fredag 29. august 2014

Litt utmattet nå.


Det har vært en emosjonell uke. 

Vi har vært åpne om Aspergerdiagnosen til gutten vår. Det har vært mange telefoner og mailer og vi føler virkelig at folk er støttende. Vi hører historier om andre som ikke får den støtten og hjelpen vi får, vi får ros for åpenhet og folk som er glade på våre vegne for at vi nå vet.
Det er nå vi merker hvor mye flotte mennesker som er der ute, og rundt oss.

I tillegg har jeg vært på et jobbintervju denne uken... så her går karusellen rundt. Det er veldig godt det er helg!
Den skal tilbringes med avslapping i fokus, og med lillefetter på kino. Popcorn til filmen - og ikke med å se Big Brother.



onsdag 27. august 2014

"Jeg vil fortelle at jeg har Asperger syndrom"

Sa ungen min foran klassen sin.

I dag har sønnen vår gjort noe det virkelig står respekt av. Han har i flere år hatt det vanskelig sosialt med jevnaldrende. Vi har hatt tett oppfølging med skolen og de ressursene de så villig har budt på. 

Han trengte likevel enda litt mer hjelp, og hele forrige skoleår har vært brukt på utredning hos flinke folk.

Rett før skolestart, fikk vi en konklusjon og i dag har den tøffeste gutten av alle, stått foran i klassen og fortalt alle at han har Asperger syndrom. Han har fortalt hva det er, hva det innebærer for ham, hvorfor ting har vært vanskelig, og bedt om forståelse for at han er som han er.

Han har svart på spørsmål og blitt fortalt at han er en veldig hyggelig fyr, og ungene tok dette på strak arm.

I går kveld, satt jeg selv på foreldremøte med verdens nydeligste foreldre, og fortalte det samme, på voksenmåten. Jeg ville at de skulle vite hva Asperger er, og hva det innebærer for vår gutt. Hva er myter, hva stemmer. Og kunne ha et grunnlag for barn som spør etter en stund, og vite noen av reaksjonene hans når de er sammen på fritiden.
Jeg var ikke så tøff som gutten min, så  et nydelig menneske leste opp det arket jeg hadde skrevet. Det ble litt for emosjonelt i mammahjertet.

Etter at jeg var ferdig med å svare på spørsmål og sånn, fikk jeg vite om fler som hadde Asperger i familien, vi vet det finnes fler på skolen. Og hvor vanskelige enkelte dager kan være, så er vi ikke de eneste

Den tøffeste gutten har fått litteratur, han spør og vi svarer. Han forsøker å fordøye dette, lære noe, han er vitebegjærlig og synes kanskje det til og med er litt stas. Stas å "ha noe", liksom. I hvert fall er det godt for ham å få vite at det at han har det vanskelig, har et navn. Han har forsøkt å bruke diagnosen, men det går altså ikke. Han må tømme oppvaskmaskin og gjøre lekser fordi om han har Asperger.
Aspergers er så mye. 
Den enkleste måten å oppsummere det på, er sosiale lærevansker.

Nå skal de flinke folkene til en viss grad få overta, hjelpe både liten og stor. Det er jo så greit å vite hva man skal gjøre, når man vet hva man har med å gjøre.

Vi tror på åpenhet. Alltid en risiko, de fleste heier på deg og har ryggen din, og vi tror på at det er veien å gå. 


mandag 18. august 2014

Første skoledag


Årene går fort. Jeg har første skoledag friskt i minne, for ikke snakke om første barnehagedag... og at verdens fineste gutt kom til verden.
I dag var det første dag i fjerde klasse. Ny sekk og ved godt mot. Vi hadde avtale om å handle nytt pennal etter skolen, og slo det sammen med en cafetur. Jeg og kiden er flinke til å gå på cafe, og første skoledag fortjener definitivt en slik luftetur.
Det har vært mye nye klær, flagg på skolene og spent unger i dag. Inkludert min egen. Men det er ikke det jeg vil fortelle om nå... det gjør andre så mye bedre enn meg. Jeg vil i dag snakke om bokbind.

Selvsagt skal ungen ha bokbind, det er da pålagt. Da jeg selv gikk på skolen var det noe av det fineste med skolestart; å velge bokbind. Jeg har hatt mye forskjellig, alt fra vokset og dekorert, til gråpapir jeg kunne tegne på selv. Min sønn driter regelrett i bokbind. Han har ingen interesse av det, og da jeg overkjøpte da han skulle begynne i førsteklasse, så holdt det i andre og tredje også. Han var nesten litt snurt for det (endelig) var tomt. Mor henrykt og gledet seg til å tråle bokhandlere for å finne et nytt og kult.

Kiden ville ha gjennomsiktig med farger, og det skulle han selvsagt få. Nå hadde det seg likevel slik at da vi skulle kjøpe, så ville han ha blank, gjennomsiktig plast. Som den gode mor, kjøpte jeg det. I dag håper jeg ved sol og måne at jeg ikke har overkjøpt. Den dritten skal aldri kjøpes igjen!!

Jeg koser meg med å legge på bokbind og tenkte at en fjerdeklassing må begynne å bli opplært til denslags. Men glatt plast skal han få slippe. Jeg banner og sverter og freser og er så langt fra å kose meg med dette som det går. Det sklir, lar seg ikke brette, og jeg må ty til kardinalsynden; å tape det fast i selve boken.
Jeg har skreket og spredd dårlig stemning mens jeg har lagt på to bøker. Resten av ettermiddagene denne uken blir vel lik, tenker jeg. 

Knurr!

(og dere som syr bokbind som bare er å vippe av og på... vil ikke høre om det *ler*)

onsdag 13. august 2014

Å søke jobb, er en jobb!

Herfra til...

Det er en jobb jeg ikke er så veldig god til, men det kommer seg. Det er svært lenge siden sist. Samtidig har man jo, mens man har vært hjemme, opparbeidet noen rutiner og gjøremål... og så skal det legges til en hel del. Og ingen kan nekte for at det er en nyttig tilvenning til et liv hvor også mor er i full jobb igjen.
Så søknader skrives, jeg gjør meg selv så lekker som jeg kan, i ord og toner, så får vi vel se om det bringer meg i mål om ikke lenge.

I tillegg til søknadsskriving, må jeg også forberede meg på intervjuer, møter - rett og slett gjøre meg selv lekker utover det jeg presterer på papiret. Etter et års tid med sløye jeans og flipflopper, må jeg nok fikse på et par ting.

Jeg må ha klær som funker der ute. Jeg må ta på sko, noe jeg misliker, og så må jeg gjøre noe med surfehåret mitt. (Ikke at jeg noen gang har surfet, det bare ser sånn ut - uten bruk av saltvannspray).


...hit???

Spent og skeptisk er to sider av samme sak.

Men jeg er stadig ved godt mot, og nærmer meg sakte, men sikkert.


fredag 8. august 2014

Falskspiller in spe

I dag morges mens jeg og duden lå og ikke helt ville stå opp... sier han plutselig;
"mamma, har du vasket shortsen min, den jeg brukte i går?"
"Nei, den ligger fortsatt på badegulvet der du gkk ut av den i går kveld"
"Å, det var bra, det ligger fire ess fra kortstokken min i lommen."
"Å, hvorfor ligger de i lommen?"
"Jeg trodde vi skulle spille mer kort i går."
"Så du skulle jukse?"
"Ja."

 
Foto: Googleellernoesånt

onsdag 6. august 2014

Jobbsøking

Så er man i gang med voksenlivets skumleste øvelse: jobbsøking. (selv å bli mor, var mindre skummelt)

En ting er å fremheve alle sine fabelaktige egenskaper. Så skal man ha en viss idé om hva man ønsker å gjøre. I tillegg er det selvsagt tilpasse seg verden som den er - og ikke som den var da jeg søkte jobb for ti år siden. 

Det skal skrives søknader, men først skal det leses om hvordan det gjøres. Det er mye å sette seg inn i.

Jeg viker ikke tilbake for den jobben. Men å søke jobb, det er forstatt skummelt.

Foto: colourbox, via KG

lørdag 2. august 2014

Innendørsunderholdning på Teknisk museum

Å, dette trege "tastaturet".
 Ja, det er sommer. Ja, solen skinner. Men vi har en gutt som ikke kan bade pga svømmeøre, ervervet i et basseng på Kreta og må finne på andre ting. Andre ting er så lett at er på en skjerm, så vi må finne på noe.
Vi tok med en kompis og dro på Teknisk museum. Der er det alltid noe å finne på, og stadig nye utstillinger. Vi feiret også siste bursdag der, veldig bra opplegg, men en engangsforeteelse.


Og med "vi" så mener jeg jeg - og det er ganske kjedelig når det bare er meg, og jeg skulle satt meg i cafeen med en bok med en gang. 

Gutta fløy rundt og undersøkte, og allerede på vei dit planla de å ringe til hverandre. På Telemuseet er det satt opp bokser så man kan ringe med telefon med skive og knapper og der kan de bruke timer. Det er hightec-generasjonen sin det.


Animasjonssenter. De får lage sin egen tegnefilm.
Obs: lages i iMotion - så hvis du vil se filmen etterpå hjemme og ikke har epleprodukter,
film den der og da - her er skuffelsen stor over at filen ikke kan åpnes.






Herlig hva? Jeg synes jeg hører ringelyden bare ved å se på bildet.
Gutta synes dette var dårlig stæsj, knappene virket ikke.

Jeg kan også på det varmeste anbefale en aktuell utstilling der, kanskje mest for voksne...

LIVET MED DØDEN viser 26 portretter av døden og utforsker erfaringer, håp og frykt hos døende.