Å sende barnet sitt ut i verden...

... uten mamma og pappa. Det kan være en påkjenning for alle involverte parter. Og skrekkelig sunt.

Da jeg var liten/ung/yngre, ble jeg sendt avgårde på leir med gammelt telt og 20 kroner i lomma og klarte meg helt fint. Nyttig, lærerikt og jeg følte meg stor og ble selvstendig.

Vår gutt var på sin første helgetur alene da han var seks år. Han klarer seg selv, ordner opp og har ikke pleid å ringe hjem om natten og gråte etter mamma. Ikke før det var korpstur i vinter...pappa skulle være med og ble syk og hjemme. Høytfungerende asperger eller ikke... forutsigbart skal det være.

I helgen var det korpskurs på Ringerike folkehøgskole. Fire dager. Første morgen var det hårkrise (floke)... så gikk det greit, inkludert pauser, han trekker seg unna for å lade om noen ganger.

Men - siste kvelden, da han hadde fått "flis i halsen". Vondt og ubehagelig var det. Og da klokken nærmet seg natten og det kom telefon fra skolen og det var panikkanfall og pusteproblemer...da var mamma langt unna. Jeg var nemlig også på tur, og minst tre timers kjøretur unna.

Ikke noe behov for lege, men fred og ro for kiden og masse kos og omsorg.

Slipper du barnet ditt avgårde?

Foto: musikkorps.no