Så er vi i gang igjen - følger du regler?

Det var lenge siden jeg var her. Sist med ødelagte tær... vel de er falt av og på bedringens vei.

Det har vært jul og nyttårsfeiring. Jeg synes det nye året har vært tøft for vennene  mine; flere har opplevd ting de skulle ha vært forskånet for. Selv er jeg happy go lucky og klager bare over småting.
Og store... hvis de treffer meg midt i.

Noe jeg tenker mye på om dagen, er regler.
Jeg har en gutt med Asperger syndrom. Vi må ha regler. Samtidig er han ekspert på å finne unntak for disse reglene for seg selv. "Jo, jeg vet at... men..."
Men det gjelder ikke bare aspergere. Jeg synes jeg ser overalt, at hvis reglene ikke passer, så bare overser vi dem.

Forleden leste jeg om en som ble helt rystet over at barnet hennes ikke fikk spise syltetøy i barnehagen. Mye kan sies om syltetøy og nugatti på matpakken - og det blir det! Men det var ikke poenget. Det er en regel i denne barnehagen om at det ikke er greit. Da må man jo bare rette seg etter det, ikke sant?! Har man satt seg inn i reglene i barnehagen, så vet man hva som gjelder.
Hva skal man da gjøre dersom man er uenig i gjeldende regler?
Ja, da er det bare å engasjere seg på foreldremøter, bli med i FAU etc. Det er den veien reglene endres. Ikke fordi noen velger å drite i dem.

Jeg jobber i butikk og vi gjør ganske mye for at kunden skal være fornøyd med klærne hun kjøper og trives i dem og bruke dem masse. Vi har ganske rause bytteregler, synes jeg - og strekker oss ikke så sjelden utover disse. Likevel er det alltid noen. Som ikke har brukt tøyet (som lukter mat og røyk og er dekket av kattehår), som vil bytte størrelse på et plagg vi ikke har osv.

Det er alltid en du kjenner som tar barnet sitt ureglementert ut i skoleåret "for ellers har vi ikke råd til å reise til syden". Neivel.
Jeg sier ikke at en middels smart unge på barneskolen faller utenfor samfunnet fordi han eller hun går glipp av en sommeravslutning eller noen dagers undervisning. Men et lettvint forhold til regler kan dytte englebarnet i hvilken som helst retning.

Jeg er ikke alltid perfekt. Senest i går kjørte jeg femten meter mot enveiskjøring - med barnet i bilen. Og ble heldigvis korrigert. Men hvis vår skole sier at de vil vi skal unngå sjokolade i matpakken, så respekterer jeg faktisk det. Det er ikke så vanskelig. Flere burde prøve det.

Midtlivskrise vol.ll - konsekvenser (advarsel, ekle bilder)

Altså, etter min midtlivskrise som førte meg gjennom Samariaravinen med det som viste seg å være litt korte sko (enda jeg hadde følt meg så sikker på riktig størrelse og demping), så har det blitt konsekvenser.
Jepp, tånegler som løsnet. Det er så ekkelt og nasty at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Flere fortalte gledesstrålende om negler de har mistet, jeg tenker at det bare er ikke greit.
Det jeg gjorde, var å plastre den fast og så nektet jeg å tenke på det. Noe jeg selvsagt gjorde hele tiden.

Jeg vet ikke hva man gjør med sånt. Går man til legen eller fotpleier? Jeg har fått mange tilbud fra folk som tilbyr både en og to cognac for å få lov å nappe den av. Det skjer ikke. Det virker som om den fester seg igjen. Særlig på venstrefoten... der har det nemlig blir kjempetykt nede ved neglroten. Jeg er overbevist om at det ligger en dobbeltnegl der og at den øverste kommer til å forsvinne når tiden er inne og at det ligger en vakker og hvit og ny negl under.

Ellers må jeg bare berømme pedikyren. Den er tatt i slutten av september. Lakken er Essie, som jeg vanligvis ikke synes varer så lenge. Det er vel det blanke klinet de har lagt oppå som gjør at det holder så lenge. Jeg mener, to måneder...!

I alle fall, jeg har trua på at det blir sandaler neste sommer også. Godt dette skjedde rett før sokker og sko-sesongen.

Syk...

Så sitter man her. Nesten midt på natten. Det er i hvert fall mørkt ute. Og i resten av huset... nesa, hodet, alt er helt tett. Likevel renner snørra. Det verker i tennene og kjeven, det har jeg lært meg er irriterte bihuler. Jeg har en deilig myk seng med nesten nytt sengetøy. Men der kan jeg ikke ligge for da får jeg ikke puste. Så da sitter man på kjøkkenet med en pakke kleenex det lukter støv av og en kopp kaffe.
Om en snau uke, har verdens fineste gutt fødselsdag. Det blir kalas både den ene og den andre dagen. Jeg skriver lister. Kakelister, handlelister, huskelister...

Jeg har ikke hatt en sykedag i den jobben jeg har. Migrene eller ei, jeg karrer meg på jobb. Nå kaster jeg inn håndkleet. Men vi får tro at dette forskjølelsesgreiene gir seg snart. Før det utvikler seg til det langt mer alvorlige manflu... 

The Crown

Lansert som en serie som skal tilfredsstille oss fans av Downton Abbey... ok, kanskje ikke helt. Men i hvert fall for oss royalister som følger enhver hendelse i diverse kongehus med argusøyne.

Det er en nydelig serie. Dronningen selv ser vettskremt ut i de første episoden, det er kanskje ikke så rart. Prins Philip fremstilles som en ganske usympatisk fyr.
Aftenposten anbefaler at man binger og ser serien i ett eller to strekk. Jeg er enig. En hel søndag i sofaen med varm te og en god kjeks, er perfekt. 

Nå bare gledes det vilt til de neste fem sesongene. 

Fra Aftenposten:

The Crown omtales som tidenes dyreste TV-serie og er markedsført som historien om dronning Elizabeth II og hennes 64 år på tronen. Etter denne første sesongen å dømme er pengene brukt fornuftig, men at det kun er en serie om den britiske dronningen er en underdrivelse.
The Crown er en tålmodig fortalt historie om Storbritannias etterkrigshistorie.

For traileren, klikk her.

16 km lang midtlivskrise

Legg til bildetekst

Det er hvordan man føler seg og tar det, ikke tallet, som betyr noe. Likevel, etter storstilt feiring med venner og familie, så rømte jeg landet med en venninne, jaget av intet mindre enn en midtlivskrise.

Da jeg i unge år, jobbet som reiseleder på den vakreste øya, Kreta, var jeg utfluktsguide. En av utfluktene var gjennom Samariaravinen, en av Europas lengste raviner.
Det er faktisk mye fjell på Kreta, de har endatil en skiklubb oppe i Lefka Ori, fjellene på Vest-Kreta.
Og fra 1250 moh, går Samariaravinen 16 kilometer ned mot sjøen. Det er mye stein og ujevnt underlag, man må finne veien over små og store steiner. Når man starter med at de første 4 kilometerene er 600 høydemeter nedover, så sier det seg selv at knærne og tærne får juling.

Jeg hadde med meg gode sko, trodde jeg, men ble litt butt i tærne etterhvert. I tillegg burde jeg visst at knærne mine og denne midtlivskrisen ikke gikk sammen. 

Jeg var nok også ganske overmodig  med tanke på at det var ikke i går jeg vandret gjennom her en gang i uken. Det hjelper ikke at man har gått et titalls ganger, når det var et titalls år siden...
Overmot i bøtter og spann, nydelig vær og avsted bar det.

Krikri-geita har jeg aldri sett før. Nå vaset de rundt stiene. Moro.

Kan du forestille deg deiligere skilt når du er utkjørt?

1990. Det var ikke så sprek meg som endte i Agia Roumeli i år.
På stive bein, en tå som ikke virket, skrubbsår etter et lite grasiøst fall og
noe som jeg ikke vet om var brutalt blodsukkerfall eller heteslag.

Jeg tror nok at dette var siste gang jeg gikk Samaria. Det er nå sånn at jeg var inne på trening til dette før i sommer... rant ut i sanden... hadde nok vært lurt. Det er andre vakre raviner på Kreta som jeg ikke har gått, Imbros, fx. Det er nok mer i min gate i årene som kommer.
Men jeg gikk Samaria, jeg kom inn i grei tid før båten gikk videre, selv om jeg brukte mye lenger tid enn normalen som er 3-6 timer. I ungdommen var jeg gjennom på 3,5...
Men jeg har gjort det igjen. I går var det en uke siden og så lang tid tok det før stølheten forsvant fra beina.

Gode og store sko, hodeplagg og spis og drikk nok; turen anbefales!

Rund dag!

Jeg har aldri vært oppe til muntlig eksamen.

Jeg har aldri vært skilt. (et par brutte samboerskap regnes vel ikke)

Jeg har jobbet flere år i utlendighet.

Jeg har aldri tatt rotfylling. (prosjekt unngå dette, er i gang)

Jeg har en flott ektefelle og et eksepsjonelt herlig barn.

Jeg ser ut som om jeg er 37. (protester avvises)

Da er det ikke noe problem å fylle 50. 

Hurra for meg!

Hverdag

Det er ikke sånn at man må være alenemor med tre barn som alle skal på ulike treninger og øvelser på samme klokkeslett i hver sine retning for at det blir ei lita floke på en tirsdag.
For guttungen som spiller i verdens beste korps, har fått instruktørtime i kontortiden på en dag hvor mor jobber fast.
Skolen har ikke anledning til å passe på verdens fineste og digre instrument, så her blir det fletting og hikking og miksing det neste skoleåret...kjøring på morgenen, hente selv, eller mobilisere slekta for henting av hornet for å unngå at ungen sitter to timer på skolen og venter på mor.
Men - er forkle og hårstrikk med på Mat og helse, gymtøy med på gymdager, så skal vi nok komme oss gjennom det.

Sånn går nå dagene, får vi håpe, og gleder oss over kommende konserter med supermusikanten!