En gruppe på Facebook sier at man får komme tilbake i romjulen, Nei til halloween og ja til julebukk. Jeg har spurt i gruppen og mange mennesker irl om man virkelig må velge. Er det virkelig sånn at fordi om man omfavner en ny tradisjon i oktober, så kan man ikke omfavne en gammel tradisjon i desember?
Hva er dette for (unnskyld meg) bullshit?
Jeg kan forstå at man er kritisk til "handelsstandens" påvirkning og amerikansk drittkultur og alt det der. Men nå er det en gang slik at halloween egentlig kommer fra Europa. Du kan lese mer på Wikipedia, om du vil vite mer.
https://no.wikipedia.org/wiki/Allehelgensaften
Før jeg fikk barn selv, hadde jeg ikke sett julebukker - eller hørt om familier som gikk julebukker - siden jeg selv var barn. Jeg tror ikke et øyeblikk at de som går runde på halloween, hadde gått julebukk om ikke halloween fantes.
Sånn som dette foregår her jeg bor, så er det greit. Vi har en bolle med smågodt og vi bruker skje til å øse oppi hva de nå kommer og samler inn i. Det er mange forskjellige kostymer og det er fint å se at barna har det gøy. Vi voksne trekker også ut i gata og treffer andre voksne, tar et glass med noe godt og passer på barna. Jge må innrømme at jeg setter pris på at barna anstrenger seg litt. Ungdommer som ikke har kledd seg ut og strekker frem en åpen Rema-pose er det ikke mye sjarm over. Men vi kan alle gjør noe for at dette kan være en morsom dag for alle. Og vil man ikke ha besøk, så slå av utelyset. Verre er det ikke.
Jeg tror vi som som voksne må lære opp barna våre, som med alt annet. Nytt betyr ikke at gammelt må forsvinne. Tvert i mot, det kan være en fin mulighet til å snakke om tradisjoner generelt, finne ut av hva som er gammelt og nytt, hva vi liker og ikke liker, hvilke tradisjoner som er verd å ta vare på og hvilke vi ikke bryr oss om.
Sånn sett tror jeg kanskje alt oppstyret om dette, kan inspirere flere til å ta opp igjen julebukktradisjonen. Det ville være veldig koselig, her er de så velkommen. Men jeg vil ha en julesang for julegodteri.
Og til alle dere som vil ha julebukker på besøk; husk å ha barnevennlig godis - og at de voksne som eventuelt følger med, i følge tradisjonen skal ha en dram.
Unnskyld, det er vanskelig.
Det er vanskelig å be om unnskyldning og det kan være svært vanskelig å ta i mot. Barn blir i dag lært å be om unnskyldning allerede fra barnehagen. Eller; de lærer å si unnskyld. Si ordet. De lærer fort at å si unnskyld, er et fripass for å leke videre, jeg mener det ikke betyr noe for dem. For de minste i hvert fall.
Jeg har alltid vært opptatt av at dette går begge veier. Jeg har bedt sønnen min mye om unnskyldning. Da han ble større og kunne forstå hvorfor og ta innover seg konseptet, hendte det vi ba hverandre om unnskyldning hvis vi havnet i krangel om noe.
Nå er han stor gutt og burde strengt tatt forstå at det er godt folkeskikk å be om unnskyldning når man har gjort noe dumt. Dumme ting sier og gjør vi hele tiden. Det er viktig å være ydmyk og tørre å innrømme det.
Asperger syndrom er vanskelig å leve med. En av utfordringene er at man lett misforstår hva andre mener og sier og gjør. Unnskyldninger er en av de tingene. Så når min sønn har blitt plaget på skolen og de tar tak i det der og da - så er det ikke bare for den ungen som har gjort noe å be ham om unnskyldning. Det er nemlig ikke bare å ta i mot en unnskyldning og tro på den. Så mange har lovet bot og bedring, så mange har sagt... og ikke holdt ord.
Så når gjeldsarvingen kommer hjem og har vært i konflikt som var en misforståelse og har tatt i mot en unnskyldning med stort alvor og forteller hvor stor troverdighet "synderen" har - ja, det er stort og viktig. Det er en milepæl og det gjør så godt i mammahjertet.
Her var det en tid siden jeg var. Oppdaget en del halvskrevene innlegg, får se nærmere på de ved en senere anledning. Jeg har fortsatt endel på hjertet, men livet, hverdagen, tar meg igjen noen ganger.
Og noe som tok meg veldig igjen her forleden, vil jeg fortelle om nå.
Litt som terapi, snakke meg ut av det.
For jeg ble tatt av bølgen. Og noe så veldig også. Det var vitner, det var vondt, det var frykt og redsel og inmari ubehagelig.
Forrige uke var det høstferie. Jeg pakket bilen full av kid og fleece og så dro vi til Kristiansund. Der er familie, fishan og blainnabaill og ofte ikke særlig godt vær. Og der er også Atlanterhavsbadet. Er ikke så veldig glad i slike steder, men via timeplanen navigerte jeg utenom treningssvømming, seniorgym og skolesvømming og høstferien deres er denne uken... så vi koste oss. Ungen hoppet fra altfor høyt, skled fort i sklie, ramlet og kuttet kneet mens jeg satt i heitapottur inne og ute, med og uten bobler. Til slutt skulle vi dra og i det vi var på vei til garderoben, kom det kjempeplingplong over høyttaleranlegget. De skulle sette i gang bølgen. Siden det var onsdag skulle det til og med være store bølgen. Altså en bølgemaskin. Ungene ryddet ivrig vekk badeleker, det kom beskjed om at barn under ti år måtte være med en svømmedyktig voksen, og hu hei, vi skulle bade i bølger.
Det med svømmedyktig voksen var jo bare tull. Jeg var ubrukelig. Mistet fullstendig kontrollen. Det var helt jævlig. Jeg husker jeg fikk dyttet barnet mitt vekk fra det helvetet og selv ble jeg slengt under gang på gang som en dupp. Jeg fikk ikke puste, jeg klarte ikke holde hodet over vannet, jeg svelget vann og på ett tidspunkt strakk jeg armen i været for å signalisere til badevakten eller hvem som helst at dette går faktisk ikke bra.
Jeg klarte å komme meg bort til en kant, men hver gang jeg trodde jeg klarte å holde meg fast, ble jeg slengt under igjen. Til slutt klarte en mann som var halvannen ganger min vekt å dra meg ut.
Da jeg kom meg ut og fikk satt meg ned, eksploderte hodet mitt. Jeg har fått en skikkelig strekk i nakken og har hatt migrene siden.
Det var terapien. Nå advarselen. For de advarslene de kom med i badet, sa meg ingenting. Jeg ante jo ikke hva dette innebar. Jeg skal aldri i nærheten av noe slikt igjen, selv om jeg egentlig er glad i å bade og leke i bølger. Jeg vil ikke kritisere badet, de slo av maskinen da de så jeg hadde trøbbel, det tar bare litt tid før det stopper. Men alt de fortalte om dette dugde ikke, så lenge ikke jeg visste.
Jeg bare sier det.
