Lenge før jeg fikk barn, var jeg mot lekser. Av prinsipp og som "fritidsaktivitet". Jeg er ikke mot pugging og mener selvsagt at det må være greit å holde på med prosjektoppgaver og lesing til prøver etc hjemmefra. Det er daglige lekser jeg ikke synes noe om. Heldagsskole, derimot, er jeg veldig for.
Dette er fordi jeg mener at etter en lang arbeidsdag, bør man ha fri, enten man er voksen dame eller mann, eller 8 år og går i 2. klasse.
Så fikk vi et barn med spesielle behov. Et barn som skal ta hensyn til migrene og også fordøye et vanvittig kaos inne i hodet sitt, som sleper seg hjem. Skal han begynne med lekser da?
De fleste av oss, har evnen til å skille ut inntrykk som renner mot oss i en ujevn strøm.. Vi hører ikke viften før den slås av, vi kan lese en bok i stuen mens tv-en står på. Vi klarer å kjenne igjen stemmen til vårt eget barn som roper "mamma" i en folkemengde, og vi trenger ikke engasjere oss i absolutt alt som foregår i et klasserom eller kontorlandskap eller delta i alle samtalene rundt lunsjbordet.
De med Asperger syndrom klarer ikke dette. De hører alle lyder like høyt, de får med seg alt som skjer selv om de ikke har noe med det... hjernen deres blir rett og slett overstimulert. For å roe ned, slappe av, trengs det tid hjemme. Min gutt vil gjerne sove en time eller to. Hente seg inn igjen.
Er det da vi skal mase med lekser?
Ja, jeg maser om lekser. Ikke fordi jeg er så mye mer for det enn tidligere. Men fordi det foregår mye i den sekken som er lekser, at om han ikke deltar der, så går han glipp av endel, mer enn repetering og ren øving.
Mange barn med diagnoser får leksefritak. Det kan sikkert min gutt også få. Men foreløpig ønsker vi ikke det. Vi ønsker bare at lekser er noe annet enn i dag og at det samme gjelder for alle.
Sønnen vår kommer til å slite med mye her i verden. Å henge etter på skolen i femteklasse, gjør det ikke bedre!
 |
| Bilde rappet fra klikk.no |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar