onsdag 27. august 2014

"Jeg vil fortelle at jeg har Asperger syndrom"

Sa ungen min foran klassen sin.

I dag har sønnen vår gjort noe det virkelig står respekt av. Han har i flere år hatt det vanskelig sosialt med jevnaldrende. Vi har hatt tett oppfølging med skolen og de ressursene de så villig har budt på. 

Han trengte likevel enda litt mer hjelp, og hele forrige skoleår har vært brukt på utredning hos flinke folk.

Rett før skolestart, fikk vi en konklusjon og i dag har den tøffeste gutten av alle, stått foran i klassen og fortalt alle at han har Asperger syndrom. Han har fortalt hva det er, hva det innebærer for ham, hvorfor ting har vært vanskelig, og bedt om forståelse for at han er som han er.

Han har svart på spørsmål og blitt fortalt at han er en veldig hyggelig fyr, og ungene tok dette på strak arm.

I går kveld, satt jeg selv på foreldremøte med verdens nydeligste foreldre, og fortalte det samme, på voksenmåten. Jeg ville at de skulle vite hva Asperger er, og hva det innebærer for vår gutt. Hva er myter, hva stemmer. Og kunne ha et grunnlag for barn som spør etter en stund, og vite noen av reaksjonene hans når de er sammen på fritiden.
Jeg var ikke så tøff som gutten min, så  et nydelig menneske leste opp det arket jeg hadde skrevet. Det ble litt for emosjonelt i mammahjertet.

Etter at jeg var ferdig med å svare på spørsmål og sånn, fikk jeg vite om fler som hadde Asperger i familien, vi vet det finnes fler på skolen. Og hvor vanskelige enkelte dager kan være, så er vi ikke de eneste

Den tøffeste gutten har fått litteratur, han spør og vi svarer. Han forsøker å fordøye dette, lære noe, han er vitebegjærlig og synes kanskje det til og med er litt stas. Stas å "ha noe", liksom. I hvert fall er det godt for ham å få vite at det at han har det vanskelig, har et navn. Han har forsøkt å bruke diagnosen, men det går altså ikke. Han må tømme oppvaskmaskin og gjøre lekser fordi om han har Asperger.
Aspergers er så mye. 
Den enkleste måten å oppsummere det på, er sosiale lærevansker.

Nå skal de flinke folkene til en viss grad få overta, hjelpe både liten og stor. Det er jo så greit å vite hva man skal gjøre, når man vet hva man har med å gjøre.

Vi tror på åpenhet. Alltid en risiko, de fleste heier på deg og har ryggen din, og vi tror på at det er veien å gå. 


7 kommentarer:

  1. Lillestoredud er veldig tøff! Det er dere også! Åpenhet er best i det lange løp. Greit å vite hva ting er så slipper både dere, han og andre å lure. Håper ting faller på plass og får en fin rytme etter hvert!

    SvarSlett
  2. Så bra at dere har fått en diagnose og så bra at dere har gjort dette. Tror det er veldig lurt å informere slik dere har gjort. Lykke til mad nytt skoleår

    SvarSlett
  3. Tøff gutt! Flott at dere er åpne og forteller både foreldre og barn.

    SvarSlett
  4. BRAVO!
    Kjempestolt av dere. Asbergers syndrom har forskjellig grad fra person til person. Vi viste ikke hva det het, men vi lærte etterhvert at gutten vår måtte få utvikle seg i sitt eget tempo. I dag er han en voksen mann som sant nok sliter med det sosiale, men som utmerket godt klarer seg på egen hånd. Tror nok mye hadde vært annerledes bedre om vi hadde visst mer for 25 år siden.

    SvarSlett
  5. Så tøff og flott en gutt!
    Det kunne jammen ikke være enkelt...
    Mamamhjertet mitt blir sterkt rørt det også!
    Tenker på dere!!

    SvarSlett
  6. Word!
    Men det kan ofte være så fint for både den det gjelder og alle rundt, å få en forklaring på hvorfor man føler seg som man gjør

    SvarSlett
  7. Så tøft, og så viktig. Og veldig gjenkjennelig.

    SvarSlett