Vi må snakke om vesker.

En passe stor veske for jobb og utflukt.
Litt sommerlig, men funker om vinteren også.
Må fikse remmene før de ryker.
Elsker.

Vi må snakke om vesker. Vesker har alltid vært gøy og spennende. Min mann mener jeg burde kvitte meg med en tyve-tredve stykker eller noe sånt... men da fyker han ut på lasset også. Altså. Snakke så stygt da, gitt. Han ypper seg for skoene mine også... hmpfh.

Men altså vesker. Skolevesker. Som i gamle dager var en liten bag med skulderrem som kunne henges skrått over brystet. Selv brukte jeg ikke det før jeg studerte, og da savnet jeg min gode, gamle skinnransel. En sekk som jeg kunne bære jevnt i. Det var i hvertfall det som var meningen. Selvsagt hadde vi den alle slengt over høyre skulder og den remmen var alltid mye lenger enn den andre.

Så til alle dere glemsomme og historieløse som mobber de luksusveskeuniformerte skolioserammete vestkantsnobbekidsa... vi var skolesekkuniformert vi også. Og alle fikk vi skjeve rygger av det, selv om det vitterlig var skulderremmer på begge sider, nettopp for å unngå det.

Paul Frank. Liten skulderveske.
Akkurat plass til lommebok, hårspray og telefon.
Sommerbruk.

Når det er sagt; skoleveskesekkbag-sammadet til mange tusen kroner, er forkastelig i min verden. Det er noen fjortiser som tør stå opp og argumentere for dette; spesielt søte er de når de snakker om at de har kjøpt en klassisk veske de kan ha hele livet. Særlig.
Jeg synes uniformsparkaser til mange tusen kroner er dust også. (en kvalitetsjakke som skal vare i mange år... tror ikke den varer lenger enn til neste sesong, faktisk).

Men hver sin smak og hver sin prioritering. Sikkert mange som synes det jeg prioriterer er dust også.

         

En liten juvel av en gammeldameveske.
Brukes når jeg skal i selskap.
Elsker.