Det er vanskelig å be om unnskyldning og det kan være svært vanskelig å ta i mot. Barn blir i dag lært å be om unnskyldning allerede fra barnehagen. Eller; de lærer å si unnskyld. Si ordet. De lærer fort at å si unnskyld, er et fripass for å leke videre, jeg mener det ikke betyr noe for dem. For de minste i hvert fall.
Jeg har alltid vært opptatt av at dette går begge veier. Jeg har bedt sønnen min mye om unnskyldning. Da han ble større og kunne forstå hvorfor og ta innover seg konseptet, hendte det vi ba hverandre om unnskyldning hvis vi havnet i krangel om noe.
Nå er han stor gutt og burde strengt tatt forstå at det er godt folkeskikk å be om unnskyldning når man har gjort noe dumt. Dumme ting sier og gjør vi hele tiden. Det er viktig å være ydmyk og tørre å innrømme det.
Asperger syndrom er vanskelig å leve med. En av utfordringene er at man lett misforstår hva andre mener og sier og gjør. Unnskyldninger er en av de tingene. Så når min sønn har blitt plaget på skolen og de tar tak i det der og da - så er det ikke bare for den ungen som har gjort noe å be ham om unnskyldning. Det er nemlig ikke bare å ta i mot en unnskyldning og tro på den. Så mange har lovet bot og bedring, så mange har sagt... og ikke holdt ord.
Så når gjeldsarvingen kommer hjem og har vært i konflikt som var en misforståelse og har tatt i mot en unnskyldning med stort alvor og forteller hvor stor troverdighet "synderen" har - ja, det er stort og viktig. Det er en milepæl og det gjør så godt i mammahjertet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar