fredag 6. mai 2011

Dugnad


Foto: Knut Bryn. Bildet heter "Dugnad på Kleivmellomseter i 1925
 Det er dugnadstid! Nå skal det, i alle borettslag, vel, på skoler, i barnehager vaskes, plukkes søppel, ryddes, fikses og pusses. En skikkelig vårrengjøring. Det sammenfaller hyggelig sammen med å gjøre det fint til den største av alle festdager på våren, nemlig 17. mai. Da er det nyplantete blomster, dekorerte skoler og nyklipte hekker. Det er spylte gårdsplasser og rent og pent der det sølete vintertøyet har hengt i barnehagen.
Jeg synes det er fint med dugnad. For det første blir det ryddig og pent etterpå. I tillegg er det en stor gevinst at man får snakket og vært sammen med naboer, andre foreldre eller hvem man nå tar i et tak sammen med. Barna triller trillebårer og lærer seg at ting ikke skjer av seg selv og det du roter og kaster fra deg, må ryddes. Ofte avsluttes slike evenementer med en grillfest, kaffe og kake eller andre former for sosialt samvær og belønning.

Der jeg bodde før trakk vi en fri husleie blant de som deltok på dugnaden. Det var mye gamle folk der, så de var kanskje ikke uslåelige med hekksaksen, men de kunne kjøpe en pose twist til kaffen etterpå, koke kaffe eller være tilstede som et hyggelig innslag. Alle kan bidra med noe.
Her vi bor nå er belønningen lekeapparater som virker og ikke er farlige, rene sandkasser fri for kattedritt, pene bed og hekker og nykostet gårdsplass og ny dekkbark. Det blir pent rundt oss, og de fleste av oss liker vel det.

Hos Oslo-lottene har vi dugnader i form av å stille på to skiarrangement i løpet av vinteren; Holmenkollen skimaraton og Grenaderløpet. For dette tjener vi penger og belønningen er at vi kan gå på de kursee vi vil og trenger, og vi står friere i forhold til alt vi ønsker å foreta oss i løpet av året.

I barnehagen er det nå rent og pent, boder er nymalte og to år på rad har det vært arrangert fantastiske skidager, juletrefester og 17. mai arrangement. Det er dugnadene sine det.

Jeg kunne fortsette med Røde Kors, Moldejazz, Øya-festivalen og mange andre ting som ikek ville ha eksistert i sin nåværende form uten frivillige og dugnad.

Men poenget mitt er; dugnader (Norges nasjonalord) og nødvendig for at samfunnet skal gå rundt. Det er et problem at flere og flere regelrett driter i fellesskapet og hvordan en egen eksistens og holdninger påvirker andre. Jeg synes det er trist nå man skal kunne bare kjøpe seg ut av alt. Det å gjøre noe sammen, dra et lass, det bygger en fellesskapsfølelse man ikke kan kjøpe for alle penger i hele verden. Opplever man aldri den følelsen er jeg overbevist om at man mister noe verdifullt.


Jeg tenkte at jeg skulle kommentere og plukke fra hverandre det denne dama sier i "beste sendetid" - men jeg orker ikke. Hun er bare urteit, snobbete og tror hun er bedre enn andre og jeg orker ikke bli provosert. Det er hennes tap. Jeg vil ikke si hun er en annenrangs borger. Men synes ikke hun skal være så jævla stolt av seg selv heller. Hvor mye man enn har rett til å synes og mene det hun vil.

Og nå kjenner jeg at blir provosert likevel...

5 kommentarer:

  1. Likte ikke dama du refererte til jeg heller....
    Ja - dugnader trengs. Sosialt og nødvendig.
    Men innrømmer at jeg ikke deltar på så mye lenger, var mer aktiv på området når ungæene var små.
    Go' dugnadshælj og klem fra meg!

    SvarSlett
  2. Dugnad er finfint:) Litt leit er det jo at det bare er de samme som stiller opp hver gang, men men .. jeg liker det. Det er sosialt og det blir fint.

    SvarSlett
  3. Nå har jeg lest innlegget hennes et par ganger og sliter med å skjønne problemet hennes. Hun sier hun ønsker å betale seg ut av dugnaden. Så kjøp de dorullene selv da vel, eller betal noen for å selge pølser i håndballhallen hele lørdagen. Hvis hun er redd for å bli upopulær av å gjøre det, så tror jeg kanskje avisinnlegget hennes er verre:)
    Anita E.

    SvarSlett
  4. Dugnader er verdifullt og viktig. Alt her i livet kan ikke handle om å tjene mest mulig penger for seg selv og bruke minst mulig på fellesskapet. Jeg skrev også umiddelbart et innlegg om dette da jeg leste hennes innlegg. Hun trekker også inn det å dele med fattigere deler av verden, det er visst også helt uhørt fordi hun har "gjort nok" - og da forstår jeg virkelig ingenting. Hvordan kan noen stå og si at de har "gjort nok"?

    SvarSlett
  5. Nei, du sier noe, underveis. Når har man gjort nok? Vi opplever det i organisasjonslivet også. Uttalelser som "jeg har gjort mitt" får meg til å undres. Visst skal ingen være den som alltid baker og sitter i FAU for fire unger i alle skoleårene eller være den eneste som raker grusganger og klipper hekk i borettslaget - men når har man gjort nok, gjort sitt?

    SvarSlett