Morgenstund

En morgen for ikke så lenge siden fikk jeg denne e-posten fra Storedude:

"Dagen begynte meget bra for Lilledude, han var våken da pappa kom ned med tre druer klokken kvart over sju. (å bli vekket med druer på sengen er gjevest i verden. red. anm.)

Så fikk han spise pappabrød med mammasyltetøy og selv bestemme om han ville ha biola eller cultura. Etter å ha kost seg på do (med et barn som var ostopert til han var tre, vektlegger vi å kose seg på do hos oss. red. anm.) fikk han gå i klesskapet og velge klær. Så skjedde "ulykken" da vi skulle gå. Lilledude stoppet foran hekken (gjennomgang, red. anm.) fordi det var så mye vått gress, og så gikk pappa forbi. Verden gikk i tusen biter, og etter at pappa hadde gått inn for å hente briller (som vi nesten glemte) bestemte Lilledude seg får å gå i barnehagen selv. Og det gjorde han, med pappa tyve meter bak. Satte seg ned rett innenfor døren og ville ikke nsakke med noen, selv ikke bestisen som ville leke. Pappa bar ham inn på sofaen og der hvisket han at han ville vinke i vinkevinduet. Og det gjorde vi. 

Klem fra småbarnspappa"

Mammahjertet smelter av disse dudene som ikke tillater den andre å gjøre feil... i hvert fall er det i den minstes verden svært lite rom for noe som strider i mot det han har tenkt seg.

En annen småbarnsmor, sa forøvrig svært så klokt at "Av og til tenker jeg at vi voksne også burde hatt følelsene litt lenger ut, la verden gå litt i knas i stedet for å bære alt inni."

Det tror jeg er helt riktig.