Lekser...

... en stadig tilbakevendende debatt som pågår i de tusen hjem hver dag, i aviser og på nettet.
Lenge før jeg fikk barn, var jeg mot lekser. Av prinsipp og som "fritidsaktivitet". Jeg er ikke mot pugging og mener selvsagt at det må være greit å holde på med prosjektoppgaver og lesing til prøver etc hjemmefra. Det er daglige lekser jeg ikke synes noe om. Heldagsskole, derimot, er jeg veldig for. 
Dette er fordi jeg mener at etter en lang arbeidsdag, bør man ha fri, enten man er voksen dame eller mann, eller 8 år og går i 2. klasse.

Så fikk vi et barn med spesielle behov. Et barn som skal ta hensyn til migrene og også fordøye et vanvittig kaos inne i hodet sitt, som sleper seg hjem. Skal han begynne med lekser da?

De fleste av oss, har evnen til å skille ut inntrykk som renner mot oss i en ujevn strøm.. Vi hører ikke viften før den slås av, vi kan lese en bok i stuen mens tv-en står på. Vi klarer å kjenne igjen stemmen til vårt eget barn som roper "mamma" i en folkemengde, og vi trenger ikke engasjere oss i absolutt alt som foregår i et klasserom eller kontorlandskap eller delta i alle samtalene rundt lunsjbordet.
De med Asperger syndrom klarer ikke dette. De hører alle lyder like høyt, de får med seg alt som skjer selv om de ikke har noe med det... hjernen deres blir rett og slett overstimulert. For å roe ned, slappe av, trengs det tid hjemme. Min gutt vil gjerne sove en time eller to. Hente seg inn igjen.
Er det da vi skal mase med lekser?

Ja, jeg maser om lekser. Ikke fordi jeg er så mye mer for det enn tidligere. Men fordi det foregår mye i den sekken som er lekser, at om han ikke deltar der, så går han glipp av endel, mer enn repetering og ren øving.
Mange barn med diagnoser får leksefritak. Det kan sikkert min gutt også få. Men foreløpig ønsker vi ikke det. Vi ønsker bare at lekser er noe annet enn i dag og at det samme gjelder for alle.
Sønnen vår kommer til å slite med mye her i verden. Å henge etter på skolen i femteklasse, gjør det ikke bedre!

Bilde rappet fra klikk.no

Å leve med Asperger - for hele familien

Å ha et barn som har Asperger, er en utfordring. Selvsagt er det som regel vanskeligst for barnet selv, men det er jammen ingen frøkensport for resten av familien heller, det må jeg få si. Det viktigste er at barnet får hjelp og får en bedre hverdag og skoledag.

Mange som har barn med AS, har kanskje siden barnet var lite, tenkt at "hm...her er det noe som ikke stemmer". Vi har aldri tenkt det, Vår gutt har før skolestart omgitt seg med barn som har sett på ham som den han er, ikke noe mer dilldall enn det. Det ble annerledes da han begynte på skolen. Da økte kravene til sosial intelligens, noe det ikke var så mye av. Han hadde noen skikkelig "hang-ups"i oppførsel som irriterte vettet av de andre ungene, samt at han ble plaget og mobbet selv.

Vi tok tidlig kontakt med skolen, som umiddelbart så problemet og ville komme med løsninger. Det ble satt inn tiltak på SFO, det ar forsterket inpeksjon i friminuttene i skoletiden, vi hadde møter med kontaktlærer, SFO-leder, inspektør, sosiallærer... det som kom ut av alt dette, var at dette ikke helt bet på min sønn.

Han har fra han var baby, hatt migreneproblematikk. Han har derfor sin egen nevrolog, migrenelege, som hele tiden har vært nydelig, forståelsesfull og svært fornuftig. For et år siden, så sa han de forløsende ord "nå er det på tide vi tenker annerledes".

Dette innebar henvisning til BUP.

Jeg kom på skolen med skjema, siden skolen også skulle skrive en kommentar til henvisningen. Skolen sa da jeg kom med dette "dette tror vi er lurt". 

Vi ble forespeilet lang ventetid.

Etter en måned fikk vi innkalling. En nydelig dame som ga klar beskjed om at når hun fikk nye saker, så jobbet hun intenst. Å dra ting og avaler utover i det uendelige, hadde ingen godt av. Og dermed startet en utredning. Som involverte nevrolog, tester, samtaler, diagnoseintervju og hele pakka.

Hun var helt klar på at en henvisning til BUP er en diagnosebestilling. Ingen napp er også en diagnose...

Underveis fikk vi også vite, at guttungen trengte hjelp, og diagnose eller ikke, så skulle han få hjelp.

Er det ikke fantastisk?

Så kom diagnisen da, Asperger. Ingen stor overraskelse, men veldig greit å få vite. 

Dette fikk vi vite rett før skolestart, og lærer fikk selvsagt vite dette med en gang, selv om det ikke var innkalt til noe formelt møte enda.

Vi har vært klare på at vi vil være åpne om dette. Det har vært mye kræsj og bang underveis, konflikter med andre barn, jo, alle rundt oss fortjener å vite dette.

Dette har jeg skrevet om tidligere her.

Så kom det mer formelle møtet med skolen.

Jeg hadde fått høre at det var i hvertfall tre stykker på ungdsomstrinnet som har samme diagnose og nevnte dette. Skolens svar er "Det vet vi, og nå må vi bare bli gode på dette". Er det ikke nydelig?

Lekser er et tema hos oss. Vi lirker og lokker og bestikker. Vi lar ham kladde stilene på pc, for å føre inn. Lærer er på tilbudsiden hele tiden, sier at stilene kan printes ut (det får han ikke av oss, han trenger å trene håndskrift), det er bare å sende sms eller mail hvis han ikke får gjort det han skal.

Nå nærmer det seg en konklusjon fra PPT, det blir spennende å se hva de lander på. Hun vi har som kontaktperson der har aldri sett så høy score på WISC-testen, så her må det legges en plan så han får utfordringer nok.

Ting skjer kjapt, folk tar tak, og mens ungen går til terapi på BUP, får vi foreldreveiledning. Eller som en gang, at jeg ble fisket inn til saksbehandler så hun kunne sitte sammen med meg og søke hjelpestønad.

Det finnes koordinatorer i kommunen som kan samordne møtevirksomhet, følge opp med alle som skal følges opp med. Vi har ikke søkt om dette. Foreløpig har vi oversikten. Og det vi ikke vet om, forteller andre oss om. Som dette med hjelpestønad. Aldri hørt om det en gang.

Vi er heldige, det har jeg skjønt. Vi går på rød løper og får alt vi ber om. Og alt vi ber om er hjelp. Den tilbys fra alle instanser; hva er bra for sønnen vår, hva fungerer, hva fungerer ikke. Støtet settes inn der det virker.

I kommunen vår har vi også noe som heter Psykisk helseteam. Dette er et lavterskeltilbud for mennesker som trenger å prate, får hjelp til å sortere tanker og følelser og hverdag. Jeg begynte til samtaler der allerede i vinter og føler meg takknemlig for at jeg har muligheten.

Skolen har flere utfordringer med ungen vår, vi har flere utfordringer enn jeg skriver her. Alt trenger ikke utleveres. Poenget mitt er bare at ikke alle trenger mase, ikke alle må vente i årevis og ikke alle skoler er ignorante duster. Det finnes mye bra som skjer i barne- og ungdomsspykiatrien, det er mange kommuner som ivaretar og det finnes enormt mange lærere og andre ansatte på skole og SFO som er store, varme og vakre mennesker som gir alt og enda litt. (en av grunnene til at jeg støttet lærerstreiken).

Jeg vet mange sliter med skole og BUP og det hele, Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være å hele tiden måtte kjempe for at ungen din skal få det som egentlig alle unger har krav på; en ålreit skolehverdag og et fint liv.

Det er ikke meningen å gni det inn til de som nå bare blir kvalme og tenker "så fint for deg da!".

Jeg vil bare fortelle at de finnes mange liv, mange folk, forskjellige folk; både barna, vi foreldre og de som jobber med barna våre. Det er viktig å se at noe fungerer faktisk også.

Asperger-barn er annerledes enn mange andre barn. De er artige, snurrige og snåle barn. De er like forskjellige som andre barn, men krever litt ekstra omtanke. Det er mange grader, noen er svært velfungerende, noen er det ikke. Uansett - alle er vi avhengig av rause mennesker rundt oss som forstår oss, gir oss litt slakk - enten vi har en diagnose eller ikke. 

Hvor mye veier ditt barns skolesekk?

Ikke for å drive reklame, men det var nå en fin illustrasjon på det jeg skriver om i dag...

Jeg og guttungen skal sykle eller gå hver dag til skolen. Det er sånn at jeg følger ham til skolen, og så går eller sykler han ofte hjem alene. Vi har fått en god rutine på det. Den varme, fine høsten har hjulpet godt; det er lettere å sprette avgårde i morgensolen enn en grå og våt tåke - som i dag.

Jeg føler at det er lett å skli ut. Og det er jeg som må kjenne på det, han setter seg helst inn i en bil, kan jeg love. Men gå er verre enn å sykle, så det blir ofte det.
I dag pakket jeg og bar sekken hans ut i gangen. (dette er noe han alltid har gjort selv, må bare få si det!) Den inneholdt vanlig mengde leksebøker, matboks og drikkeflaske. Og jeg undrer meg. Undrer meg på om dette virkelig er bra for barna. Ja, han har riktig sekk i riktig størrelse og riktig tilpasset. Men herregud så tung den sekken er!

Han har da også vondt i nakken.
Det forstår jeg. Hadde jeg syklet med en så tung sekk på ryggen, så hadde jeg også fått vondt i nakken. Dette er et tilbakevendende tema, han klager faktisk endel på det. Det er ikke hovedgrunnen til at jeg egentlig er imot lekser, men det betyr også noe. For det er mange kilo bøker som slepes frem og tilbake hver dag. Samtidig vil vi jo at ungene skal bevege seg, kjøre mindre bil, bli selvstendige - så selvstendig man kan bli på en skolevei... det er ikke lett, det der. Jeg synes ikke det, i hvert fall.
Vi kan hjelpe med å ha riktige sekker og riktige størrelser og sånn. Vi kan følge med på og ta eventuelle grep ved nakkevondt.
Men hva annet kan man gjøre? Og ja, vi bruker leksehjelp som avlaster noe.
Jeg synes det er vanskelig. Og jeg synes det er mye som er tøft med å være fjerdeklassing i dag.

Ikke for å drive reklame, men jeg ser mange barn med sekker som er for små (holder et år til!) og for store (skal vare noen år!) og er feil tilpasset. Jeg tenker dette er et minimum av hva man bør gjøre. Ryggen til barna våre skal holde i mange tiår til... Ja, sekker er dyrt, men jeg mener det er verdt det, tross alt. 
Beckmann sekkeskole

Første skoledag

Årene går fort. Jeg har første skoledag friskt i minne, for ikke snakke om første barnehagedag... og at verdens fineste gutt kom til verden.
I dag var det første dag i fjerde klasse. Ny sekk og ved godt mot. Vi hadde avtale om å handle nytt pennal etter skolen, og slo det sammen med en cafetur. Jeg og kiden er flinke til å gå på cafe, og første skoledag fortjener definitivt en slik luftetur.
Det har vært mye nye klær, flagg på skolene og spent unger i dag. Inkludert min egen. Men det er ikke det jeg vil fortelle om nå... det gjør andre så mye bedre enn meg. Jeg vil i dag snakke om bokbind.

Selvsagt skal ungen ha bokbind, det er da pålagt. Da jeg selv gikk på skolen var det noe av det fineste med skolestart; å velge bokbind. Jeg har hatt mye forskjellig, alt fra vokset og dekorert, til gråpapir jeg kunne tegne på selv. Min sønn driter regelrett i bokbind. Han har ingen interesse av det, og da jeg overkjøpte da han skulle begynne i førsteklasse, så holdt det i andre og tredje også. Han var nesten litt snurt for det (endelig) var tomt. Mor henrykt og gledet seg til å tråle bokhandlere for å finne et nytt og kult.

Kiden ville ha gjennomsiktig med farger, og det skulle han selvsagt få. Nå hadde det seg likevel slik at da vi skulle kjøpe, så ville han ha blank, gjennomsiktig plast. Som den gode mor, kjøpte jeg det. I dag håper jeg ved sol og måne at jeg ikke har overkjøpt. Den dritten skal aldri kjøpes igjen!!

Jeg koser meg med å legge på bokbind og tenkte at en fjerdeklassing må begynne å bli opplært til denslags. Men glatt plast skal han få slippe. Jeg banner og sverter og freser og er så langt fra å kose meg med dette som det går. Det sklir, lar seg ikke brette, og jeg må ty til kardinalsynden; å tape det fast i selve boken.
Jeg har skreket og spredd dårlig stemning mens jeg har lagt på to bøker. Resten av ettermiddagene denne uken blir vel lik, tenker jeg. 

Knurr!

(og dere som syr bokbind som bare er å vippe av og på... vil ikke høre om det *ler*)

Jeg er ikke lærer. Takk for at noen er det.

Jeg er ikke lærer. Jeg har aldri vært lærer og har heller ingen ambisjoner om å bli det.

Så klart det hadde vært gjevt med "all denne ferien" - men det er så mye mer også.
Forestilling mange ganger om dagen, hver dag.
Sosiale tilfeller, elever som trenger "litt ekstra", foreldre som krever ekstra oppmerksomhet, 

tid og ressurser. Det kan være klasser med opp mot tredve elever (!) som skal disiplineres, holdes i ro og så til slutt undervises.

Jeg kunne godt tenke meg å undervise.

Jeg kunne ikke tenke meg sms-er og mailer om kvelden som omfatter drøftinger over en enkelt - eller med litt flaks flere - elever man er kontaktlærer for. Det er neppe bare å gå inn i et klasserom og åpene boken.
Det krever forberedelser, tanker, utarbeidelser. Stoffet går ofte fort frem, 30 elever skal henge med. 

Før ferier og pauser, skal det planlegges utflukter, turer, noe ekstra gøy 
(som forøvrig mange foreldre avfeier som tull og tøys og sløsing i sin argumentasjon for at deres barn virkelig fortjener fleksiferie). Det forventes at de stiller opp på juleavslutninger og andre ting klassekontakter finner det for godt å arrangere.
Og hvem forventer ikke klasselærer i 17.maitoget?

Jeg tenker at "all denne ferien" som lærerne har, er dem vel unt. 
De hadde fortjent enda mer og dobbel lønn. Med min egen sønns klasse som referanse, er lærere som sykepleiere og barnehagefolk; takk gud for at det finnes folk som gidder!

Høstterminen er i gang

Solen skinner, det er opp mot 25 grader om dagen. Jeg nyter hver morgen en kaffe på balkongen, etter at duden er fraktet til skolen. Så blir dagene lange.


Behandlingen jeg får for tiden, er en heftig påkjenning for kroppen, så å løpe i skogen og lete etter hoggorm eller andre bravader, blir det lite av. Dessverre. Og så siger tregheten innover meg, når det er så lite jeg kan gjøre. Siden jeg i lang tid har planlagt å male en gjestedo, noen lister og vinduskarmer, omrokkere på rommet til minsten siden behovene endre seg etter som årene går... vel, det er ekstra kjipt å se på alt jeg ikke får gjort. Mens jeg klør i fingrene etter på gjøre det.
Stakkars meg.

Uansett, det har lenge vært noe jeg MÅTTE gjøre. Jeg er klassekontakt og en rev på å arrangere disco og grøtfest. Men alt som følger med... not so much. Spare på og organisere kvitteringer, sortere mynter og sette opp et slags regnskap... ahh... kjedelig.
I dag er det foreldremøte. Og jeg måtte. Og jeg har gjort.
Det har vel kostet mer krefter å grue seg til det enn å faktisk gjøre det. Sånn er det jo ofte.
Men det er gjort og jeg synes jeg har vært så flink!

Da er det bare å rydde plass i hodet for foreldremøte med skolen, kulturskolen, korpset, få inn i rutinene når det er notekurs etter skolen og når det er tubaleksjoner i skoletiden og tubaen må med på skolen. Og lottemøter, styremøter, huske å ha med gymtøy (skift og dusj er nytt av året), innesko, bibliotekbøker. Og alt det der.
Men en kid.
Ære være dere som har mange.

Jeg så forresten Lisa Williams på Kulturhuset i går. Sært, men særdeles fascinerende.
Ingen beskjeder til oss dessverre.

Bokbind på skolebøker

Jeg får inntrykk av at det å sette bokbind på skolebøker er en foreldrejobb. Eller mammajobb, da. Dette hører og ser jeg av kolleger og venner, ser på Facebook. Og vi snakker da ikke om småskolen her, men ungdsomsskole og videregående og endatil studenter.


Her i huset setter vi (både mor og far) på bokbind for poden på syv, men han må være med på det, se hvordan det foregår, holde tapen, passe på og følge opp selv.
Målet er selvsagt at han om et par år er klar til å gjøre det selv. Jeg gjorde det alltid selv. Dvs jeg ble lært det og så måtte jeg gjøre det. Var noe rituelt over det også.

Men er det faktisk slik at det er gammeldags? Setter dere bokbind på bøkene til deres barn? Til de er hvor gamle?

(Og nå tenker jeg ikke på dere syke mennesker som syr bokbind da... det er jo noe helt annet)

Til førsteklasse, kjøpte vi bokbind. Siden jeg hadde absolutt null peiling på mengde,
er det nok igjen til tredje skoleår. Kiden vil ikke ha nytt. Og det er helt greit.
Neste år må han sette på selv, eller...?

Skolestart

Da er skolen i gang og vi har på ordentlig en tredjeklassing. Det blir en ny hverdag med skifting til gymtimer, det er nye informasjonslapper - så her må vi som foreldre bare henge oss på.


Jeg elsker skolestart. Barnet er ikke så opptatt av stæsj - heldigvis - så innkjøp av nye fargeblyanter og matbokser er på mitt initiativ alene.



Men - camelpakflasken med sugerør, den var det ytret ønske om. Og ja, det ønsket ble oppfylt.

Det er en fin tid vi går inn i nå. Sensommer - tidlighøst... skarp luft, varmt om dagen når solen skinner... i dag har jeg og en venninne vært på bytur. Strolling og flanering, smaking på lokale retter der vi fant... litt shopping... herlig.

Og i morgen er det skoledag igjen.

Jeg vil bare si...

... når man er invitert til klassens sommerfest kl 17, så kan du ikke klage på at du gikk glipp av noe når du kommer kl 1730 - "fordi du trodde..."

... når syvåringer selger lodd - og selger begge delene, både den innerste og den ytterste - da hjelper man som voksen til og forklarer. Ikke bare lar dem holde på...

... og når du oppdager at du har fått et slikt lodd, så får du et nytt, du lager ikke verdens drama av det - foran en småpike som har oppdaget feilen og er knust. Det er for f... bare et jævla lodd!

... det kan være formålstjenlig å tenke at en sommerfest skal være en hyggelig avslutning for alle.

...det er noen som jobber litt for å få til dette, så sett på deg smilet, still opp, bidra - og neste gang vil du kanskje være med å arrangere selv.

Det var bare det jeg ville si, beklager jeg forstyrret.




(ellers sang barna flott, jeg hadde laget god mat, sommerblomsten satt på hele kvelden og bortsett fra litt kræsj og bang, var kiden fornøyd.

Vi hadde dessuten startet ettermiddagen med gjennomgang av de nasjonale prøvene og vi er bare SÅ stolte av barnet vårt!)

Sommerfest

Om det ikke virker sånn ute, så er vi straks i midten av juni og skolen er snart slutt. I dag skal vi ha sommeravslutning. Vi tar med egen mat, vi skal takke av (enda en) lærer, påskjønne både den og noen andre. Jeg synes det er viktig å vise at vi setter pris på dem som hver dag forsøker å banke noe vett inn i skolten på barna våre.

Jeg synes sommerfester er fine. Barna plukker blomster og synger sanger. Det er litt rørende og veldig fint, og hyggelig samvær med andre foreldre. For oss er ikke dette masete - jeg vet mange synes det - men altså ikke vi. Barna synes det er kjempespennende, gleder seg i lang tid, siden skolen er flinke til å forberede dem med sanger og sånn.

Det triste aspektet i år, er at det ser ut som om det er blitt fast tradisjon å takke av kontaktlærer på sommerfesten. Vi håper dette blir siste gang. De er tross alt bare ferdig med andreklasse.

 

Pastasalaten er klar.
Vi skal ha skiver med sommerskinke til.

Jordbærene er klare.
I tillegg kommer det oppskåret melon.

Sommerblomsten på.

En kulturell ettermiddag med god spis

På skolen, eller på SFO hos oss har vi veldig flinke folk. Hvert år starter de på høsten å forberede årets begivenhet, nemlig kunstutstilling.


Fra høsten av jobber ungene med kunst- og håndverk. De mekker og maler og former og hekler og jeg vet ikke hva. I tillegg øver de på sanger og dans.

Vi henter kidsa, beundrer de ulike kunstverk, kjøper kaker og pølser, wraps og kaffe. 

Så er det fabelaktig underholdning og all ære til musikklærere som klarer å få fire klassetrinn til å synge som et vakkert og samstemt og fargerikt barnekor.
Ulike grupper med dans og tromming og annet, sjarmerer alle.

Da vi kom hjem, ble det et enkelt aftensmåtid... mmm... nam:
Mozzarella og cherrytomater sprinklet med sitronolje, basilikum, serranoskinke og egg. 
Så enkelt. Så godt.

Uteaktivitetsdag på skolen

Ved frokostbordet i går:
Barn: jeg gleder meg til i morgen
Mamma: hva er det i morgen da?
Barn: Å, mamma (himler med øyene), vi skal jo til Marikollen!
Mamma (som vet de skal i Marikollen torsdag, men har ikke alltid track på når torsdag er): Åja, det blir moro.
Barn: La oss se... hva skal jeg ha med tro... skøyter og akebrett. Kvikklunsj, kakao, supersandwich...
Mamma: Ikke superdupersandwich? (eg. mors superduperfantastiske grillsandwich)
Barn: nei, ikke duper.
(Superduper er med slicet wiener under osten, han ville bare ha duper, dvs bare ost. Den planen utgikk med høye kneløft derimot, da en vanlig matpakke måtte transformeres. Pappaer kan også glemme hvilken dag det er.)

Planlegging på ettermiddagen ble overskygget av en "begynnende ungdomsforbryter" som ligner rent for mye på sin mor... så det ble litt armer og bein på morgenen.
Men alt er med. Også kvikklunsj. Og akebrett med ratt.
For det var ikke gitt beskjed om at aking = rompeakebrett. Men det får skolen og SFO håndtere selv.

Og mor slapper av på jobb med enkel jobbing, kaffe og gleder seg over at det er vaffeldag!

Den alderen...!

Når man diskuterer relevansen i oppgaven med mor som er leksehjelp og nekter å gjøre leksene for det er mammas skyld og snart syv er sur på mamma. Den alderen.

Hvordan ta vare på omdømmet. (eller ikke)

Når kiden får beskjed at SFO trenger til et stort prosjekt, syltetøyglass og andre tomme glass, så kommer min sønn dagen etter med to bæreposer. Både fordi mor ikke kaster glass siden jeg av og til sylter. Og fordi man så gjerne vil være flink i skolesammenheng.

Når det kommer beskjed om at det til et prosjekt trengs tomme doruller og kiden etter fire dager, kommer med en pose med seks tomme doruller... 

... altså spørsmålet mitt  er; hvordan blir vi som familie oppfattet?
Som samlere?
Megadritere?
Noen merkelig noen, eller bare veldig, veldig flinke?

Pennalforbud og gamle griser

Det foregår i disse dager. Av alt som drukner, er utdeling av Nobels fredspris kanskje det tristeste. Men det får andre ta seg av, jeg ønsker ikke mene så mye om det av den enkle årsak at jeg ikke har satt meg nok inn i saken og alternativene. I motsetning til mange andre som kommenterer villig vekk...

Nuvel... i Vågå vet ingen andre enn to stykker om hva som har skjedd. jeg får aldri vite alt og ikke vil jeg det heller. Men bare det den voksne i saken sier har skjedd er mer enn nok til å få meg til å vemmes. 

Men pennal kan jeg mene noe om. I VG står det i dag at i Sola kommune får ikke førsteklassingene bruke pennal på skolen. Mange er selvsagt krenket og mener at dette er tull. Skolene mener dette er noe som er nødvendig siden å åpne et pennal lager bråk og at barna ikke konsentrerer seg om det de skal.

Kult, men ikke innafor. Dobbeldekker.

Vi har et enetasjes pennal her i huset og hver dag når leksene skal gjøres skal dette finnes frem og åpnes. Når jeg ser og hører hvor mye styr og ståk det blir, og hvor lang tid det tar, så tenker jeg med skrekk på at 25 skal gjøre det samtidig. 

På vår skole, oppfordrer rektor til å unngår slike digre pennal med flere etasjer. Jeg forstår det så godt og heier på Sola kommune som gjør hva de kan for å la arbeidsroen senke seg i klasserommet.

I dag skal det læres!

 - noen skal lære å bære med seg ting man trenger
 - noen skal lære å kle av seg sammen med andre mennesker
 - noen skal lære å legge klærne sine på ett sted og helst ikke på det våte gulvet
 - noen skal lære å være i et basseng
 - noen skal ha ren vanntilvenning
 - noen skal lære å holde igjen, for selv seksåringer kan ikke alt
 - noen skal lære å dusje og vaske håret selv
 - noen skal lære at det lange håret også skal tørkes
 - noen skal lære å putte vått håndkle og badetøy i en plastpose
 - noen skal lære å sjekke at man har fått med seg alt.

Vi er svært fornøyde med at andreklassinger har svømmeopplæring. De hentes i drosje og kjøres til en skole med vann i bassenget. Men det er altså ikke bare svømming de skal lære.

Min gutt kan svømme, er veldig trygg i vann, men fikser ikke helt dette med å tørke håret. Eller samle klærne sine. Eller ydmykt innse at ikke alle er så trygge i vann som ham.

Det er ikke bare svømmeopplæring de får i dag, på sin første svømmetime i skolens regi.

Foto: Skjetten svømmeklubb

Polarn o Pyret

Jeg fikk en veldig koselig e-post med spørsmål om jeg ville teste ut Polarn o Pyrets nye nettbutikk.
Klart jeg ville det!
Jeg har gutt, og fra han ble født, har det vært en evig jakt etter kult guttetøy som ikke bare er mørkeblått eller svart eller med applikerte disneyfigurer. Jovisst skal gutter - og jenter - ha det også. Jeg mener, klesindustrien er styrt av Grimms eventyr og desslike, via Disney og Pixar... derfor er det befriende med butikker som PoP som har noe annet å by på.

Og vet du hva? Nå er skolestartkolleksjonen lansert. For skolebarn. For gutter og jenter, det er klær som begge kjønn kan bruke. Det er fargerike klær som røde bukser og rutete skjorter, det er kule jakker og virkelig noe for enhver smak og stil. Og PoP umiskjennelige uttrykk på alt.

Jeg og andreklassingen satt oss ned for å kikke. Gutten har fra han var yngre enn du skulle tro, hatt svært så bestemte meninger om antrekk.

Vi kikket gjennom selve skolestartkolleksonen først.
Han ville såklart ha alt.
Deretter gikk vi gjennom resten av sortimentet.
Han ville ha alt av det også.
Noe jeg forstår godt - kunne tenke meg et par ting selv...

I alle fall. Valget falt på en bukse. Og grønt skulle det være.
Og en stripete pysj. Rød skulle det være. Og den kjøpte jeg ganske kjempestor. Har fra tidligere god erfaring med kvaliteten på dette tøyet, så jeg forventer at det varer noen år. Og en pysj kan man fint vokse seg inn i med litt brett her og der.



Å handle på http://www.polarnopyret.no/ er veldig enkelt. Jeg handler mye på nett, både barnetøy og andre ting. Synes det er så greit å kunne velge tid og sted selv. Barnetøy går det en del av og det skal handles inn til sesong for sesong og plutselig er bukser utavokst og regnbuksen borte.
Polarn o Pyret er et godt alternativ!

Nå venter vi på klærne med lengsel, for den grønne buksa "var SKIKKELIG kul, mamma".

Hva har jeg lært i dag?

Jeg kan presentere meg og spørre hvem du er på engelsk. Jeg kan også telle.

Jeg kan en del om grønnsaker – hvor mange grønnsaker kan du som voksen ramse opp sånn på sparket, uten å måtte tenke deg nevneverdig om?

Jeg kjenner skapelsesberetningen fra 1. mosebok.
(jeg vet du kjenner den for du skjønner hvilken det er snakk om, men kan du gjengi den?)

Jeg har fem timer matte i uken – bortsett fra den uken jeg har engelsk – da har jeg bare fire.

Jeg driver med kunstprosjekt flere timer i uken – og jeg har flere timer samfunnsfag.

Jammen godt jeg har noen timer gym også – så jeg får overskudd til å lære å lese og skrive.
Jeg er fem år og går i første klasse og det er ikke så rart jeg er litt sliten om ettermiddagen og ikke orker å dekke på bordet, mamma.

Jeg vil ha middag, men orker ikke forholde meg til det.

Jeg vil ha ren bukse på, men orker ikke hente en i skapet.Men jeg lærer masse og skal klare meg helt fint. Det er fortsatt bare litt uvant.


Mamma sier: du lærer mer hver dag enn jeg lærer på en måned. Det er fint. Læring er bra. Det er flott at det ikke er bare leking. Jeg kan google det jeg ikke gidder å huske. For meg er verden "same old" og rutinepreget og det er ikke bare jeg som sukker tungt ved innføring av et nytt datasystem eller noe annet nytt vi må forholde oss til. Vi må ha konkurranser og motivasjon i form av premier skal vi orke å bevege oss.
Og nei, jeg kan ikke gjengi skapelsesberetningen, dog aner jeg hva det er snakk om.

Steike for noen tøffe førsteklassinger vi har i dette landet!

Luskere rundt skoler

Mandag kveld gikk det masse rykter om luskere rundt skolene i kommunen. I svartrådene på enkeltes statuser, kom det ganske mye info. Jeg tror vanligvis ikke på rykter og ordbruk som "skal visstnok ha..." osv på Facebook, stiller jeg meg generelt litt skeptisk til. Men en slik sak er svært alvorlig. Siden det ikke var noen tegn til identifisering, så klippet og limte jeg litt og i samråd med min mann og far i huset, sendte jeg informasjonen til skolen; lærer, SFO-leder og administrasjon.
Senere på kvelden kom saken i avisen og har også vært på radio, så jeg regner med skolen håndterer dette på en helt annen måte enn via rykter.

Men, middelaldrende menn med kassevogn som lokker unger... Fy faen!

Før sommeren, fikk min gutt av og til gå hjem alene fra barnehagen. Jeg hentet ham og så fikk han gå hjem. Det er gangvei og han følte seg så stor! Og jeg kjørte hjem og møtte ham, så han ikke krysset veien alene. (vi bor i 30 sone med småbarnsforeldre og "alle" kjører i hundreoghælvete - men det blir en egen bloggpost.) I alle fall, da øvde vi på et par ting.
"Er det lov å snakke med fremmede folk"
"Nei"
"Hvis det kommer en du ikke kjenner og sier hei, jeg kjenner mammaen din. er det lov da?"
"Ja"
*sukk*
Så man får snakke om selvstendige unger så mye man vil - men så lenge det finnes slemme menn her i verden så går på ubeskyttete barn i den mest sårbare alderen, så får jeg heller være hønemor.

Oppsummering første uke i førsteklasse

Klasselæreren (som jeg helst vil kalle frøken) er søt og snill og jeg håper hun har en løve inni seg.


Det blir fort et sinnamonster av en førsteklassing om kveldene, så at hverdagen er annerledes og krevende er det ingen tvil om. 
"Leggetid" 
"Klokken er ikke halv åtte" smeller det fra han med ny klokke som han lærte seg med en gang. "Nei, men før du skal gå i seng skal du dusje, spise kvelds etc" 
"NEI!!!!"


Det er mye lekser og ting og følge med på. For oss foreldre. Det er stadig lapper som skal leses, følges med på, skrives på, leveres inn og gjøres noe med.
"Nei, det er ikke lekser, det må bare gjøres og du må gjøre det!!!"
 "Ok, gutten min, men jeg setter ikke bokbind på for deg til du er konfirmant, så du skal være med på det, holde tapen i det minste." 
"NEI!!!!"

Og kjære lærere (dette er til dere alle):
Når hjemmeleksene er å øve på ukas sang og melodien ikke er Napoleon med sin her, send en lydfil til hver av oss. Vi som gikk på skole for mer enn noen år siden, vi kan ikke låta. Da er det vanskelig å hjelpe med sanglekser. Pugge tekst kan vi, det er for lite pugging av salmevers i alle fall... men melodien er ukjent og jeg håper ikke min sønn får stryk i sang for det. Men det er kanskje derfor leksehjelp finnes?



Det kommer lapp fra et idrettslag - i foreldremappen, distribuert av skolen. Jeg tror ikke jeg synes det er greit, har jo ingenting med skolen å gjøre...?


Det er vanskelig å følge med på hva som skjer. En knallhard pære i matboksen som det er spist to musebiter av, hvor kom den fra?
"Vi bare fikk den" 
"Av hvem?" 
"En voksen..."
(mor håper her det er en ansatt på skolen) 

"Har dere fått faddere?" 
"Neiiii..."
"Har dere ikke vært sammen med fjerdeklasse?"
"Jooooo...." 

Ekstremt deilig med fredag. 

Lørdag fikk være helt som man selv ville. Det ble mye slapp skjermunderholdning i onepiece i regnværet - og en halvtimes sykkelrundtur på tunet i vill fart på kvelden.

Søndagen har vi brukt til å være i mer aktivitet. Vi tok med mors sunne vafler og nabogutten til skogs hvor ungene løp og klatret og skled, plumpa, slo seg og møkka seg til akkurat som unger skal. Etterpå plukket vi plommer og rips hos mormor og femår er klar for en ny skoleuke.