En begravelse er nå engang en begravelse. Denne var pen og emosjonell og syv år sang av full hals i kirken - på salmer ingen egentlig kunne. Han leste teksten og sang i vei på en egen melodi. Og jeg, og fler med meg, er overbevist om at oldemor smilte godt og var stolt.
Første skoledag tilbake og vi får vite at en klassekamerat har lidd et voldsomt tap. Så nå er vi i beredskap på å svare på spørsmål om liv og død, om vi kommer til å dø og hva som skjer etterpå. Skjønt, hva som skjer etterpå, har min søndagsskolegutt klart for seg...
Det er en virkelighet der ute, som også barn må ta innover seg. Og ikke skal vi dytte på ham tristhet og sorg. Har han spørsmål, kommer det nok. Skulle det bli bekymring for at også han kommer til å miste en mor eller far (bank bank, må Gud forby), må vi forsikre ham så godt det er mulig, at det er mange mennesker her i verden som er glad i ham og vil passe på ham.
Døden er et vanskelig tema, et tema vi voksne heller ikke har alle svar på. Min erfaring er at det kan bli gode samtaler likevel.
SvarSlettJeg synes begravelser er utrolig vanskelige, jeg blir en skikkelig hulke-dame, uansett om det er en som har levd et veldig langt liv som ligger i kista.
Jeg tror det er viktig å være ærlig på at man ikek vet alt. Når det gjaldt oldemor så var både hun og oldebarnet trygge på at hun skulle hjem til Jesus og det var ingen brå sorg. Med yngre personer er det vanskeligere og selv har jeg ingen andre svar enn at verden og livet noen ganger er jævllig og urettferdig.
SvarSlettJeg kan sitte og grine i en begravelse til noen jeg egentlig ikke kjenner også. Man deler sorg, får tid til å tenke... og det kan utløse det meste.