Det er ikke alltid lett å vite hvordan, hva fungerer, hvordan oppnå ønsket effekt? Derfor er det få disipliærtiltak i heimen. Å sende på rommet er vi i mot; rommet skal være hulen, stedet å trekke seg tilbake. Det skal ikke være fengsel. Husarrest har vi testet et par ganger, men det resultatet at raseriet og kampen i mot, utmatter kiden så han legger seg og sover det hele vekk.
Men nå; gjentatte beskjeder om forventet oppførsel har en egen evne til å seile mot øret, ta en sving over og fortsette et helt annet sted. Dette skjedde igjen, denne gangen på en elsket fritidsaktivitet.
Mor skal ha pris for behersket oppførsel og lav stemme.
Nå er det satt strek i form av fritidsaktivitetnekt. Frem til høstferien og EN sjanse til etter ferien.
Til da; ingen slik eller så trening, ingen kontakt med slik eller så mennesker.
Ikke husarrest, men tatt ut av situasjonen hvor det tydeligvis er så vanskelig å te seg. Og det svir. Det svir så inderlig. Håper bare det hjelper, det er det som er målet, ikke sant?
Hvordan
 |
| Prektig gutt som lydig gjør lekser. Med hodelykt... |
Eneste straff vi har å komme med, er å ta fra/nekte databruk/spilling.
SvarSlettDet er jo her dette slår inn om hvem det er som skal straffes. Vi nektet barne-tv om morgenen i helgene en gang - og hvem fikk lide for det? Men det er klart, i det overordnete målet om oppdragelse må alle gi litt.
SvarSlettVi tenker også mye på at vi får vite mye. Han forteller om det gærne han gjør. Og hvis han får straff for det hver gang, hvor lenge gidder han å fortelle om det da?