Sykt flinke piker

Snakkisen de siste dagene, har vært om kvinners høye sykefravær. Høyere enn menns. Hvorfor?
Det spekuleres fra fastleger, professorer etc. Aftenposten som har skrevet om dette, la dette også ut på Facebook. Det medfører kommentarer - noe som er vel så interessant å lese.
Lesere og kommentatorer lander i denne sammenhengen på at jenter stiller for høye krav til seg selv. Vi jager på det perfekte, vi bruker all vår tid på cupcakes. Og mange forstår ikke hvorfor alt skal være så mye. Hva er mye, liksom?
Personlig blir jeg vel så sliten av å skulle være administrerende i familien; holde rede på bursdagsinvitasjoner, klasseturer, inne- eller utegym etc, som en hel dag med klesvask. Sliten på en annen måte.
Det er meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan alle andre har det. Men det jeg vet, er at tøffe damer går til det stopper. Når det da først stopper, så stopper det brått, brutalt og ofte lenge. Det er ikke nødvendigvis tall som kommer på statistikken. Jeg ble sykemeldt for en tennisalbue. Ja, det hadde/har jeg. Men det er viktigere å forstå at den er et symptom. På noe annet.

Ok, tilbake til flinke piker som legger listen høyt. Vet du, mange legger ikke listen så høyt. Mange senker skuldrene og tar ting som de er. De har ikke strøkne hjem eller stryker klærne til barnehagebarna sine.
Det synes jeg er flott! Det er kjempeviktig at vi alle gjør det. Legg bort det som ikke betyr noe for deg, fokuser på det som er viktig for deg og din familie.

Jeg liker best at tomatene tas ut av posen og legges i en skål, at avisene brettes og helst fjernes etter de er lest,
Og at vi opprettholder en viss orden der vi inntar de fleste måltider. 
Hvor vanskelig kan det være? Og hvorfor rydder jeg ikke bare? 
Fordi jeg heller akkurat der og da og her og nå, heller vil drikke kaffe og klappe på en hund.

Men - og her kommer jeg med en flau innrømmelse... jeg måler likevel folk rundt meg etter min målestokk. Artikkelen i Aftenposten åpenet øynene mine. Kommentarene enda mer.
Jeg har en viss standard. Jada, de siste innleggene mine om alt rotet mitt, vel det tyder kanskje ikke på en veldig høy standard. Men rotet mitt er for meg en overgang, noe midlertidig. Tror jeg da.
Andres rot ser jeg på en annen måte.
Jeg sender aldri ungen min ut med møkkete tøy. Noen gjør det. De har kanskje prioritert annerledes. Og jeg tillater meg å legge merke til det. 
Jeg legger merke til hvis jeg er hos noen som ikke har vasket på lenge, eller andre småting som de velger å gjøre annerledes enn meg. Jeg vet hvilke foreldre som ikke følger opp barnas fritidsaktiviteter og jeg vet hvem som ikke stiller på dugnad, både der man bor og på skolen.


Det er ikke sympatisk, det er ufint og bidrar til unødig press. Det er faktisk jævlig slemt.
Neida, jeg sier selvsagt aldri noe. Men vi merker da sånt, vi jenter. Vi har raffinert følelsen rundt dette siden barneskolen, jenter. Dessuten tror jeg ikke på noen som sier de ikke legger merke til rot og skitt (i deres øyne) hos andre. Vi jenter ser alt. Dessverre.


Så ja, jeg - og mange med meg - må lære oss hva egen kapasitet tilsier vi kan gjøre og klare og hvor listen skal ligge. Men jeg skulle så gjerne ha avlært meg selv å legge merke til hvor andres list ligger også.


Hva tror du?

Du kommer hjem til meg og vi samles som vanlig på kjøkkenet
(oppi poser med tomater og gamle aviser..!), og du ser denne kummen.
Og du tenker, "seriøst, hvor lang tid tar det å putte inn i en oppvaskmaskin og skure en panne?"