Alt for Norge

Alt for Norge, det stiligste realityshowet ever. Nå er sesongen startet opp igjen. 12 norskamerikanere, får reise rundt i Norge, i håp om å vinne hele greia. Premien er å treffe sin norske familie.
Og dette er morsomt. Man snakker ikke slekt, men familie, De gråter ved tanken på at de har familie i Norge. Hulker nærmest.
Mange har hørt historier om Norge fra besteforeldre, og det virker som om det i Norge er evig lykke å finne. I går så vi Beth som fant gården til sine forfedre i Sogndal. Det var helt uforståelig for henne at noen kunne forlate et så vakkert sted.
Hun var i og for seg inne på at det måtte ha vært skikkelig harde kår, for en så nydelig plass på jorden, hadde hun aldri forlat.
Og her er min første fascinasjon med programmet. Dette er voksne mennesker som reiser på sin livs reise (det er det ingen tvil om), og det virker ikke som om noen av dem har hørt om Google.

Vi er forskjellige. Jeg liker å vite noen om steder jeg reiser til. Hvis jeg hadde vært så oppslukt som disse er, er det faktisk merkelig at de ikke har googlet mer. Om ikke annet tidligere sesonger av programmet. Men på meg virker de altså helt blanke. De aner ikke hvor de skal., hvor de er, eller har peiling på det mest basale om landet vårt.
Jeg mener de bør vite
 - styresett
 - en viss peiling på (selv om det er vanskelig å forestille seg) hvor øde landet er
 - vi har fire årstider
 - hva 17.mai er
 - et par replikker på norsk (hei, hadet)
 - navn på minst to kulturpersonligheter (Ibsen, Ullmann og Stargate)

I dag kommer program to. Popcorn poppes og jeg er klar!