Eat pray love

Jeg har tenkt så lenge på at "Eat Pray Love" av Elisabeth Gilbert, er en bok jeg ville skrive om. Jeg anskaffet den som lett lektyre på en flyplass i fjor, anbefalt av Oprah og greier... i alle fall jeg begynte å lese. Og jeg kunne ikke legge den fra meg. Den fengslet meg i all den egotrippen det tross alt handler om. Den er ingen fasit for hva en misfornøyd kvinne skal gjøre for å bli glad igjen. Men det er en historie om hva forfatteren gjorde for å bli glad igjen i sitt liv. Hva du eller jeg må gjøre, kan være noe helt annet. Budskapet er vel egentlig det gamle ordhellet "du er din egen lykkes smed". Jeg likte boken. Jeg vet den ikke slår an hos alle. Og nå, når filmen er kommet og blir slaktet, er jeg redd for at historien blir redusert til en platt og overflatisk historie som egentlig ikke er verd kinobilletten.
 
Jeg vil anbefale å lese boken. Og så får man se filmen med et åpent sinn - om ikke annet er det sikkert vakre bilder å kose seg med. 

Kos deg med en god bok! 

Vakre glass

Jeg arvet etter mine besteforeldre noen vakre glass. 4 stykker arvet jeg, tre stykker har jeg igjen. Dette var barnas høytidsglass. De var spesielle, jeg har ikke sett slike glass, før eller siden. Før nå. På Zanz på Lillestrøm fant jeg i går tre slike glass. De er nå mine, jeg kunne jo ikke gå forbi dem. Nå har jeg seks slike vakre glass. 
Jeg er redd for å bruke dem. Men man kan jo heller ikke ha ting man ikke kan bruke... å være forsiktig er selvsagt. Men hverdagsbruk blir det ikke. Jeg aner ikke hvor  de er laget eller hvorfra de kommer. Men nå har jeg seks glass og hvis det gjør meg til materialist å være glad for dem, så får det heller være slik.

Søplevær, slang, skrittelling og søndagsmiddag

 Med denne pågående skrittkonkurransen i oktober så må man tenke på det. Hele tiden. 

Hvorfor skal man ellers GÅ til legevakten når man er klein - det går buss liksom...

I dag kjørte jeg mann og barn til fetterleking i Rælingen. Og så GIKK jeg hjem. 

I søplevær og med hostekuler... hvem hadde vurdert noe sånt om det ikke var for denne konkurransen. Og jeg som egentlig ikke er komptetiv en gang... Nuvel. 

Jeg gjorde nå det og med våte briller (savner allerede linsene mine) 

og etterhvert vrengt paraply og våte klær. 

 

 I en regnvåt vei gikk jeg forbi et lekkert epletre. Jeg måtte snu og se på skiltet en gang til.

 

Så hyggelig Tor. En tanke å følge opp for alle dere som har trær som i disse dager 

bugner av frukt og ikke får til å bruke alt!

 

Søndagsmiddag. Mmmm.... dette blir årets første fårikål hos oss. 

Det er først nå husfruen innser at sommeren er over og høsten er her på ordentlig. 

Kloramfenikol, kaffe og Knerten

Denne høsten er sønnens dansing på lørdag formiddag. Det blir andre termin med Funky Kidz og mitt barn har det av og til med å spinne rundt på gulvet til tilfeldig valgt musikk og hyle "jeg eeelsker å danse" - også vrikker han på rompa og lar det stå til. 

Så når mor våkner med gjenplastrete øyne og faktisk må en tur på legevakten, ikke får trent og barnet skal på dans, ja da trasker mor 6500 skritt til Lillestrøm. Da får far kjørt poden på dansing mens mor får en passende dose kloramfenikol og kjeft fordi jeg har linser på.

Trøster meg med en kaffe før jeg etter ukens donasjon til Boots møter mann og barn og gode venner til en lunsj før vi inntar Lillestrøm kino og Knerten.

Lurte litt på å lage en egen bloggpost om Knerten, men hva kan man si utover;  Se den! 
Snartfemår og hans foreldre storkoste seg i hvert fall og vi gleder oss til treern.

Morgenkaffe og kveldskakao

Jeg elsker Bodum. God design på både krus og presskanne.

Dette kruset (og broren) med den tolkbare teksten har bodd hos oss i mer enn ti år. 

Varm, hvit sjokolade fra Whittard of Chelsea en kald høstkveld blir aldri feil.

(Krusene kostet ca 21-22 kroner på Søstrene Grene for noen år  siden)

Aktiv med jobben

1. oktober hvert år, går startskuddet for bedriftsidrettens aktivitetskampanje " Aktiv med jobben". 
Da skal det norske folk i aktivitet og dette på en morsom om kompetetiv måte. Bedrifter melder seg på, får en skritteller til hver deltager og så er det bare å begynne å gå.
Å gå er overkommelig for de fleste. Men man omregner også treningsøkter i sal, på styrkerommet, sykkelturer og svømming. Poenget er at man skal komme seg opp av sofaen, la seg motivere av kolleger, motivere andre med det målet bevege seg. Bevege seg mer. Om man så holder på videre utover oktober er det helt strålende -folket skal i form.

Det som er supert med dette, er at man blir et team. Med sine kolleger er man et lag. Laget fåt en plassering og så er det selvsagt individuelle plasseringer - både blant alle vandrere og innad i laget. Hver og en logger seg på og fyller inn dagens resultat så man er løpende orientert om ståa. 
Når du registrerer seg første gang, leser du deg opp på anbefalte skritt pr dag (7000) men så lager man seg egne mål som selvsagt kan justeres hver dag. Da følger man seg selv også, sette seg høye mål, måloppnåelse, konkurranse med seg selv.

Litt grumping blir det fort etter et par uker, man blir jo litt lei, det er jo litt masete, men det er bare å stå på.
Jeg skal vinne i år også!

Er deres bedrift med på dette? 

(ang. foto...litt få  skritt i dag, men forkjølelse og øyekatarr og fredag... jaja... skal ha snitt på 14000 skritt, så da  får jeg bare mer å ta igjen) 

Zofie - taler for seg selv.

Hva vi kvinner av og til må ta stilling til. Det er et slit noen ganger.