Noen ganger må jeg si jeg stusser over andre mennesker. Deres oppførsel, fremferd, anstendighet og i og for seg bluferdighet, kan av og til fascinere meg til det morbide. Noen ganger er jeg som en nysgjerrig fireåring som legger hodet på skakke og sier "hvorfor det?" uten at egentlig noen har et fornuftig svar å gi meg. (som man sjelden har til en nysgjerrig fireåring, har jeg oppdaget) I går var en sånn dag. Da det kom på nyhetene om at Oslos borgere bruker kirkegårdene som parker. Først stusset jeg ikke; det er flere av hovedstadens stjerneskuespillere som leser manus mens de går på kirkegården. Jeg og min mann besøker ofte kirkegårder; her hjemme eller andre steder hvor vi reiser. Det er alltid mange som tusler rundt på kirkegården, og jeg tenkte for ikke så lenge siden at jeg aldri skikkelig har vært inne på den som ligger nærmest oss.
Men å bruke som park er tydeligvis så mangt i folks oppfatning. Da jeg hørte at folk soler seg på kirkegårdene, griller, lufter hundene sine og ikke engang plukker opp så det bokstavelig talt ligger hundedritt på gravene ble jeg helt satt ut. Hva er det som går av folk??!! Unnskyld meg, men hvor er oppdragelsen, eller den manglende sådan? Hva har du tenkt i det du legger solteppet ditt mellom eller oppunder eller på en grønn flekk i nærheten av? Vi snakker en kirkegård!
Vi snakker om et for meg hellig sted som skal preges av respekt og kanskje en liten dæsj ærefrykt. Ja, jeg har spist formiddagsmat med familien under gravstøtten på familiegravstedet. Jeg gumlet i meg en diger baguette faktisk, mens jeg snakket med besteforeldrene mine som døde for mange år siden.
Ja, jeg har latt deres oldebarn få løpe fritt, men av respekt og glede over å ha et sted å gå til. For eksempel for å fortelle om dem, minnes og vise frem han de aldri rakk å treffe.
Jeg synes det er så stygt når jeg leser om hærverk på kirkegårder; enten det er veltet gravstøtter eller stjålet figurer fra barnegraver (som i vårt område nesten er å regne som en tred... fy!). Men å legge igjen hundedritt og grille der andre mennesker har lagt sine kjære er jammen ikke langt under på skalaen over ting man bare ikke gjør!
Hva tenker du om dette?
Foto fra Vår frelsers gravlund: Oslo kommune, Gravferdsetaten
Hei. Jeg lurer litt på dette selv, så fant jeg denne via google.
SvarSlettOm man legger fra seg byen på vei inn, er det som å tre inn i en annen verden. De hvite duene som svever mellom de eldgamle trærne gi ett inntrykk av at hele stedet er i dvale.
Jeg har opplevd mye vondt og har vansker for å være blandt andre. Det er flere ganger jeg har rømt litt vekk fra by-jungelen, ved å vandre gjennom kirkegårdene på vei til helsesenteret som jeg går til. (Jeg regner med at det er greit).
Men. På veien hjem har jeg noen ganger stoppet opp funnet en litt avsidesliggende benk hvor jeg setter meg for å tenke. Det er jo så fredelig der. Jeg får være litt alene, samtidig som jeg er utendørs.
Det har hendt at jeg har forsøkt å sove litt, om jeg ikke har sovet hjemme. En gang satt jeg flere timer på knausen i vår frelsers gravlund og tenkt over livet og døden.
Om noen kommer til gravene reiser jeg meg opp og går. Og jeg går jo aldri til gravlundene for å tilbringe tid der. Jeg bare stopper opp på vei hjem for å få litt ro i sjelen.
Hva synes du om det? Burde jeg slutte? Er det greit? Kan jeg ta med meg en diktsamling, og kikke i den mens jeg er der?
Å tenke, finne roen, lese dikt, gå en tur, er nok helt greit. Så lenge du ikke hensetter engangsgriller eller kaster annet søppel eller soler deg toppløs på en strandmadrass.
SvarSlett