Å leve i nuet

Jeg har flere ganger den siste tiden tenkt at det skal bli godt å komme over 17. mai. Da er det ikke noe mer bunadspress, kun sommeravslutning for klassen igjen, ikke noe organisering av foreldre som skal gjøre en innsats 17. mai, ingen panikkhandling av pentøy fordi den j..a bunaden ikke passet/j..a kroppen har vokst, stryk det som passer.. bunaden gjør det ikke. Ikke noe mer rengjøringsmas, for ingen stasdag skal feires eller besøk skal inviteres...

Og så, sitter jeg senkveld i bilen for å handle alt fra brus til is og det i mellom og tenker at det er jo ikke noe å stresse for. Dagene kommer og går, dette er livet, dette er nuet. Jeg kan gjøre det jeg kan og kanskje det jeg burde. Må det plantes fire pelargonier til å ha foran døren 17. mai eller holder det med to? Ja, såklart det gjør det!

Så pust ut, vi skal bruke festdagen til å kose oss. Sjaue litt og kose oss mest. Vi skal ha mat på bordet og mangler gravlakssausen, så får man spise gravlaksen bar. Vi skal flankeres av gode venner.
Og så er det pinse.
De siste pelargoniene kan plantes da. Om vi får lyst.
Det er her og nå som teller. Perfekt blir det aldri likevel.
Selv om jeg fortsatt er sint på meg selv for bunaden.

 

Vi er ikke der enda, men går nok for denne looken i morgen også.