Kan man som voksen være sjalu? Utover av kjæresten flørter med bestevenninnen din?
Dvs det kan man sikkert, men er det greit? Må man ikke som voksen se litt fornuftig på det, og ikke helt tillate seg og la irrasjonelle følelser ligge. I det minste ikke la dem blomstre?
Som voksen, opplever jeg av og til sjalusi. Sikkert mange andre også. Det kan være at jeg mister en samtalepartner fordi noen andre er kulere enn meg, at venner tilbringer tid med andre venner uten å inkludere meg/oss. Noe de så absolutt skal få lov til. Men må ikke jeg også få lov til å føle litt på det?
Vi har også et barn med spesielle behov og alt er ikke hjemme hos oss som hos alle andre. Jeg kan innimellom være så sjalu på de som har en mer "normal" hverdag, kan stille normale krav til mann og barn. Samtidig ville jeg jo ikke byttet med noen, det er ikke det. Det bare kniper litt innimellom.
Er sjalusi en følelse som vi alle har med oss og som må få eksistere og anerkjennes for å være hele som mennesker? Eller går det i kategorien "skjerp deg, hvor gammel er du egentlig?"
Misunnelse er nok en ganske vanlig følelse for voksne også. Oftest er det ikke slik at man ikke unner andre det de opplever, men man skulle så gjerne opplevd det selv også. Jeg misunner lottovinnere, men jeg ønsker jo ikke at de -ikke- skal vinne. Jeg vil bare gjerne vinne selv også.
SvarSlettSjalusi opplever jeg svært sjeldent, heldigvis. :)
Alle følelser er gyldige - men det er nok sunt å reflektere over sine egne reaksjoner, sånn som du gjør. Enig med Rødhette i at det må være lov å ønske det beste for seg selv og sine, det betyr ikke at man ikke ønsker at andre skal lykkes :-)
SvarSlett