Man sier jo alltid at ting er sunt den ene dagen og usunt den neste. Og en dag er sjokolade og kaffe sunt og neste dag så er det minst like farlig som et glass vin som var sunt forrige uke og kanskje er det neste uke også.
Men kanel. Som i følge Mattilsynet nå det er grunn til å advare mot. Kanel som mitt barn elsker på den ukentlige havregrøten. Som jeg ikke kan lage rabarbrapai og eplekake uten... Kanel. Og det var virkelig ikke store mengder som kan gi leverskader heller. Ja, kanskje det er sunt neste uke, men leverskader... og barnet mitt... ja, her skal det finmåles og så skrus nok lokket igjen.
Shit.
Som vel skal skilles fra kanel. Eller hva det var...
Foto: Mette Møller via Dagbladet som hadde så flott kanelbilde at jeg ikke lagde min egen skål med risgrøt og kanel...
I anledning at Tikken Manus gikk bort i dag, vil jeg gjerne nevne boken, biografien om henne og be deg lese den.
Da jeg leste den, var ikke språket det Kaja Frøysa imponert meg med. Det irriterte meg faktisk... men jeg var bestemt på å lese boken og det gjorde jeg. Og selvsagt blir man fanget inn i historien. For en historie! For en dame!
Historien om Tikken Manus ble først kjent for de fleste da filmen om ektemannen kom. Vi var mange som lot oss opplyse med Max Manus-filmen.
Den innsatsen hun gjorde under krigen var uvurderlig. Det er viktig å kjenne hennes og tilsvarende historier. Det var mange motstandsfolk under krigen - gutta på skauen er kjente nok, noe annet med alle kvinnene. Jeg og mine lottekolleger kjenner mye av dette - men ikke nok. Og folk flest vil jeg hevde er rimelig uopplyste på dette. Så mitt boktips i dag for å utdanne deg selv og hedre en flott kvinne; Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller.
Den Norske Bokdatabasens omtale:
Dette er en autorisert biografi om motstandskvinnen Tikken Manus og hennes innsats under annen verdenskrig. Hun forteller om sine opplevelser fra trettiårenes Europa til det okkuperte Norge, det nøytrale, men tyskvennlige Sverige, til etterkrigstidens optimisme og frem til i dag.
Kos deg med en god bok!
... sa Kari Jaquesson. Og sånt blir det rabalder av. Folk som var tunge babyer, folk med alle mulige slags bakenforliggende "greier" av sykdommer og slikt, skammet seg enda mer. Noen få feite og tidligere feite, gikk rett i hennes veltrimmete hals for å rive av henne strupen. Jeg hørte diskusjoner i alle kanaler i går, blant annet mot en overlege på St. Olavs hospital som har fedmepasienter.
Det som få bet seg merke i, er at fru Kari er så enig så enig med mange. Hun sier at visst skal de som er sykelig fete få hjelp, det handler ikke om det. Det handler om valg. Hver dag. Hele tiden. Og å sykeliggjøre at 98% av vi som er feite tar gale valg, blir feil. Sykeliggjøring av overvekt, fratar individuelt ansvar.
Jeg er helt enig.
Kari sier ikke at alle skal være tynne. Hun sier at du kan velge om du vil være utrent feit eller fit fat dvs lubben og veltrent.I den siste kategorien likte jeg meg i mange år, det er dessverre et kategoriskifte her... men jeg vil i det minste være i form, så da jobber jeg med det. Og jeg er i den overvektige delen av befolkningen som tar gale valg. Hele tiden.
Kari sier jeg får kose meg med sjokolade. Men da velger jeg det. Og da får jeg gjøre det skikkelig og kose meg med det. Og ikke gjøre det så mye at jeg krever diagnose for det når det går for langt.
Jeg er helt enig.
Jeg oppfattet ikke at Kari gikk til angrep på syklig overvektige - det er den medisinske diagnosen feit hun vil til livs. Og jeg er enig. Ikke for å tråkke noen på tærne, jeg mener heller ikke at folk ikke skal få hjelp. Alle vet hvor jævlig vanskelig det er å stå i mot fristelser, nystekte muffins og is i sommervarmen. Men vi kan velge å gå en omvei, la være å bake, la være å ha ting i hus og gjøre det vi må for å ta de rette valgene.
Fordi de aller aller fleste av oss som er feite, må stå for det selv, gjøre noe med det - med eller uten hjelp. Og det er ingen sykdom. Man blir syk av det ja - derfor må man trene, bevege seg - men det er ingen sykdom i seg selv.
Og nå kunne jeg selvsagt klint på et bikinibilde av meg selv her og virkelig stått frem. Tenk, jeg takker nei til det og viser heller fru Kari i den posituren vi elsker.
Foto:privat via VG
Likevel: surrogatsaken i India, hvor Kari Anne Volden nå sitter som gissel med sine to tvillinger hvor man kan diskutere salg og kjøp av mennesker og løvbrudd og løgn oppad stolper og nedad vegger er hjerteskjærende.
Tvillingene er statsløse. I India mener de at barna er norsk, siden mor er der og har papirer på surrogatiet (eller hva det heter) og det er kanskje ikke annet å forvente. At norske myndigheter hevder barna er indiske er vel sånn juridisk sett også forståelig - på et vis.
Men, nå er det slik at mor har gjort noe dumt. Hun har løyet. Og det var ting som ikke var avklart, hun har handlet på egen hånd og uten å forsikre seg om alle eventualiteter og juridiske finesser. Tabbe.
Men nå er det sånn at barna er født. De har vært hos sin mor i 9 måneder. De har navn og smil og leker og en mor som elsker dem over alt på jord - sånn som vi alle elsker ungene våre. Men i dag kom det endelige avslaget om det siste halmstrået, at hun kunne få adoptere dem. Og hva nå? Skal de alle tre bli i India og aldri få bo i Norge? Skal mor aldri få se barna sine vokse opp i dette landet for småbarnsstellet er maks hva gjelder helsestasjon og oppfølging?
Eller skal hun forlate barna til en sikker - jeg skal ikke si det en gang - der nede og komme hjem?
Ja, hun har driti seg ut, ingen tvil om det. Men det norske myndigheter gir henne nå, er en straff som ikke den verste overgriper i dette landet blir idømt. Dette er så stygt og hjerteskjærende, det er så inderlig vondt å bare forestille seg hva hun går gjennom. For et umulig valg å ta?
Ok, kjære Lysbakken med staten i ryggen: Hun har sikkert fattet poenget nå. Hun skal aldri juge mer. Ok?
Så slutt å tulle og få familien hjem til Norge. Nå.
Siste nytt i saken kan du lese i VG her.
- og dette sier jeg på refleks - hvert år.
I dag morges sånn litt over syv, kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran barnehagen. I tråd med dagens biltrend, var alle bilene der grå og svarte og i tråd med norske menneskers sløve refleksbruk og klesmoten, så vimet det en amsse mennesker ut og inn av biler og mot porten og kom fra porten - og jeg så dem omtrent ikke. Det var mørkt. bilene var mørke og menneskene var mørke. Noen hoppende barn med enda ikke avvaskede refleksbånd påsydd jakker og dresser så jeg - ellers gikk det litt på lykke og fromme og vissheten om at det var noen der.
Da jeg kjørte fra barnehagen, passerte jeg flere på vei til bussen. 1 hadde refleks. De andre var mørkkledde og syntes knapt.
Kjære alle sammen. BRUK REFLEKS!
Det finnes så mye kule ting å sy på, sette fast med sikkerhetsnål, klikke på og lime på og jeg vet ikke hva. Det er INGEN unnskyldning for ikke å være godt merket og synlig i høstmørket. Ja, tråden på refleksen vikler seg inn i nøkkelknippet. Da tar du nøklene i den andre lommen eller i vesken eller i bukselommen. Det er vel viktigere å synes?
Husk å freshe opp barnas klær. Vær obs på at reflekser blir vasket bort. Du kan lese mer om det her.
Husk å henge på deg reflekser selv også. De båndene man bare knipser rundt armen er greie nok, men det beste er fortsatt dinglende reflekser, rett og slett på grunn av bevegelsen, og det gjør deg enda mer synlig som myk trafikant.
Tygg Trafikk har mange reflekser og typer av dem. Årets refleks er designet av Magne Furuholmen (det er den jeg har stjålet fot av). Men hvis du går på google så finner du plenty av steder firmaet ditt kan bestille, du selv kan kjøpe, apoteket har - det er ingen unnskyldning for å ikke bruke refleks!
Den store refleksdagen som du kan lese mer om hos Trygg Trafikk, er først neste uke. Men det er like mørkt i dag for det.
Er det noen av disse? mer eller mindre fantasifulle og forståelige, men dog... vi snakker om livet ditt og andres her. Er det egentlig noen unnskyldning. Egentlig? Nei, selvsagt er det ikke det.
Og enda til slutt: du som sykler, bruk LYS på sykkelen din, ellers får du faktisk vente med å sykle til det ikke er mørkt lenger.Og sånn på tampen: hva ER forresten din unnskyldning...?
Dette var en skikkelig dårlig billedkvalitet, men siden youtube svikter meg så får jeg hente frem dette bildet som sto i Dagbladet i sin tid... men kopi via kopi... jaja, unge og vakre var vi i hvert fall!
Vi som foreldre lærer ganske tidlig at barna gjør som du gjør, ikke som du sier. Dette gjelder bordskikk, lesing, tv-titting, dataspill, og i og for seg alt annet. Du kan ikke forvente at ungen din ikke skal forlange brus midt i uken hvis du selv mesker deg med et glass cola til middag. Selvsagt har også barn fri vilje (å himmel, de har fri vilje) og alt kan selvsagt ikke forhåndsprogrammeres, men likevel så smitter det av endel, det er ikke til å komme fra.
Dette gjelder også ordene vi bruker og måten vi snakker på, og ikke minst hvordan vi omtaler andre mennesker og også oss selv.
Her tror jeg det er viktig at vi er bevisste på hva slags ord vi bruker og ikke bruker. Man kan ikke omtale en fjerne tante som "suretante" uten at barnet på et tidspunkt begynner å undre seg og ta til seg både talemåten og holdningen sin til henne. Vi snakker ikke om andre barn og naboer på en måte vi ikke vil bli sitert på og vi sladrer ikke. Navnekalling er også ut når man har barn. Jeg tror på, og vi som familie tror på, at holdninger skapes rundt kjøkkenbordet.
Respekt for andre og annerledestenkede er noe barn lærer hjemme. Et åpenthjertig barn vil også stille spørsmål og man får derfor utfordret seg selv og egen tankegang litt.
Derfor bruker ikke vi hjemme hos oss ord som svartinger, neger, brilleslange, tjukk, drittunge, skrikerunge, sutreunge, nepskrell og søpletryne. Det hjelper ikke om ens elskede barn med bleia full blir kalt "drittunge" med all kjærlighet i verden. Det hjelper ikke at det er en selv en nedsnakker. Barn forstår ikke alltid ironi. (jeg vet noen gjør det fra en viss alder, men den garantien har du aldri!). Fra Wikipedia, kan man jo lese blant annet: Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.
Babyer forstår tonefallet men ikke ordene, men plutselig har du en storebror som hører deg kalle lillebroren for en drittunge. (og det er ikke storebror som er forpliktet til å forstå ironien, det er den voksne sin plikt å ikke bruke den måten å uttrykke seg på)
Jeg tror på å snakke om andre med respekt. Jeg tror på at vurderingen om at "nå er ungen stor nok til å forstå" er en vurdering vi ikke skal gjøre. Vi skal heller bare snakke pent om hverandre så slipper man blemmer. Vi kaller ikke, vi snakker ikke ned og bak og vi behandler andre mennesker med respekt, enten de er i rommet eller ikke. Det tror jeg kommer til å smitte av på barnet med å du så frie vilje og gi det noe å ta med seg videre.
Å gå på nåler rundt barn hva gjelder ordbruk, er ingen vits, det er ikke dit jeg vil. Men å være bevisst på hva man sier og hvordan man snakker og omtaler, det tror jeg har noe for seg. Det er respekt og noe barn vil ta med seg videre.
Hva tenker du?
