En HV-soldats bekjennelser

Debatten om Heimevernet har pågått i årevis. Bygger man i praksis ned styrken? Skal den inngå i Hærens styrker? Skal vi i det hele tatt ha et Heimevern? 

Jeg ble mobilisert inn i styrken før Den Store Omleggingen (eller nedbyggingen om du vil) i 2006. Da jeg ble innrullert i HV var slagordet Heimevernet overalt alltid. Så kom omleggingen og vi gikk inn i et nytt HV med nytt slagord; Verner Vokter Virker.
HV skal i dag verne viktige samfunnsinstitusjoner, vokte lokalsamfunn og virke mot terrorisme.
HV teller i dag 45.000, på papiret. Akkurat nå tilhører 3800 det som kalles innsatsstyrker.

Problemet til HV og oss som er der er at vi ikke får øve. Skal du og jeg bli gode i noe, enten det er løping, sykling, eller matematikk, så må vi øve. Øve, drille, øve og drille. HV-områdene har tradisjonelt øvd en gang i året, den såkalte Årets Trening. Da øver man sammen med området sitt, troppen sin og man øver på oppgaven sin. Da blir man god i samarbeid, man kjenner de man skal gjøre en jobb sammen med og man blir god til den jobben man skal gjøre.

Å frata et menneske, en soldat, muligheten til å øve på det det skal mestre til fingerspissene er virkelig ikke fint gjort, for å si det sånn. Dersom jeg for eksempel skulle bli utkalt til en skarp situasjon, har jeg til opplysning ikke trent på 6 år. Hvordan kan noen forvente at jeg skal kunne gjøre jobben min som korporal og troppsassistent så godt som jeg kunne ha gjort hvis jeg hadde fått trent. Ok, det gjør de kanskje ikke heller, og aldri har jeg gjort noen dårlig jobb som HV-soldat, det er ikke det, men her handler det om helt normal tankegang; skal du bli god så må du øve.

Jeg er aktiv som lotte. Som leder av Oslo lotteforening tar jeg oppdraget fra GIHV (Generalinspektøren for Heimevernet) på alvor; nemlig å få flere jenter inn i HV. I foreningen vår bruker vi mye tid og krefter på å rekruttere HV-personell. På den måten har jeg styr på utstyret mitt og uniformen min. Men andre har kanskje ikke en gang en uniform som passer. (Det kan skje endel med voksent folk sin kroppsbygning etter fylte 33...) Men altså, HV forventer at jeg skal kunne stille på et skarpt oppdrag ved behov. Med hva da? Og hva med de som har våpen? Jeg har IKKE våpen hjemme, mange har ikke det, men likevel. Jeg har rent filter i vernemasken min, men det er av personlig interesse. Det er ikke alle HV-soldater som bryr seg. HV bryr seg jo ikke om soldatene, hvorfor skal soldaten bry seg om HV?

Men det er en annen side i debatten. Det er det disse årvisse artiklene i alle aviser; sånn omtrent en uke eller to før Norway Cup. Da er det nemlig alltid en veldig travel familiefar med høy inntekt som intervjues med tårevåte øyne over at han må forlate jobb og familie i en hel uke for å gjøre en innsats på Landsskytterstevnet. Forsvaret og HV støtter kraftig opp om dette stevnet, og stevnet er selvsagt avhengig av mannskaper for å kunne avvikle arrangementet på en tilfredsstillende måte. Men det er ikke bra nok for en tøff HV-soldat, ser du. Han eller hun vil heller skyte og øve på skarpe situasjoner. Og selvsagt er det mye morsommere, jeg vet da vel det! Men til dere vil jeg si: Ok, det er kanskje ikke skytetrening og stridsteknikk i Sibo-anlegg. Men dere får sjekket utstyret deres. Dere får trent på samarbeid i troppen. Du som har lederutdanning får trent på å være leder. Her sitter det en korporal som ikke har trent på 6 år. Nei, jobbe som frivillig mannskaper er kanskje ikke verdens kuleste, men dere får trent - på viktige ting. 

God trening!