eller er det sånn at jeg ofte gir og gir - og omgir meg med mennesker som bare tar?

Jeg tror nok de fleste av oss lever i en lett blanding - hvor det gjerne heller mer til den ene eller den andre siden... av det vi fortjener og har godt av.
Men jeg tror også mange - inkludert meg selv - kanskje ikke er så bevisst på dette. Og jeg er helt sikkert på at de fleste av oss kan bli flinkere til å tenke gjennom hva som er bra for oss. Både akkurat nå og over tid.

Tror ikke du også?

Dette er godt for meg. Burde gjøre mye mer av det!
Foto: ICON Lillestrøm