Jeg har etterhvert kommet til at jeg kan sykle. Og jammen klarer jeg ikke å sykle det som for meg er langt også. 15 kilometer sykkelvei mellom jobb og hjem er så det greier seg for meg, Og selv om jeg sykler på en av de mest trafikkerte innfartsårene til hovedstaden fra en av de tettest befolkete kommunene, så er det ikke bare biler og støv og asfalt.
Heldigvis sykler jeg ikke så fort at jeg ikke får med meg vakre ting underveis. Ting andre kanskje ikke ser fordi de kjører fort, sykler fort eller ikke har tid til å se etter. Her er noe av det jeg passerer mens tunga henger lengst ned og noe har bundet fast lodd i anklene mine.
Jeg må forresten dele en hemmelighet - jeg ikke har tatt bilde av - i hvert fall tror jeg at dette er noe folk ikke vet; siden jeg ikke sykler så fort, ser jeg svært ofte ryggen på sprekinger som sykler forbi meg. Og jeg kan fortelle at alle sykkelbukser er gjennomsiktige. Man skulle ikke tro det, men... de er det. Billedbevis kommer ikke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar