Skigutt, altså! Og dugnad!

Vi hadde hyttevakt lørdag. Det er en del av dugnaden vi deltar i, fordi barnet går på allidrett med ski hos Skedsmo skiklubb. Ringdalshytta var skimålet da jeg var barn også. I de dager var det fem kilometer. Nå er det 4,5 eller noen sånn. Ny måling. (Personlig tror jeg nok det er nærmere seks, det kjennes slik). I alle fall hadde vi planlagt at hele familien skulle hyttevakte, selv om det strengt tatt settes opp to voksne. 

Det vi anså som den største utfordringen var et betydelig antall tosifrete minusgrader fredag. Jeg synes ikke det er gøy å gå på ski med sammenfryste nesehår. 
Den andre utfordringen, var å få kiden helt frem. 
Vi våknet til fire blå og nysnø. Herlig.
Kiden løp fra mor og far i sporet (som holdt på å dø i bakkene). Heldigvis tok han turen tilbake av og til for å se hvor vi ble av. 
Ha gikk og han gikk og vi så også på hjemturen, hvor utrolig flink han har blitt til å gå på ski. Mestring, fint føre, tilpasset utstyr. Jippi, hva det gjør. 
Det er mange syvåringer som går bedre og lenger enn ham, men her følger vi egen kurve!

Å ha hyttevakt er stas. Hyggelig og trivelig. Og alltid kjentfolk. Vi fyrer i hytta, selger solbærtoddy, kvikklunsj og vafler. Mye å passe på med propan og aggregat og sånn, men du verden.
Å delta på dugnad for å bidra til fellesskapet er en naturlig og selvsagt ting å gjøre. I et idrettslag er det mange oppgaver som skal gjøres og alle kan bidra med noe.

Vi koste oss i hvert fall og du skal ikke se bort fra at vi treffes bak disken eller ved vedovnen på Ringdalshytta en annen gang også. I hvert fall som turgåere!