Nevroseskvetter

Nå når mor har begynt som butikkjomfru... Kroppen har fått sjokk. Stiv og støl i hele kroppen, særlig i korsryggen. Ja, også føttene. Jeg er ikke særlig formell av meg og tasser rundt i Converse. Ikke optimalt det, heller, men...

Så har jeg møtt igjen en gammel, indre kjenning; nevroseskvetteren. Jeg har alltid vært det. Er jeg et sted man ikke kan gå på do, må jeg. I mange år hadde det også med endometriose å gjøre... det ommøblerer litt på innsiden. 

I alle fall... å jobbe alene uten muligheten til å stikke av, gjør meg nevrotisk. Og fryktelig trengt. Er det ikke rart hvordan kroppen spiller oss puss etter puss og hvordan vi selv klarer å stresse oss selv? Det er ikke sånn at jeg flyr på do mange ganger i timen hjemme.
Og hva gjør jeg med det? Nei, jeg har ikke flaske på bakrommet. I begynnelsen inntok jeg ikke noe drikke, omtret hele dagen jeg skulle på jobb. Med det resultatet at når jeg ikke var på jobb, lå jeg hjemme med migrene. Logisk... men nå går det litt bedre. Jeg skal klare å lure kroppen min jeg. Den er vant til det.

Og helt usjenert - nesten - legger jeg ut bilde av meg selv fra photoshoot-dagen vår. Bli modell for en dag. Ikke helt modell, kjenner jeg - men ikke så verst heller da...
(nevroseskvetter-bilde er ikke helt innafor å legge ut. Hva nå enn det skulle vært...)