Fatimas hånd - GIBORT

Fatimas hånd av Ildefonso Falcones, var en av de bøkene jeg av og til tar med meg fra en tilfeldig runde i en bokhandel. Tilbudsbordene hos Ark er nydelige. Fatimas hånd er en bok som burde inngå i den allmenne dannelse. Ja, jeg vet godt det er en roman, men veldig mye historiske fakta også. Det er de jeg sikter til. I tillegg til at det en en god roman med mye driv.
I disse dager hvor man fokuserer mer på konflikter og ulikheter enn likheter mellom kristne og muslimer, kan denne boken være en vel anvendt time out.
Jeg har lagt ved to omtaler. Sammen med min varmeste anbefaling. Jeg kan ikke tenke meg en bedre bok å ta med på ferie; den er lang og god, du vil ikke legge den fra deg - og i paperback koster den ikke så mye og kan lett sendes videre til en du synes skal lese den.
Vet du hva - du skal få den av meg. La dette være en gibort.

1 lodd for kommentar
2 lodd for kommentar og å legge deg som følger (om du ikke er det)
3 lodd for kommentar, følger og at jeg får komme på bloggrollen din (om jeg ikke er der)

Trekning 1. juli - da rekker du å få den til ferien, kanskje?

Den Norske Bokdatabasens omtale: Andalusia, 1568. De spanske muslimene gjør opprør mot sine kristne undertrykkere, et opprør som utvikler seg til en blodig religionskrig. Blant opprørerne er den unge Hernando, sønn av ei maurisk kvinne og en prest, som ser det som si livsoppgave å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Hans store kjærlighet, Fatima, gir ham styrke til ikke å gi opp. Hernando pønsker ut en plan for å forsone de to krigende partene, og samtidig de to delene av sin egen identitet.

Forlagets omtale: Andalusia, 1568. Etter årevis med undertrykkelse gjør de spanske muslimene - moriskene eller maurerne - opprør mot sine kristne undertrykkere. Blant opprørerne er også den unge Hernando, sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne. Han ønsker å redde sitt folk og sin kultur fra undergangen, og at de skal få frihet og respekt. Men oppstanden utvikler seg snart til en blodig religionskrig der begge parter begår brutale og grusomme overgrep. Hernando, som på grunn av sitt opphav blir mistrodd av både kristne og morisker, ser det som sin livsoppgave å forsøke å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Fatimas hånd er en ny, mektig roman fra forfatteren av Havets katedral, spekket med eventyr, lidenskap, kjærlighet. krig, forræderi, intrige og møysommelig historisk rekonstruksjon.

Hvordan blir det nå egentlig barn...?

Nei, det er ikke uteksaminert førsteklassing som spør, men Dagbladet i denne artikkelen om Norges yngste tippoldemor
Eller egentlig spør de vel hvorfor de unge piker... ja... du vet.
For du vet og jeg vet. Men
Dagbladet vet vel ikke, de da.

Jeg siterer:

- Det bare blir sånn

Hva som er hemmeligheten bak at kvinnene i slekta blir mor så tidlig, har hun ikke noe vitenskapelig svar på.

Det var et kleint spørsmål.

Sommer!

Foto: L. Bakken

Å si det riktige...

Mange er så opptatt av å si de riktige tingene når noe fært skjer. Noe som er vanskelig å fatte eller ta innover seg. Mange vet ikke hva man skal si. 
Men jeg tenker; er ikke det greit da?
Noen ganger er det ikke det som blir sagt som er viktig. Det som betyr noe er at det kommer en anerkjennelse av at noe er sagt. Å føle at det som er sagt, er hørt.

Hvis noen forteller meg at de ikke vet hva de skal si, er det helt greit. For jeg er hørt og sett og det er så nydelig i seg selv.

Og er jeg ikke sett eller hørt, så er jeg ikke det. Kanskje er det forventet, kanskje blir man overrasket og skuffet. Men det er nå sånn det er og man får kartlagt omgivelsene.
Hvor kjipt det enn er.

I noen situasjoner har man bare ikke ord. Og da er tilstedeværelse mer enn nok.
Er det ikke det da?

Makrell er sommermat

Matkasting

Å kaste god mat er annenrangs og undermåls. Og det er det veldig mange av oss gjør, hver eneste dag! Hvorfor? Hvorfor hiver du mat du vet inni deg at er like fin?

Fordi vi har god råd? Fordi vi mangler kompetanse? Fordi vi er noen bortskjemte unger som ikke vil ha noe det har vært rusk på? Fordi vi ikke planlegger innkjøp eller ikke gidder?
Jeg kjenner noen som alltid skjærer to skiver av osten og kaster - automatisk - for man vil da vel ikke ha ost som det "smaker plast av". Jeg vet folk som "ikke spiser rester" eller som av prinsipp ikke drikker melk som går ut to dager etter.

Kaster du mye god mat? Og hva skal til for at du ikke skal gjøre det lenger?

Jeg tror kombinasjonen manglende kompetanse og god råd er hovedårsaken til at det kastes så mye. Vi har nok penger og, nei, maten er IKKE dyr i Norge. I tillegg er husmorevnene langt bortenfor hva de en gang var og man vet ikke hvordan man skal forholde seg til en supperest eller hvordan sexe opp en tørr osteskorpe.

Dette er noe som har oppørt meg lenge. Ok, jeg har alltid brydd meg om mat og hva man kan lage. Jeg har drevet restaurant med krav til bruttofortjeneste som ikke ga rom for å kaste mer enn eplestilker og emballasje. Da blir man kreativ...
Matsikkerhet er viktig. Vi har mye å lære der. Men det går ikke utover bevisstheten i forhold til å lære seg å ikke kaste brukbar, god og spiselig mat.

Jeg googlet "matkasting". Det er et begrep som får enormt mange treff. Det i seg selv er ganske skremmende... prøv du også - det er mange gode tips å hente.

Det finnes også flere organisasjoner som jobber mot matkasting.
Grønn hverdag er en av dem. Melder du deg inn også? Der kan du blant annet lese om restemat, tips til god oppbevaring osv.

På sidene til Grønn hverdag er jeg også nå blitt veldig oppmerksom på palmeolje, så fryktelig... det må jeg lese mer om og kanskje skrive mer om en annen gang.

Blogging for mange år siden...

... det fantes ikke. Da jeg emigrerte utenlands for skole og jobb, fantes ikke mobiltelefoner, e-poster og Facebook. Så da jeg kom over bloggen http://reseledarliv.blogg.se/ ble jeg veldig nysgjerrig og det satte virkelig igang noen artige tankeprosesser.


På den tiden jeg flakset ute, var det altså ingen elektroniske medier å snakke om. Dårlige telefonlinjer var det imidlertid plenty av. En gang fikk jeg ikke meldt et dødsfall fordi vi fikk ikke linje fra Spania til Norge...Kontakten med familien hjemme, var fra bråkete telefonkiosker midt i Las Americas, eller fra et torv i Chania.


Også hadde vi brev. Og brev ble ikke sendt oss direkte, men via Stockholm. Når det kom fly så kom det en stor blå postsekk, compmailen. (Company mail). Den ble behørig sortert av plassjef (i dag heter det DM - Destination manager) og delt ut. Stor stas.
Det var noe som het teleks. Da kunne man tekste inn som på en gammeldags skrivemaskin og det var nesten direkte linje. Men i praksis ubrukelig - hvem hadde teleks hjemme, liksom.


I dag sitter de og chatter med dem hjemme på Facebook når de har hjemlengsel. Det er på en måte godt at verden går fremover. Samtidig lærte vi noe annet, vi som var ute på egen håndt for alle de årene siden. Helledussen, jeg har ikke en gang digitale bilder fra den tiden, men skikkelig fotoalbum på loftet.


Jeg drodler litt med hvordan bloggen min hadde vært om jeg hadde blogget fra mine år ute.
Hadde jeg hatt et filter? I dag er man jo for det første voksne (voksnere, i det minste) og man leser om privatliv og retningslinjer alle steder. Men den gang hadde jeg nok gått i både en og to feller. I helvete heller, jeg var i trøbbel mer enn en gang og det kun med kjeften... så det kan man vel trygt gå ut i fra.

Hadde jeg blogget om da jeg ble matforgiftet og måtte kjøre folk til flyplassen og spydde i bussen? Eller da jeg var så bakfull at en kollega måtte ta på meg linsene? Hadde jeg blogget om romanser? Og hadde jeg i så fall skilt på romanser med kollega og lokalbefolkning? Det var nemlig et klasseskille der. Lokale helter var fy-fy! Hadde jeg blogget om rotter så store om katter på rommet, eller bad fullt av kakerlakker? Hvor vakker Kreta er, hvor artig det er å hoppe på et lokalfly til en annen kanariøy bare for å feire nyttår?
Ville jeg klaget på spansken min og skrytt av gresken min?
Gode venner, Samaria, kjærlighetssorg og fester? Hva skjedde egentlig den natten på den bulgarske nattklubben og må man forvente å bli slått ned? Hva med sjefen min et sted, som hatet meg? (faen så kjipt det var!) Og hva med usikkerheten om neste destinasjon, frieriet jeg fikk i håndskrevet brev fra en... romanse. Om enn litt dypere... Den beleste professoren fra et dansk universitet som ga med kjemperos for å ha guidet ham gjennom min del av Kreta? Eller da jeg (som ikke er superglad i barn) fikk en barneklubb i fanget.


Det er mange minner, de fleste gode. Vi mennesker er jo viselig innrettet slik. Det formet meg, er en del av meg hver dag. I disse dager kanskje enda mer enn vanlig. Mange har jeg fått kontakt med igjen på Facebook, og vi skal snart på tur igjen. Da skal jeg snurpe over "så korte skjørt var ikke lov i min tid" og "vi kunne stryke skjorter" og "i dag er det visst lov å ta i mot gjester iført solbriller".


Kanskje sier jeg hei til en jeg kjente en gang. Og kanskje jeg i fem minutter tenker på at "mitt selskap" skulle gjort som mange andre bedrifter; hent inn pensjonistene om sommeren... jeg kunne fort tatt et par uker. Og så er øyeblikket over og jeg husker slit, dårlig søvn, sinna turister og slår meg til ro med at livet har ulike faser.
Det var en vidunderlig tid og jeg synes alle skal sende kidsa sine til utlandet en periode;  som reiseleder er ikke noe dårlig alternativ.


Jeg skal snikfølge med på Helena og hennes erfaringer.
Bortsett fra elektronisk komminikasjon og kortere skjørt, tror jeg det er ganske likt. Sure sjåfører, manglende rom, fulle turister, dårlig betalt og aldeles vidunderlig.

(i dag er det 10 dager man går på kurs før man får bli reiseleder hos Star tour. Vi gikk to måneder. Var vi tregere i oppfattelsen eller lærte vi mer?)