Eeh... nei, ikke akkurat sånn var det. Manflu-befengte far sov på sofaen, ungen sov i vår seng, han forsvant tidlig for å se på barne-tv som han ikke har lov til. Snorkefar bråkte helt ned til soverommet og jeg skjønte at her var det bare å ta grep selv.
Men jeg tasset opp og foreslo at vi kunne begynne med frokost (jeg forsøker å få til felles frokost på søndager, i det minste, med vekslende hell). Men da hadde barnet fått en skive foran tv og far var dårlig og skulle ikke ha noe mat. Så da laget jeg kaffe og gikk tilbake i sengen for å lese.
Dagen (morgenen) fortsatte med en inmari lang og kjip diskusjon med ungen som har det vanskelig for tiden og bare for det ville han droppe søndagsskolen. Greit det, det er hans valg. Men da lagde jeg frokost til meg selv.
Etterpå fortsatte morsdagen med moderlige sysler som klesvask og oppvask (oppvaskmaskinen vår har gått til helvete - igjen!)... før jeg gikk meg selv en lang tur.
Men gutta tok seg inn igjen og etter å ha vært på vaktmestertur for noen som er bortreist, kom de hjem med sjokolade og blomster og is til dessert. Selv om jeg lagde middagen selv, så ble jeg sett til slutt. Og det var jo fint.
Nå er det også slik at å ha et barn med spesielle behov, ikke alltid føles like "rewarding" - i mangel av et dekkende norsk ord... med kos og klem er nå alltid en vinner. Og blomster er alltid hyggelig. Og man kan ikke gå feil med en boks med is.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar