Dette er et hovedtema når man skal ha barn, og info får man fra første trimester. (nest etter amming) Det fortsetter utover i svangerskapet og helsestasjonenn og jordmors mening om hvor og hvordan barn skal sove, blir omtrent som propaganda. Fordi søvn er viktig. Søvn er viktig for mor og far og den nye babyen. Vi må alle ha søvn for å kunne fungere. Og alle forstår, selv uten å ha opplevd det før, at en ny baby avstedkommer en smule unntakstilstand man trenger krefter forå kunne håndtere. På en fornuftig måte… Som min nydelige jordmor uttrykte det; vi må huske at det er en kjent torturmetode å frata folk søvn. Og det er ikke greit i det siviliserte samfunnet. Det sier vel sitt.
På barselavdelingen er det ikke lenger så mye meninger om hvor og hvordan barn skal sove. De skal sove i sin egen seng om natten. (At ungen skal frarøves alle forsøk på sammenhengende søvn over to og en halv time pga stell og beleiskift på faste klokkeslett, er en annen historie!)
Ok, vi prøvde. Men min staute baby som hang i puppen støtt selv om barselmenneskene hevdet han ikke kunne nettopp det (også en annen historie) ville ha mammaen sin. Så vi holdt litt kjeft (om det) og gjorde det beste vi kunne.
Endelig kom vi hjem. Første kvelden, første natten… alle brosjyrene, alle pekefingrene, alle meningene fra sterke damer med hårete legger… jeg og barnets far så på hverandre og så la vi ham i midten av sengen som i det øyeblikket gikk fra å være ekteseng til familieseng. Der ble sønnen vår liggende. Vi fulgte alle reglene som gjelder for samsoving, man er ikke helt idiot heller. Han fikk sin egen dyne og sin egen pupp. Mor lå med høyrearmen opp i et drøyt år, barnet og i og for seg mor, var stort sett uthvilte på dagtid, og vi hadde aldri en våkenatt. Vi hadde og har bred seng. Vi slet en lang stund rundt toårsalderen da han ikke ville sovne alene og var inderlig klar over at det var vår egen skyld. Men det var greit, faktisk.
I dag er sønnen vår fire og kommer fortsatt inn til oss om natten, av og til. Vi merker det ikke en gang. Alle sover godt og trygt og dette passer for oss. Alle familier må ta sine egne valg. Alle familier må selv bestemme hvordan de vil ha det og gjøre det. Det som er gull for noen, er håpløst for andre.
Vi valgte samsoving på instinkt, det passet oss. Det passer slett ikke alle, og jeg er veldig klar over at det er mange argumenter for og mot. Det jeg imidlertid ofte savner i debatten bla. på diverse nettfora er respekt for anddres valg. Nen legger barna på eget rom fra de er 3 uker, andre har dem i sengen i 3 år. Vi er forskjellige som mennesker, barn er ulike og familier er ulike. Sånn er det bare, vi skal bare bli litt flinkere til å ønske de med andre valg lykke til. For alle velger sin egen vei. Og det er greit!
Foreldre og barn har en artikkel om temaet, det er noe av det mest nyanserte jeg har sett på lenge.
Så enig så enig Siri:) Jeg som jordmor sier til foreldrene at de kan ha barnet i sin seng, men med tanke på krybbedød som vi informerer om på utreisesamtalen, er det anbefalt med egen dyne osvosvosv. Men selv lå Sander under dyna til a mor til han var 8 mnd....ups.....:)
SvarSlettJeg må innrømme at jeg synes det er og har vært svært koselig med en søvnig og sovende og snøftende og sparkende gutt i sengen. Og vi sover godt alle sammen, og alle har det bra med det. Og det er nå viktigst - at alle har det bra.
SvarSlettJeg finner ikke så mange argumenter mot samsoving, egentlig, jeg da...Hvis man har valget mellom illskrikende baby i egen seng, eller rolig baby sammen med mamma, velger jeg det siste...
SvarSlettLiker bloggen din!
Ja, til dette! Mest mulig søvn for flest mulig i familien. Uansett i hvilke senger. Dette gjelder også for ganske mye større barn. Sove er viktigst - ikke hvor!
SvarSlett