Å forsove seg...

... er helt fryktelig. I dag forsov jeg meg. Å sette på vekkerklokken er en utfordring i seg selv. Å stille den når den én morgen har vært stilt på et annet klokkeslett er (tydeligvis) umulig. Så der jeg lå og hørte fuglene utenfor, tenkte på ferie... så hadde dagen plutselig nådd en hele time lenger enn jeg trodde.

Da jeg oppdaget det var det så mye armer og bein og høy puls og rykkete kroppsbevegelser at man ville ikke trodd det. Så mye feil man gjør i en slik tilstand! Nå skal det også sies at jeg har en forholdsvis fleksibel arbeidstid. Jeg har ingen buss jeg må rekke heller. Jeg bare kommer litt senere enn jeg hadde tenkt. Ikke kaster jeg meg avsted med vått hår og brødskiven i hånden heller. Frokost spises ved kjøkkenbordet mens jeg drikker kaffe og leser avisen, like herlig. Jeg bare blar litt mer frenetisk og tygger litt fortere. På vei til jobb kjører jeg litt fortere og mer aggressivt og jeg hang på hornet to ganger som en finger til "idioter" i trafikken. Brukte jeg kortere tid på vei til jobb? Nei. Kom jeg mye senere enn vanlig? Ja, en sånn 10-15 minutter.

Så hvorfor sitter dette fortsatt i kroppen flere timer etterpå?
Jeg vet ikke, bare at en kopp kaffe gjør susen nå.

Ha en god dag alle sammen!