Let the sunshine in

Det er fredag

Det er vår

Det er snart påske

Det er snart ferie

Ta på deg danseskoene og slipp solen inn!

Ser det kan være trøblete å få lyd bare ved å klikke på play - vel, her er youtube-lenken.

http://www.youtube.com/watch?v=YI7V63vo_xA

Kokebok for søte, rosa småpiker

Det er små, rosa hjerter på det (riktignok) lyseblå omslaget.
Jeg blir helt matt.
Dette er hva vi selger til barn/jenter i 2012.

Jeg bare sier det.

Industriområdet jeg jobber i...

... ligger nå tross alt på landet.

Dette ser jeg hver ettermiddag når jeg kjører ut av garasjen på jobb.

Og snart blir trærne lysegrønnere. Deilig.

Jeg er her!

Siste innlegg ga vel et hint om ei som var hekta på WF. Joda, er det enda. Litt fortvilet... kan bare se repriser på tv, ikke nye ting man må følge med skikkelig på mens man spiller. Jeg visste det ville skje. Men da jeg oppdaget at det ikke kom noe blogginnlegg på en uke... da altså! Det går ikke an.

Jeg har også hatt problemer med å legge inn bilder fra pc-en min hjemme. Håpet er at han far fikset det mens mor var på vift i helgen.

Uansett; det er vår og sol og sommer her også. Og snart påske!

Jeg er litt opptatt...

... men regner med det går over snart. Bare liiitt til...

Alvor

Mens man sjonglerer baking av tre kaker (sorter) til helgens bursdagsfeiring av min elskede... begynner bekreftelser om funn av vrakrester etter herculesflyet å komme. Man skal sitte som vanlig å få med seg Nytt på Nytt, Skavlan hvis interessante gjester. Som vanlig skal jeg bare nyte at det er fredag og helg. 


Så har det skjedd en fryktelig ulykke. Som fryktet. Dessverre. Sannsynligvis. Fortsatt er de savnet. Dette er godt trent befal. Men likevel sitter det familier, pårørende, venner og kolleger og savner, venter, håper og sørger.
Noen bryr seg ikke om kaker og Skavlan. For noen er nok livet endret for alltid.

Jeg føler med de som savner og sørger og er redde.


Alvor.

Jeg har mistet noe jeg egentlig ikke hadde lenger.

Så er det altså helt slutt. Vennskapet med deg som egentlig tok slutt for mange år siden, er nå ugjenkallelig slutt fordi nå er du død. Så altfor ung.

Så mange minner over flere år. Så tette vi var, vi to og med alle rundt oss. Så ble livet for  vanskelig og du fikk behov for avstand, starte på nytt. Gjennom Facebook fant jeg deg igjen. Det gledet meg at livet var godt, kjærligheten i livet ditt... og jeg tenkte hele tiden at "jeg håper vi kan treffes en gang".
Sånn skulle det ikke bli.
Altfor tidlig forlot du denne verden i akutt sykdom. 
Du har ikke vært en del av mitt liv på mange år. Likevel kjenner jeg tap over at jeg ikke fikk se deg igjen. Se deg i ditt nye og gode liv. Få ta del i, og uttrykke glede over at det ble bra for deg etter mange år med vonde ting, slit og strev.


Vi har tent lys sammen, du og jeg, for andre som forlot oss så tidlig.
Kanskje dere treffes nå?
Nå sitter jeg alene og tenner et lys. Hvil i fred, kjære deg.