Romjulstanker - om liv og død

De helligste juledagene er over. Mange av oss har jobbet og selv om julen har aketurer, hvite duker på alle bord, nesten fri tilgang på godsaker i form av pålegg og kaker, så var det litt lite fri. Jeg har slitt med pc og øyne og sånn, derfor også hatt svært få turer i bloggernes verden, inkludert min egen.  

Men et skikkelig nyttårsinnlegg  skulle det nå bli. Og det skal det, men plutselig er det et annet som  trenger seg på først. Livet er forgjengelig. Ingen nyhet... men jeg er ikke den første som blir overrasket over akkurat det av og til. Enkelte ting gjør vondt å tenke på.

Alder til tross, det er som kjent bare et tall... eller...? Plutselig er man i den generasjonen som selv blir syke - og dør. Vi har såvidt vennet oss til at besteforeldre er borte, nå er det foreldregenerasjonens tur. Mennesker på min alder blir foreldre og besteforeldre om hverandre. Det er vondt. Det er forferdelig vondt når en småbarnspappa dør. Det er vondt for barn og søsken og all familie - og venner. Unge pappaer skal ikke dø. Samtidig... er alder bare et tall? Sånn egentlig? 

Dette er en rar post, for det jeg tenker på er rart. Det er veldig rart å vite at en jeg har vokst opp med ikke er mer. Og selv om kontakten var borte i mange år, så ble den gjenopptatt etter at vi møttes i 17. maitoget. Han var en trofast leser av bloggen min. Det synes jeg var stas. Jeg fikk tilbakemeldinger via Facebook og satte stor pris på det. Han var blitt en flott mann og pappa. Han vil bli savnet av mange.

Med fare for altfor mye føleri på  nett som mange mener så mye om (inkludert meg selv) så skal en trofast leser få vite - hvor han enn er - at jeg tenker på ham. Og det som har skjedd har fått meg og mange andre til å tenke, noe jeg ser en verdi i. Det å leve hver dag. lære seg at det er i dag vi lever og kanskje ikke i morgen, gjør det ikke noe å slenge en tanke bortom i blant. 


Hvil i fred, Bård.

Gamle Tærud skole - et passende bilde i dag.