... at mamma og pappa var her og gjorde det vi kunne.
Det er nå engang slik at å ha et barn med spesielle behov, krever endel ekstra arbeid, og tilrettelegging og dette skjer naturligvis i kontortiden til alle involverte instanser. At jeg ikke kan jobbe som jeg vil og familien dermed går ned i inntekt, at tid, tanker og ikke minst følelser sluker hverdagen, det er sånn det bare er.
Det er ikke noe offer. Det er barnet vårt, jeg og vi gjør det som trengs. Jeg forventer ingen takk. Ikke en gang et kaffekrus med "Verdens beste mamma". Men jeg håper en dag, når ungen er større, voksen, vil tenke tilbake på disse årene og tenke at vi i hvert fall var der for ham. I alle konflikter hvor det ble skreket og hatet... vi var der og gjorde vårt beste. Jeg håper han vil se det. Det er fint hvis han ikke ser en mamma som "bare var hjemme". Håper han en dag forstår hvorfor, jeg sluttet i full jobb og var her. Jeg håper han vil huske at vi satt timesvis sammen med lekser han ikke ville gjøre fordi de er teite. At han husker hvor fint det er å bli kjørt til skolen når alle andre går - siden mamma har måttet gi seg på det og heller lette trøkket de dagene det er så vanskelig å gå på skolen. At han husker at mamma lærte ham noen skikkelige kraftuttrykk som han kunne ta igjen med når han ble plaget og til og med sa oss enige i at noen unger er skittunger.
At jeg var her for ham og familien.
All respekt til deg for dine valg. Han kommer helt sikkert til å forstå ♥
SvarSlett