Betraktninger fra sykehussengen

 

Det ble noen dager i sykehussengen. På "skandalesykehuset Ahus". Jeg forstår og vet at ting skjer som ikke skulle skjedd. Men jeg ble veldig godt tatt vare på. Det var folk så omsorgsfulle og dyktige at jeg ble full av respekt. Når man er syk, går gjennom intensive behandlinger eller større inngrep, er man likevel sårbar og hudløs. Toleransen for endel greier er kanskje ikke der den er til vanlig.

Det første jeg mentalt noterte meg, var dette med briller og linser. Man får selvsagt ikke ha på linser når man er i narkose. Men det sto i den store bunken med papirer at brillene kunne bli med helt frem. Klart de ikke kan det. Så neste gang, bruker jeg mine linser helt frem og kaster dem når de må ut. Dagslinser.
Det er nemlig slik at når man har syn som en muldvarp i sollys, så blir man enda mer sårbar.
Å ligge på pre-op og får beskjed om at man skal ha epidural, diskutere kateter etc liggende og grønne og hvite skygger svevende rundt er ikke så hyggelig.

Det er så ulikt hvordan en sykepleier kan stikke. Stikke for blodprøver eller veneflon. Redningen er alltid morskefjes som bare dundrer nåla inn uten dikkedarer. Forsiktige sykepleiere som ikke vil gjøre vondt er ganske ubrukelige. Etter noen dager blir tilgjengelige årer ganske slitne også og det hjelper ikke sitte og tapp-tapp-tappe på et svart blåmerke i albuekroken.

De hvite sykepleierenglene er omsorgsfulle og gjør en særdeles verdifull innsats. Fomler er det dog på alle arbeidsplasser. Og litt avhengig av hva man trenger hjelp til, så hender det vel at hun som smeller rullende senger borti alle vegger, nesten velter skjermbrett som skal dras ut og som alltid søler drikker hun kommer med, kanskje ikke er førsteønsket. 

 

Det er også en spennende rangordning ved matserveringen. Nå er det slik på Ahus at til alle måltid kommer til sengeposten som en matvogn, med en servitør og man får lagt mat på tallerken etter hva man ønsker. Sykepleiere henter mat for de som ikke kan hente selv. Og de får servert først til sine pasienter. Når man omsider kan få lov å hente mat selv, står man bakerst i køen. Noen ganger har pasienter kommet opp av sengen og satt seg til ved bord i rommet der maten er. Selv da serverer sykepleieren for dem. For dem som sitter der.
Selv sto jeg blodfattig og svimmel og kunne egentlig ikke bære noe... og jeg ble forbigått.
Her var det noe som skurret for meg. Burde ikke jeg som hadde kreket meg opp fått først?
Jeg synes nok det.

Kaffen er trist, assa. Hvis du tenker deg kaffeautomater av verste sort og så brekker deg ned enda noen trinn...

TV ved hver seng er fint. Ikke det største utvalget av radio- og tv-kanaler, men det grunnleggende er dekket. PC-funksjonen testet jeg ikke. Det tok ca. 10-12 minutter å skru på og flere sykepleiere "visste ikke om de funket". Ok, jeg klarer meg selv, men litt synd for i hvert fall den ene romkameraten min... men jeg orket ikke bry meg på det tidspunktet.

Romkamerater, ja... det har man som regel. Første natten gikk veldig bra. Et stille, hyggelig vesen som ikke gjorde så mye av seg - annet enn å være fornærmet fordi hun måtte hjem.
Våre nye landsmenn har andre skikker og måter å håndtere ting på, men jeg synes ikke det er greit å ha en mann på rommet til enhver tid der man vakler rundt staset opp i helsevesenets ikke så gjenknappet og lekre klær. Heldigvis klarte en sykepleier å kaste ham ut for natten. 
Søte små bestemødre kan ha skjulte talenter. Hvor ekstremt mye snorkelyd det kan være i et lite vesen av den sorten er ubeskrivelig.

Vel, jeg var ganske plagsom en natt jeg også, det er ikke det. Og jeg slapp å ligge på gangen. En morgen jeg sto opp var det to senger på gangen, takk og lov for at det ikke var meg.