Så er vi i gang igjen - følger du regler?

Det var lenge siden jeg var her. Sist med ødelagte tær... vel de er falt av og på bedringens vei.

Det har vært jul og nyttårsfeiring. Jeg synes det nye året har vært tøft for vennene  mine; flere har opplevd ting de skulle ha vært forskånet for. Selv er jeg happy go lucky og klager bare over småting.
Og store... hvis de treffer meg midt i.

Noe jeg tenker mye på om dagen, er regler.
Jeg har en gutt med Asperger syndrom. Vi må ha regler. Samtidig er han ekspert på å finne unntak for disse reglene for seg selv. "Jo, jeg vet at... men..."
Men det gjelder ikke bare aspergere. Jeg synes jeg ser overalt, at hvis reglene ikke passer, så bare overser vi dem.

Forleden leste jeg om en som ble helt rystet over at barnet hennes ikke fikk spise syltetøy i barnehagen. Mye kan sies om syltetøy og nugatti på matpakken - og det blir det! Men det var ikke poenget. Det er en regel i denne barnehagen om at det ikke er greit. Da må man jo bare rette seg etter det, ikke sant?! Har man satt seg inn i reglene i barnehagen, så vet man hva som gjelder.
Hva skal man da gjøre dersom man er uenig i gjeldende regler?
Ja, da er det bare å engasjere seg på foreldremøter, bli med i FAU etc. Det er den veien reglene endres. Ikke fordi noen velger å drite i dem.

Jeg jobber i butikk og vi gjør ganske mye for at kunden skal være fornøyd med klærne hun kjøper og trives i dem og bruke dem masse. Vi har ganske rause bytteregler, synes jeg - og strekker oss ikke så sjelden utover disse. Likevel er det alltid noen. Som ikke har brukt tøyet (som lukter mat og røyk og er dekket av kattehår), som vil bytte størrelse på et plagg vi ikke har osv.

Det er alltid en du kjenner som tar barnet sitt ureglementert ut i skoleåret "for ellers har vi ikke råd til å reise til syden". Neivel.
Jeg sier ikke at en middels smart unge på barneskolen faller utenfor samfunnet fordi han eller hun går glipp av en sommeravslutning eller noen dagers undervisning. Men et lettvint forhold til regler kan dytte englebarnet i hvilken som helst retning.

Jeg er ikke alltid perfekt. Senest i går kjørte jeg femten meter mot enveiskjøring - med barnet i bilen. Og ble heldigvis korrigert. Men hvis vår skole sier at de vil vi skal unngå sjokolade i matpakken, så respekterer jeg faktisk det. Det er ikke så vanskelig. Flere burde prøve det.

Midtlivskrise vol.ll - konsekvenser (advarsel, ekle bilder)

Altså, etter min midtlivskrise som førte meg gjennom Samariaravinen med det som viste seg å være litt korte sko (enda jeg hadde følt meg så sikker på riktig størrelse og demping), så har det blitt konsekvenser.
Jepp, tånegler som løsnet. Det er så ekkelt og nasty at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Flere fortalte gledesstrålende om negler de har mistet, jeg tenker at det bare er ikke greit.
Det jeg gjorde, var å plastre den fast og så nektet jeg å tenke på det. Noe jeg selvsagt gjorde hele tiden.

Jeg vet ikke hva man gjør med sånt. Går man til legen eller fotpleier? Jeg har fått mange tilbud fra folk som tilbyr både en og to cognac for å få lov å nappe den av. Det skjer ikke. Det virker som om den fester seg igjen. Særlig på venstrefoten... der har det nemlig blir kjempetykt nede ved neglroten. Jeg er overbevist om at det ligger en dobbeltnegl der og at den øverste kommer til å forsvinne når tiden er inne og at det ligger en vakker og hvit og ny negl under.

Ellers må jeg bare berømme pedikyren. Den er tatt i slutten av september. Lakken er Essie, som jeg vanligvis ikke synes varer så lenge. Det er vel det blanke klinet de har lagt oppå som gjør at det holder så lenge. Jeg mener, to måneder...!

I alle fall, jeg har trua på at det blir sandaler neste sommer også. Godt dette skjedde rett før sokker og sko-sesongen.

Syk...

Så sitter man her. Nesten midt på natten. Det er i hvert fall mørkt ute. Og i resten av huset... nesa, hodet, alt er helt tett. Likevel renner snørra. Det verker i tennene og kjeven, det har jeg lært meg er irriterte bihuler. Jeg har en deilig myk seng med nesten nytt sengetøy. Men der kan jeg ikke ligge for da får jeg ikke puste. Så da sitter man på kjøkkenet med en pakke kleenex det lukter støv av og en kopp kaffe.
Om en snau uke, har verdens fineste gutt fødselsdag. Det blir kalas både den ene og den andre dagen. Jeg skriver lister. Kakelister, handlelister, huskelister...

Jeg har ikke hatt en sykedag i den jobben jeg har. Migrene eller ei, jeg karrer meg på jobb. Nå kaster jeg inn håndkleet. Men vi får tro at dette forskjølelsesgreiene gir seg snart. Før det utvikler seg til det langt mer alvorlige manflu... 

The Crown

Lansert som en serie som skal tilfredsstille oss fans av Downton Abbey... ok, kanskje ikke helt. Men i hvert fall for oss royalister som følger enhver hendelse i diverse kongehus med argusøyne.

Det er en nydelig serie. Dronningen selv ser vettskremt ut i de første episoden, det er kanskje ikke så rart. Prins Philip fremstilles som en ganske usympatisk fyr.
Aftenposten anbefaler at man binger og ser serien i ett eller to strekk. Jeg er enig. En hel søndag i sofaen med varm te og en god kjeks, er perfekt. 

Nå bare gledes det vilt til de neste fem sesongene. 

Fra Aftenposten:

The Crown omtales som tidenes dyreste TV-serie og er markedsført som historien om dronning Elizabeth II og hennes 64 år på tronen. Etter denne første sesongen å dømme er pengene brukt fornuftig, men at det kun er en serie om den britiske dronningen er en underdrivelse.
The Crown er en tålmodig fortalt historie om Storbritannias etterkrigshistorie.

For traileren, klikk her.

16 km lang midtlivskrise

Legg til bildetekst

Det er hvordan man føler seg og tar det, ikke tallet, som betyr noe. Likevel, etter storstilt feiring med venner og familie, så rømte jeg landet med en venninne, jaget av intet mindre enn en midtlivskrise.

Da jeg i unge år, jobbet som reiseleder på den vakreste øya, Kreta, var jeg utfluktsguide. En av utfluktene var gjennom Samariaravinen, en av Europas lengste raviner.
Det er faktisk mye fjell på Kreta, de har endatil en skiklubb oppe i Lefka Ori, fjellene på Vest-Kreta.
Og fra 1250 moh, går Samariaravinen 16 kilometer ned mot sjøen. Det er mye stein og ujevnt underlag, man må finne veien over små og store steiner. Når man starter med at de første 4 kilometerene er 600 høydemeter nedover, så sier det seg selv at knærne og tærne får juling.

Jeg hadde med meg gode sko, trodde jeg, men ble litt butt i tærne etterhvert. I tillegg burde jeg visst at knærne mine og denne midtlivskrisen ikke gikk sammen. 

Jeg var nok også ganske overmodig  med tanke på at det var ikke i går jeg vandret gjennom her en gang i uken. Det hjelper ikke at man har gått et titalls ganger, når det var et titalls år siden...
Overmot i bøtter og spann, nydelig vær og avsted bar det.

Krikri-geita har jeg aldri sett før. Nå vaset de rundt stiene. Moro.

Kan du forestille deg deiligere skilt når du er utkjørt?

1990. Det var ikke så sprek meg som endte i Agia Roumeli i år.
På stive bein, en tå som ikke virket, skrubbsår etter et lite grasiøst fall og
noe som jeg ikke vet om var brutalt blodsukkerfall eller heteslag.

Jeg tror nok at dette var siste gang jeg gikk Samaria. Det er nå sånn at jeg var inne på trening til dette før i sommer... rant ut i sanden... hadde nok vært lurt. Det er andre vakre raviner på Kreta som jeg ikke har gått, Imbros, fx. Det er nok mer i min gate i årene som kommer.
Men jeg gikk Samaria, jeg kom inn i grei tid før båten gikk videre, selv om jeg brukte mye lenger tid enn normalen som er 3-6 timer. I ungdommen var jeg gjennom på 3,5...
Men jeg har gjort det igjen. I går var det en uke siden og så lang tid tok det før stølheten forsvant fra beina.

Gode og store sko, hodeplagg og spis og drikk nok; turen anbefales!

Rund dag!

Jeg har aldri vært oppe til muntlig eksamen.

Jeg har aldri vært skilt. (et par brutte samboerskap regnes vel ikke)

Jeg har jobbet flere år i utlendighet.

Jeg har aldri tatt rotfylling. (prosjekt unngå dette, er i gang)

Jeg har en flott ektefelle og et eksepsjonelt herlig barn.

Jeg ser ut som om jeg er 37. (protester avvises)

Da er det ikke noe problem å fylle 50. 

Hurra for meg!

Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.

Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!

Fly, alene, lille fugl...

Høsten er en ny start. Jeg elsker bokbind og spisse blyanter og nye antrekk. Det siste passer jo godt, man jobber jo i klesbutikk.

Guttungen er ikke veldig opptatt av bokbind og slikt, men selv kjører man vel på med en ny genser.
Nytt for ham i høst, er at mor skal utvikle viljen til å fikse morgenstellet selv. Passe tiden, smøre mat, kle på seg, pakke sekken... dette er såklart ting han kan, men det står på viljen. Ikke mulig å tvinge en asperger til å gjøre noe som helst. Da kan det gå skikkelig gæernt. Det er også sånn at asperger-kids ikke har "normal" følelse av sult. Og når han da velger å ikke spise hvis han må smøre selv, da blir det dårlig stemning. Det er kjempevanskelig for utenforstående å forstå dette. "Det er jo bare å..." Noe vi asperger-foreldre hører mye. 
Men en ny start, vi jobber med saken. Alt for at gjeldsarvingen skal bli litt mer løsrevet. Eller kanskje heller at mor kan løsrevet...

En annen ny start handler om trening. Jeg har hatt personlig trener i flere år. Han er nok ikke innmari imponert, men det går så godt jeg får til. Han kan være en brølende trener, men har foreløpig ikke giddet det med meg. Og det er ikke fordi det ikke er nødvendig.
Men nå, nå finnes ikke treningssenteret mer. Så hva nå? Skal jeg bli med over på reserveløsning, eller skal jeg ta meg selv i nakken og gjørra det sjæl?
Spørs om jeg ikke bare skal ta muligheten til å ha litt "fri" og ikke avtaler tidlig om morgenen som jeg sleper meg avgårde til.
Verst er det uansett for alle de flotte folkene som mister jobben sin...

Høsten er en ny start!

Foto: ICON Lillestrøm

De er ute og går.

Bleke og klamme skjermnisser er ute og går. Frivillig. I solen og den friske luften.
What's not to love?

Lang sommerferie

Man merker godt når barna er ferdig på SFO og ikke har noe fast å forholde seg til i sommerferien - utover eventuelle planlagte familieferier.

Vi er egentlig ikke vant til å ha så mye familieferie, det har blitt mer til at vi har delt oss. Både pga feriemuligheter fra jobb, og fordi vi vil strekke det lengst mulig for barnet.

Noe står imidlertid fast hver ferie, og det er Barnecamp med Romerikskirken, rett nedi veien for der vi bor. Her møter han kjentfolk fra søndagsskolen, han er en så trygg og fin unge, så dette har vært superbra sommerferieaktivitet for ham. Han har fortsatt asperger og migrene, så noen ganger blir det for mye for ham også, men de er veldig flinke der, de kjenner ham godt og de takler det. 

Et år var han i "stikk av"-modus, og det blir mye for lederne. Da fikk vi beskjed om at vi måtte være med ham, noe jeg bare "trukke det", truet ungen min  med å holde ham hjemme resten av uken om han fortsatte med å stikke av, så gikk det greit.

I år har han valgt en gruppe som heter Spesialstyrkene. Der er de inndelt i tropper og driver kvasimilitært opplegg. Da jeg gikk i morges, holdt de på med oppstilling. For et HV-befal som meg, blir jeg litt uggen, men dette er stas for ungene. Pga diagnosen sin, får han aldri gå førstegangstjeneste likevel og HV-ungdommen finnes ikke mer... så da får han tøffe seg her istedenfor.

Etter en hektisk korpshelg var det ungemos jeg leverte i morges og sikkert nærmere purè jeg må hente i ettermiddag. Så kos. Og da har han i hvert fall ikke sittet og glant i en skjerm...

Til helgen blir det familietur med gode venner. Og før vi aner det, må vi fyre med ved.

Forsmedelig

Litt som dette

I går var det nydelig vær her jeg bor. Jeg skulle et ærend for å kjøpe en bursdagsgave og da jeg var ferdig med det, tenkte jeg det var tid for årets første softis.

Inn på en hyggelig kiosk og bestilte softis med krokanstrø. Kjeks eller beger? Kjeks såklart. 
Vel ute av kiosken, tok jeg turen mot torget, der det satt massevis av mennesker i den fine sommersolen. Så... softisen var gigantisk. Den var diger og tung, og det er jo alltid hyggelig å få verdens største is. Kan det noen gang bli for mye is, liksom? 

Normalt ikke, men for kjeksen. Verdens største softis, hang nemlig over kanten på verdens tynneste iskjeks. Hvis du tenker deg hvor travelt man får det når små barn spiser is som renner overalt og hele tiden og de får liksom ikke slikket det i seg fort nok... vel, der har du meg. Voksen og fin og med en diger is som smeltet fortere enn snø på taket i påsken.
Iskjeksen knakk og jeg holdt så godt jeg kunne, mens jeg slikket og slikket (og isen smakte nydelig den) og kom meg tilbake i kiosken og fikk bedt om et beger. 

Med is i hele fjeset, iskliss over hele meg, lusket meg meg avgårde med isen i et beger og en skje til å spise den med.

Men en god is og en fin sommerdag var det!

En tidlig morgen

Onsdag morgen. PT-timen er booket om til i morgen. Mann skal på jobb og barn skal på skolen. Jeg har ingen planer, noe som betyr fred og ro og huset for meg selv. Det passer veldig godt, siden jeg har brukt natten på å fly oppe med magesmerter, sikkert pga noe jeg har spist.

Vekkerklokken ringer og far står opp. Så vekker han meg, for ingen jobb i dag likevel. Så jeg går for å vekke han som snart begynner sommerferien. Han vil ikke stå opp.
En liten stund senere står jeg og gjesper kjeven ut av ledd på kjøkkenet og smører frokost og matpakke og setter på kaffen.
Alene i et stille hus.
Jeg var den eneste som ikke hadde planer og måtte stå opp i dag. De som skulle det, ligger og grynter i sengene sine.
*føler meg lurt*

Kjære mamma.

Kjære mamma. Du som har et fantastisk barn som du elsker overalt. Du ser alle dets ferdigheter og kvaliteter, kjærlighet og omsorg for sine. Kanskje du ser utfordringer også, men det har jo alle barn. Du veileder og elsker barnet ditt, rettleder og lærer det dine verdier. Forhåpentligvis snakker dere sammen, om lekser og andre barn, fritidsaktiviteter. Kanskje han eller hun forteller om en raring på skolen, urettferdig tilsnakk fra en lærer. Og muligens hører du om en situasjon hvor du stusser litt, dette rimer ikke helt med ditt barn. Du ser på barnet ditt etter det har sovnet om kvelden, der det ligger fredelig i sengen sin, med runde barnekinn enda ungdommen nærmer seg med skarpere kanter. Du elsker barnet ditt overalt på jord. Du vil forsvare det med alt du har. Selvsagt gjør du det. Så når skolen ringer deg og forteller at ditt barn, sammen med noen andre barn, har plaget og ertet en på skolen over lang tid, er det vanskelig å ta innover seg. Du sier du skal snakke med barnet ditt. Kanskje gjør du det, kanskje skyver du det tilside og tenker at det var et engangstilfelle, at "over lang tid" er overdrevet og at barn er barn. Du deltar på alle skolens arrangementer om mobbing og psykososial helse, så du har jo fått markert at du er mot mobbing og sånt. Men la oss være ærlige. Ingen er jo for mobbing. Vi bare har litt ulike oppfatninger av hva som er mobbing og ikke.

Jeg er også mamma. Jeg elsker barnet mitt over alt på denne jord. Jeg vil forsvare ham mot alt vondt i verden. Men det kan jeg ikke. For det vonde er på skolen. Ja, han har ekstra utfordringer, som er tøffe nok når skolehverdagen går på skinner. Når han møter ekstrabelastninger er det ekstra tøft. Da har jeg en gutt som må sove to-tre timer når han kommer hjem fra skolen, for i det hele tatt makte å sette seg ved middagsbordet.
Vi kan ha noen kvelder hvor vi sitter og trøster og snakker med en tiåring i timesvis fordi han kan sitte og hulke og hyle frustrert om hverandre fordi han ikke vil på skolen. Han er kreativ og foreslår skyping av undervisning, hjemmeskole, nettskole etc. i ren fortvilelse. Bare han slipper å gå på skolen.
Dette er en faglig sterk unge, som er aktiv i timen, scorer høyt på prøver og som elsker å lære.
Han elsker bare ikke å være der han blir plaget.
Han er åpen om sine utfordringer. Det blir brukt mot ham på skolen, hver dag. De som plager er jo fullt informert om hans svakheter.
Min unge får vite at skolen følger med, han er beskyttet i friminutt og har steder å være og mennesker å snakke med. Vi, som foreldre, har lovet å passe på ham. Det klarer vi jo ikke. Fordi du, kjære mamma (og eller pappa) har en holdning om at barn er barn og litt må de jo tåle.

Jeg kan fortelle at min sønn, tåler ikke litt. Han tåler jævlig mye! Han tåler mer enn oss alle tilsammen. Hver dag! Jeg kan fortelle at han føler seg sviktet av skole og foreldre - uansett hva vi gjør og hvor mye. Min lille gutt som jeg helst bare vil holde på fanget og stryke på må jeg slippe ut hver dag. Jeg må snakke opp skolen, jeg må la være å snakke dritt om andre unger (akkurat der har vi slakket litt), jeg må sende min gutt avgårde til ditt barn. Ditt barn som kanskje ikke slår og klyper, men som gjør narr av og gjør ting den vet terroriserer mitt barn. Joda, de vet, for mitt barn har fortalt hva han plages av.

I dag, kjære mamma, har jeg fridag. Jeg kan ikke jobbe full tid, jeg må nemlig store deler av arbeidsuken, være hjemme i beredskap. Min sønn tåler nemlig så altfor mye, men det kan bli fullt for ham også, og da går han sin vei. Fjerner seg fra situasjonen som ditt barn bare synes at "såpass må han tåle". Til nå har han bare gått hjem. Jeg har en isende frykt for at han en gang tar en annen retning.

Mitt barn har også runde barnekinn når han sover. Han sover bare ikke så fredelig, for han har mye mareritt. Om skolen. Om ditt barn og hans eller hennes venner. Han er mamma og pappas elskede gutt. Som vi hver skoledag må sende i krigen.
Barn er barn og såpass må de tåle, men hvor mye er såpass?
Mammahjertet blør.
Jeg ville bare at du skal vite dette.

Bienes historie

Så har også jeg lest Bienes Historie av Maja Lunde. Jeg er sikkert sent ute, men det får nå være. Uansett, jeg er betatt. En utrolig fengslende bok som forteller en fascinerende og ikke minst viktig historie. Om bier, hvor viktig de er for oss og verden.
Og om familie, foreldre og barn, og om å se hverandre og bli sett.

Forlagets omtale:

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider medhåndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. "Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet. 

Å pynte på seg selv.

De aller fleste jeg kjenner, pynter på seg selv. Ok, damer, i det minste. Vi farger håret for å få vekk det grå og fargeløse. Vi sminker oss, og bruker penger på klær som forhåpentligvis er kledelig og passende.

De fleste av oss bryr oss om hvordan vi tar oss ut - med mer eller mindre vekslende hell...
Selv trening handler ofte om hvordan vi fremstår. God form er flott. Enda bedre er det med veltrente armer og muskuløse lår. I min alder handler det ikke lenger om å bli syltynn lenger, heldigvis. Kanskje det er en tapt kamp i alle fall... 

Det jeg merker, nå når årene triller avgårde, er at jeg har blitt mer åpen for nye måter å pynte seg på. Jeg har ikke helt vurdert å dra på leppene så jeg blir seende ut som en sugedokke enda. Neida... men jeg ble veldig lokket av halv pris på vipper... jeg har ikke lenger lange, mørke øyevipper og har ikke brukt maskara på flere år. Men kanskje jeg skulle prøve en sånn vippe-extension?

Det blir rund dag på høsten, til da skal jeg ha både muskuløse armer, ny tatovering og blått hår, så hvorfor ikke?

Erfaring? Hva synes du? Blir det for desperat for en gammel kåne?

World autism awareness day

I dag er det 2. april. Dette er verdens autismedag. Det betyr at mange familier med autister, organisasjoner osv, setter litt fokus på autisme, hva slags typer autisme finnes det, sprer informasjon - og gjør hyggelige ting sammen.

I vår familie har vi to stykker med Aspergers syndrom, som er en såkalt ASD. (Autism spectre diagnosis) Altså en diagnose på autismespekteret. Nå er det sånn at mange med Asperger ofte kan oppfattes stikk motsatt av det man vanligvis tenker på med autisme. Alle autister er ikke Rainman. Vi har heller ikke her i huset noe problem med blikkontakt, berøring osv (bortsett fra at stor gutt på 10 år er for gammel til å kose med mamma...)

Alle med Asperger syndrom er heller ikke nødvendigvis supergode i et smalt kunnskapsfelt, men mange kan være det. De er forskjellige de, som andre barn og voksne er det. Selv om det er noen fellesnevnere som gjør at andre foreldre i samme situasjon lettere kan forstå litt sære problemstillinger.

I dag skal vi bake puslespillkaker. Og så skal vi på tur til en klatrepark i nærheten og møte andre familier tilknyttet autismeforeningen. Samhold og å bli kjent med andre i samme situasjon er bra. (og jeg vedder en tier på at mor som klatrer er en mye større utfordring enn guttungen med asperger)

Blå er fargen. Puslespillbrikken er symbolet.

Light it up blue.

Sjalusi

 

Sjalusi. Det stygge, grønne monsteret.
Kan man som voksen være sjalu? Utover av kjæresten flørter med bestevenninnen din?

Dvs det kan man sikkert, men er det greit? Må man ikke som voksen se litt fornuftig på det, og ikke helt tillate seg og la irrasjonelle følelser ligge. I det minste ikke la dem blomstre?

Som voksen, opplever jeg av og til sjalusi.  Sikkert mange andre også. Det kan være at jeg mister en samtalepartner fordi noen andre er kulere enn meg, at venner tilbringer tid med andre venner uten å inkludere meg/oss. Noe de så absolutt skal få lov til. Men må ikke jeg også få lov til å føle litt på det?
Vi har også et barn med spesielle behov og alt er ikke hjemme hos oss som hos alle andre. Jeg kan innimellom være så sjalu på de som har en mer "normal" hverdag, kan stille normale krav til mann og barn. Samtidig ville jeg jo ikke byttet med noen, det er ikke det. Det bare kniper litt innimellom.

Er sjalusi en følelse som vi alle har med oss og som må få eksistere og anerkjennes for å være hele som mennesker? Eller går det i kategorien "skjerp deg, hvor gammel er du egentlig?"

Trist i dag

Jeg orker ikke ha nyhetssendingene på hele tiden. Høre smarte og intelligente reportere stille dumme spørsmål og fra ti minutters reportasjer ut i tre timer. Det er grusomt det som har skjedd. Verden er noen ganger bare helt for jævlig.

Jeg orker heller ikke debattene om visse folkeslag. Noen mennesker kan være grusomme. Noen bruker terror for alt det er verdt - for dem.
Vi må aldri akseptere noe som helst som skader andre mennesker og samfunn. 
Men vi må heller ikke lokke oss selv ut i en diskusjon som blir for tabloid.

Hva som skremmer (små) barn på film og tv

Det er mye å ta hensyn til når man får barn. Noe av det vi som foreldre må vurdere, er tv og filmer. Vi må vite hva ungene ser på, vi må tenke på aldersgrenser, og vurdere dem utfra de ungene vi har, hva de kan tåle, og hvor modne de er. Det et barn kan se, vil gi et annet barn vonde drømmer. Dette gjelder selvsagt ikke bare om ting er skumle, men om de forstår hva de ser. Når barn kan skille på film og virkelighet, varierer.

Vår gutt har fått lov å se Ringenes Herre-filmene, Hobbiten og Star Wars. Alle på dvd hjemme i stuen, med mor og far (særlig far). Vi har tatt pauser og forklart, det har vært hjemmegodteri og god stemning. Ikke alle 8-10 åringer får se dette, eller skal se det.
Samtidig har ungen vært særdeles skeptisk til andre ting. Han orker for eksempel ikke forholde seg til bøker eller filmer som er triste og inneholder død og "myrd". Da vi for noen år siden så "Kule kidz gråter ikke" var han ødelagt i dager.
Så han er et menneske, tøff og robust på noe, sart og følsom på andre ting. Men skumle ting som kan dukke opp i Ringenes har ikke gjort inntrykk utover det man ser der og da.

Så, tenk da vår overraskelse da han kom hjem en dag fra skolen og fortalte at han hadde måttet gå ut av klassen da de så på skrekkfilm. Skrekkfilm? Tuller du?! Og hva slags film er det du ikke tåler å se? 
Jo, det var "Heksene" av Roald Dahl. For skumlere og styggere enn sjefsheksen der, fantes ikke. Mye styggere enn gobliner og sånn, kunne guttungen berette.
Ikke alltid lett å forutse, altså!

Ikke skummel

Skummel

Yoga!

I fjor testet jeg yoga. Hadde såvidt testet litt noe år tidligere, men fant ikke helt grooven.
Så da forsøkte jeg igjen. Gikk noen ganger og fint, men det rant ut i sanden. Det har ikke vært en dag hvor jeg ikke har tenkt at jeg burde starte igjen. Stiv og støl som bare det.

Nå har jeg begynt igjen. Første gang var helt fryktelig. Stiv og støl i en helt annen klasse enn før. Vondt var det og. Dagen etter våknet jeg og strakk på meg. Og for første gang på mange år, følte jeg meg ledig og fin i kroppen, ingen stive vondter. Og jeg tenkte at "oi, er det sånn det skal være?!".
Og booker meg herved inn hver fredag ettermiddag og ser frem til timen. Jeg har funnet en bukse jeg kan bruke (yoga-pants i min størrelse er ikke enklest) og jeg har en topp som er brukbar. Min eneste innvending er nemlig at yogasalen er utstyrt med speil... ikke bra.
Yogainstruktøren jeg elsker, er som en sart liten vårblomst. En liten, tynn kvinne som kan slå knute på seg selv. Og banke deg opp med den ene armen og samtidig skrelle en appelsin med den andre.
Hun er også innehaver av en nydelig evne til å få meg til å føle meg vel, selv om jeg er stor og ukomfortabel og stiv og støl. 
Det er soft yoga, ingen ekstreme stillinger og utfall. Men du verden så godt det gjør!

Jippi, i dag er det fredag og yogadag!

En annen dag...